Kjærlighetsskolen
Hvor mye skal vi dele?
I begynnelsen er forelskelsen. Summen av våre likheter og ulikheter tiltrekker oss. Vi tilbringer tid sammen, og båndene gror. Denne utviklingen ledsages av et naturlig ønske om å bevare og beskytte det som etter hvert betyr så mye for oss.
Våre gjensidige løfter om en fremtid sammen gjør at vi tør fortsette å investere i hverandre. Det gir oss den nødvendige tryggheten som skal til for å etablere samhørighet, og vår vilje til forpliktelse springer ut fra denne hengivenheten. Da er et bryllup en vakker kroning. Å gifte seg er jo å befeste en sterk dedikasjon til et liv sammen, hvilket virkelig fortjener en høytidlighet. Jeg har stor tro på tradisjoner og ritualer som bærere av viktig meningssinnhold for mange mennesker.
En bryllupsfest er en feiring av kjærligheten; noe gledelig. Det i seg selv er en kontrast til vår tids ekteskaplige prognoser, som kan oppleves som litt sørgelige. Men det er flere måter å lese statistikker på. Man kan godt fokusere på at rundt halvparten av ekteskapene havarerer, men vi skal ikke glemme at en god halvpart består.
Forskning viser dessuten at par som lever i bra samliv, har det helsemessig bedre en gjennomsnittet, både fysisk og psykisk. Så om man kjører kostnadskalkyler på kjærligheten - er det et enkelt regnestykke. Om vår kultur preges av oppløsningstilstander, er det likevel også en god ting at våre ekteskap inngåes i frivillighet. Vi tufter i stor grad våre forhold på romantikk og lidenskap, noe som gjør dem skjøre. Men selv om vi går inn i våre samliv på irrasjonelt grunnlag, tror jeg at fornuft, vilje og klare valg kan opprettholde dem. Du må ville det, og du må være villig til å investere.
Det er en grunn til at presten snakker om "gode og onde dager", noe vi må være forberedt på å stå gjennom. Tenk bare på hvor uendelig mye tid og krefter vi investerer i utdanning og karriere. Vi er opptatt av å være kompetente og alltid på høyde med de krav som stilles til oss i det profesjonelle. Om vi kan bruke litt av det samme engasjementet på hjemmebane tror jeg vi har mye å vinne. Hengivenhet trenger pleie. Det vi ikke vet, kan vi ha vondt av. Husk å vise hvor mye dere betyr for hverandre. Hver dag.
Forpliktelse - plikt eller hengivenhet?
Det sies at kjærlighet gjør blind, jeg er ikke enig. Det er forelskelsen som gjør blind. Ekte kjærlighet handler derimot om å se den andre, på godt og vondt, og likevel elske. Det handler om å tåle også hverandres dårlige sider. Ekte kjærlighet krever at du kjøper hele pakkeløsningen. Vi kan ikke elske hverandre stykkevis og delt. Vi er hele mennesker. Enkelte tror at dersom de bare finner den rette personen, så vil resten falle på plass av seg selv.
Psykoanalytikeren Erich Fromm beskriver det så godt i sin lignelse om mannen som ønsket å male, men som ikke orket å lære seg malekunsten. Han hevdet at dersom han bare ventet til det rette objektet dukket opp, ville han male, og male et mesterverk. Men kjærlighetskunsten krever like mye av oss selv, som av det mennesket vi skal tilbringe livet sammen med.
Når livet presenterer sine utfordringer, settes samhørigheten på harde prøver. Klarer vi å opptre som et team, eller ender vi opp som to motstridende parter når konflikter skal løses? I så tilfelle kan tosomheten føles ganske ensom i lengden. Hengivenheten tæres bort, og samværet med partneren assosieres etter hvert med ubehag og frustrasjon. Da begynner forpliktelsen å handle om alle de gale tingene. Beslutningen om å bli i forholdet dreier seg mer om kostnadene ved å bryte opp enn om det som dedikerte oss i utgangspunktet. Trusler om å forlate hverandre blir etter hvert en vanlig ingrediens i kranglene. Da lever forpliktelsen et skjørt liv.
