Villig hvitting
Den bitevillige hvittingen er det mange som ser på som sommerens fisk, men faktum er at den biter villig vekk året rundt. De største tar du faktisk om vinteren.
Jeg hadde alltid sett på hvittingen som en plagsom, liten fyr, ikke stort bedre enn agntyven sypike - inntil jeg fisket i Drøbaksundet for første gang for 12 år siden. Da gikk det opp for meg at hvittingen faktisk kunne bli ganske stor. Og da jeg fikk min første over 2 kg, oppdaget jeg også at den var sprek!
Mange ser på hvittingen som en typisk sommerfisk, men den er like bitevillig året rundt. De fineste eksemplarene tas faktisk på dypt vann i den kalde årstida.
Dype fjorder
Hvittingen forekommer langs hele norskekysten, men nord for Helgeland begynner den å bli temmelig sjelden. Den liker nemlig litt varmere vann enn mange av sine slektninger i torskefamilien. Derfor er den også bitevillig midt på sommeren, og en god hvittinggrunne kan være redningen på en varm sommerdag da lite annet vil bite.
Som med de fleste andre torskefisker, går den største fisken gjerne dypest. Så hvis du vil fange de større eksemplarene, dvs. fisk på én kilo eller mer - må du lete etter dem over mudder- og leirbunn i dype fjorder.
En klassisk lokalitet for stor hvitting er Drøbaksundet. Her går det store stimer med svær hvitting, og fisk på godt over kiloen er ikke uvanlig. For bare 6-7 år siden dukket det årlig opp eksemplarer på mellom 2 og 3 kilo, men nå har de praktisk talt forsvunnet.
Norgesrekorden
Ellers er flere av fjordene på Vestlandet og i Trøndelag gode hvittingplasser. Et eksempel er Romsdalsfjorden, der John Kofoed tok norgesrekord-hvittingen på 3,11 kg i 1997.
De største hvittingene oppholder seg gjerne på bunnen ned mot 100 meters dyp, men av og til kan du støte på hvittingen langt oppe i vannet. Selv har jeg fått hvitting på 40 meters dyp i Drøbaksundet, selv om det var over 100 meter dypt der jeg fisket.
Ellers er hvittingen en fisk som flytter seg rundt etter årstid og tid på døgnet. En plass som normalt er god om sommeren, kan være fisketom om vinteren - og omvendt. De fleste fiskene i sjøen beveger seg mot grunnere vann for å jakte på bytte når det nærmer seg kvelden. Dette gjelder også hvittingen, og særlig hvis du fisker fra land kan det lønne seg å fiske utover i de små timer.
Biter gjerne
Hvittingfiske er nesten ensbetydende med agnfiske - enten fra land, is eller båt. I alle tilfeller kommer du langt med et helt enkelt paternostertakkel med to-tre opphengere. Du kan også bruke ferdiglagde hekler med flere små kroker. Men ikke glem en liten agnbit. Kokt reke eller makrell er tingen. Og hvis hvittingen er på hugget, får du som regel flere i slengen. På isen kan en liten balansepilk med en halv pillet reke på den underste kroken gi bra med hvitting.
Ikke bruk for store kroker til hvittingen. Det er ikke nødvendig å gå noe over str. 1/0, selv om hvittingen er relativt stor i kjeften. Noe som absolutt gir flere napp, er fargerike attraktorer i form av gummislanger, rekefluer eller perler. Jeg har erfart at grønt er en farge hvittingen liker spesielt godt - gjerne selvlysende der det er dypt.
Hvittingen er vanligvis ikke vond å be, og når den biter, gjør den det gjerne heftig. Bruker du skarpe og ikke for store kroker, sitter de som regel godt i hvittingkjeften. Da er det bare å lempe fisken på land, opp på isen eller inn i båten. Hvittingen har mange små, og svært skarpe tenner, og jeg har flere ganger kommet hjem fra hvittingfiske med såre og blødende fingertupper. Det kan derfor være en fordel å bruke tang når du skal ha løs kroken.