Hva forbinder vi med forpliktelse? Selve ordet kan ha forskjellig klang hos den enkelte. For noen betyr det engasjement, et ønske om å beholde og forbedre forholdet. Handler det derimot om ren plikt, snakker vi om det å føle seg bundet. Det å la manglende tilfredshet vike for sosialt, økonomisk eller annet psykologisk press, som: «det er så vondt å gå fra hverandre, jeg vil ikke finne noen andre samlivspartnere, jeg klarer meg ikke økonomisk alene, barna vil lide, familien min vil ikke like en skilsmisse» og så videre. Det finnes fire nøkkelfaktorer til økt hengivenhet.
Prioritering er en av dem. Samlivet må komme først når mindre viktige ting konkurrerer. I tillegg handler det om hvordan man ser på alternativene. Om du stadig holder døra på gløtt for andre potensielle partnere, svekker du forholdet til den du allerede har. Ikke glem at selv om gresset kan se grønnere ut på den andre siden, har alle plener sine utfordringer. Det er bedre å gjødsle litt hjemme.
Par-identiteten. Forskning viser at de sterkeste parene tenker mer «vi» enn «jeg». Det betyr ikke at vi skal utslette oss selv, men heller at vi tenker vi mot problemet - i stedet for jeg mot deg.
Offerviljen har harde kår i en tid hvor selvrealisering står i høysetet. Om kjærligheten skal kunne overleve, blir vi likevel nødt til å tenke på hva vi kan gjøre for den andre, og ikke omvendt. Om begge yter jevnbyrdig og ingen er gratispassasjer, kan det kun bli vinnere.
Det langsiktige perspektivet er et kjernepunkt i samlivet. Alle forhold går gjennom tøffe perioder. Det å tenke langsiktig er det som holder oss sterke gjennom det vanskelige. Når forholdet ikke er langsiktig, fokuseres det på umiddelbare gevinster.
Vi lever under trusselen om at «dersom du ikke leverer tilfredsstillende nå, ser jeg meg om etter en annen». Det er et umulig grunnlag for et trygt forhold. Det å ta vare på kjærligheten innebærer en kontinuerlig søken. En stadig gjenoppdagelse av hverandre. Slik kan vi sammen vokse og unngå stagnasjonen. Det krever vilje. En overbevisning om at det er slik vi vil leve
Ærlighet - hvor mye skal vi dele?
For enkelte par innebærer et samliv en forventning om å dele alt. Andre vil mene at noe må vi få holde for oss selv, vi er ikke forpliktet til å vrenge sjelen for noen. Det handler om hva som skal tilhøre parets fellese rom, og hva som skal tilhøre våre individuelle og avstengte avlukker. Her finnes det ingen fasitsvar.
Sannheten har dog i mange tilfeller en tendens til å komme frem til slutt. Lik steiner i frostgrunn, som presses opp til overflaten. På et aller annet snedig vis er det som om vi ofte snubler bort i den der vi minst skulle vente oss det. Selv om vi tror vi skjuler en hemmelighet meget vel, er det umulig å skulle ha tenkt på alt. Så begynner våre tidligere vanntette skott å lekke. Litt her og litt der.
Det som kommer ut kan ha en farlig virkning: "Dersom du kunne lyve om slik og slik, når vet jeg egentlig når jeg kan stole på deg? Og hva med de andre gangene jeg har tvilt på om du snakket sant, var det egentlig løgn, da også? Er egentlig hele forholdet vårt tuftet på forstillelse? Hva er egentlig virkelig? Kjenner jeg deg egentlig? Spørsmålene hagler, og rokker ved selve grunnvollene i vår tilværelse sammen. Når vår virkelighetsoppfatning får en kraftig knekk, raser alt det som vi bygger livet vårt på. Vi blir høyaktiverte, og på vakt for hvert minste tegn på at vi blir ført bak lyset igjen. Sjansene er store for at vi overgeneraliserer og mistenker partneren for å fare med løgn også når det ikke er tilfellet. Det er ingen god atmosfære for kjærlighet og trygghet å skulle vokse i.
Noen ganger lykkes vi med å holde noe skjult. Men det er ikke alltid så enkelt som at "det den andre ikke vet, har han eller hun ikke vondt av". Det at vi selv vet det, er mer en nok til å skade forholdet. Dersom du har begått en ugjerning av noe slag og velger og ikke fortelle, kan belastningen ved å bære på det, og den skammen du kanskje ubevisst føler - gjøre at du trekker deg bort fra den andre. Slik skapes usunn avstand.
Det er en stor utfordring å skulle leve ærlig. Det krever mye av dere begge. Det ærlige budskapet krever både en modig avsender og en trygg mottaker.
Dersom man ønsker å leve i ærlighet, men opplever å bli tatt imot på et dårlig vis hver gang man prøver, vil motivasjonen synke - og veien til å "sukre" sannheten er kort. Like fullt må reaksjonen og responsen du får på det du velger å være ærlig om, få stå i forhold til innholdet i det du legger frem. Den stormen må du ta, det er en del av å velge den ærlige linjen. Det er likevel en bedre løsning i det lange løp.
Vi kan nemlig tåle ganske mange feilgrep fra en partner, det gir rom for våre egne. Men en forutsetning er at vi i det minste kan føle oss trygge på at det vi ser av han eller henne - faktisk er det vi ser. Kjærlighet i ærlighet kommer ikke gratis - men prisen dere betaler er vel verd investeringen.
Balansekunst - individualitet og felleskap
"La det være avstand i deres samvær, og la himmelens vinder danse mellom dere. Elsk hverandre, men gjør ikke kjærligheten til et bånd: La den heller være et bevegelig hav mellom deres sjelers kyster." Slik lød det når Kahlil Ibraham, mannen bak "Profeten", snakket om kjærlighet. Boken ble utgitt i 1923, og er fortsatt en av verdenslitteraturens mest siterte klassikere.
Kjærlighet er balansekunst mellom avstand og nærhet, individualitet og felleskap. Vi lengter alle mot intimiteten, men vi må ikke misforstå den som en selvforsynt symbiose uten behov for tilførsel utenfra. Kjærligheten er langsynt. Vi trenger nødvendig distanse til den vi er glad i for å se tydelig hva han eller hun betyr for oss. Det minner oss på hvorfor vi har valgt hverandre. Da blir fravær til lengsel etter nærvær. Det er selve kjærlighetens dynamikk.
Det kan være vanskelig å slippe tak. Enkelte er sammen i ett og alt, hele tiden. Ofte ligger det en utrygghet i bunn. Noen er engstelige for å bli forlatt, andre frykter for hva den andre vil foreta seg uten deres tilstedeværelse. Men et forhold bygd på mistillit og kontroll kan vanskelig fungere. Med angsten som drivkraft blir nærheten knugende, og kjærligheten et fengsel.
Psykologisk avstand innebærer at vi kan være selvstendige individer med egne tanker, meninger og verdier, og fortsatt leve sammen i gjensidig respekt for hverandre. Vi behøver ikke speile oss selv i partneren for å føle oss trygge, og ulikhetene våre blir ikke en trussel for felleskapet. En nærhet som er seg bevisst, er også avgrensende: " Jeg begynner der du slutter". Antisymbiosen både fristiller og ansvarliggjør oss.
Vi kan ikke forlange, tvinge eller manipulere den andre til å etterleve våre ønsker. Ei heller er andres ønsker ordrer vi selv automatisk skal adlyde, heller invitasjoner vi fritt tar stilling til. Uttalelser som: "du får meg til å føle meg dum", "du gjør meg sjalu" og "du gir meg skyldfølelse", er diskvalifiserte. En følelse er ikke noe andre påfører oss, det er en respons vi selv produserer som følge av hvilken betydning vi tillegner andres utspill.
Hvordan oppnår vi så en god balanse? Som alltid er svaret god kommunikasjon. Det forutsetter at vi har vilje til å være ærlige om hva vi tenker og føler, at vi har evne til å utrykke oss klart og tydelig, og ikke minst at vi er villig til å lytte til hva den andre sier. Klarer vi dette er vi langt på vei. Slik forhandler vi oss frem til kompromisser og ivaretar oss selv og den andre.
Ingen eier et annet menneske. Kjærligheten er en gave vi har i ansvar å forvalte. Vi må ha tillit til at hver av partene ser konsekvensene av sine handlinger og beskytter forholdet mot det som måtte kunne true det. Det er også viktig at man hver for seg søker impulser utenfor tosomheten, da hentes livgivende næring og inspirasjon tilbake til forholdet, til glede for begge. Det skaper nærhet og samhørighet, uten å frarøve oss vår individualitet. Slik kan vi gi hverandre store rom; rom til å vokse i. Hver for oss og sammen. Da er ikke avstand nærhetens motsats, men heller et grunnlag for den.
Intimitet og sex
Nærheten har også en viktig rolle for det seksuelle samlivet. Ikke bare kjærlighet krever at vi gir oss over, det samme gjelder sex. Vi må tørre å slippe tak og gi fra oss kontroll. Ekstasen setter oss i kontakt med vårt innerste og mest sårbare. Enkelte «tør» derfor ubevisst ikke å ha slik sex. Det å komme så intens nært et annet menneske kan være overveldende. Det intense nærværet minner dem på smerten ved det potensielle tapet og avvisningen - altså fraværet. Å elske dypt og inderlig er jo nettopp å gi seg hen uten garantier, i håp om at vi er nok sånn helt i oss selv - nok til å bli elsket tilbake. Ekte intimitet kan være skremmende. Det krever en ærlighet og en åpenhet som ikke kommer gratis.
Vi må tørre å blotstille oss selv, for oss selv - og den andre. Vi må tørre å se oss selv, og bli sett - på godt og vondt. Først når du føler at du kan vise deg selv slik du er, kommer du til å kunne slippe deg tilstrekkelig løs. Da legger vi grunnen for en type sex som er avslappet og kreativ. Vi kan sanse og være tilstedeværende i det som skjer, vi trenger ikke forestille oss å late som. Den emosjonelle kontakten med partneren er i seg selv en stor del av hele opplevelsen.
Et par som dyrker seksualiteten vil oppleve at det knytter dem sammen, samtidig som nettopp kjærligheten og nærheten dem i mellom skaper en helt egen kontakt på det seksuelle planet. Da har lysten gode kår. Kjærlighet, intimitet og sex har en gjensidig forsterkende innflytelse på hverandre, og sammen knytter de mektige forbindelser mellom de to som har valgt hverandre.
Omsorg, styrke og sårbarhet
Jeg vil avslutte med et lite utdrag fra talen til en brudgom jeg kjenner. I bryllupet sa han at det var med en viss forundring han hadde blitt kjent med denne kvinnen han nå skulle dele livet sitt sammen med. Han hadde undret seg over hvordan det gikk an å ha sort belte i kampsport, og ha fullført universitetsstudier langt utenfor landegrensene, men like fullt ikke være i stand til å forlate dusjen uten å få et varmende håndkle bragt inn i kabinettet. Han sa det med en egen omsorg i stemmen, og vi som var tilstede skjønte at han nok satte pris på å få være den som rakte henne håndkleet. En hun trengte. Et enkelt bilde på at det å få lov til å være både sterk og sårbar er en stor gave, og at kjærlighet er - ikke minst - å ha omtanke for hverandre.
Dette var mitt lille bidrag til kjærlighetsskolen. Ta vare på hverandre, og lykke til!
Denne saken ble første gang publisert 11/09 2008, og sist oppdatert 06/05 2017.