Sjørøye på Island

Regn med at det regner to ganger hver dag på Island, har jeg hørt. Det stemte ikke i fjor. Det hadde faktisk ikke regnet skikkelig siden slutten av april, og mens det bøttet ned i Sør-Norge, snakket islendingene om tørke, selv om det lød som et fremmedord på islandsk. Laksefisket var heller ikke kommet skikkelig i gang i begynnelsen av juli etter to foregående rekordsesonger. Om det bare skyldes vannmangel, er for tidlig å si. Islendingene snakker også om forverrede forhold i sjøen.

Kuling over Arnarvatnsheidi

Uansett vær - vi dro i alle fall til spennende Arnarvatnsheidi i vest med mengdevis av små og store vann med røye. I de svingete elvestubbene mellom vannene vaker det stor ørret. Det var det som lokket oss hit selv om veien går i ulende over knudrete lavasletter og vadesteder i steinete elver. Vel framme kunne vi imidlertid slå fast at de spennende elvestubbene var forvandlet til sildrebekker, og at ørreten nok hadde fortrukket til de grunne vannene. Her pisket imidlertid en stø vestavind med kuling i kastene opp såpass med slam og sand at vannet var klart som café-au-lait. Forholdene var håpløse for fluefiske, men de hyggelige islendingene vi møtte, visste råd; de fisket med lange, kraftige haspelstenger, digre dupper og makrell som agn. Og de tok flotte ørreter som luktet seg fram til agnet i det grumsete vannet.

Videre nordover

Etter to dagers fiske under en dramatisk himmel i det fascinerende landskapet ved Langjøkul hadde vi ikke fått annet enn smårøyer. Én eneste nattlig regnbyge var heller ikke nok til å bedre forholdene, og det blåste godt over 10 sekundmeter steady. Neste formiddag kjørte vi derfor fjellveien til fantastiske Hraunfossar og tok fatt på en lang dags ferd gjennom fire fartskontroller mot bedre forhold nord på Island.

Som backup-plan ble vi anbefalt ørretfiske i Nordurá Skagafirdi av vår fiskeformidler, og fisket der én formiddag. Helt alene!? Uten fisk!? Den lokale oppsynsmannen vi traff etter første økt i elva, trakk på skuldrene:

- Selvsagt er det ørret her. Sjøørret! Men den kommer først om noen uker, sa han.

Jeg ante et spotsk smil i steinansiktet...

- Hva gjør vi nå? tenkte jeg høyt da oppsynsmannen satte den høybeinte firehjulstrekkeren med traktor-dim-dekk i gir og brummet bort i en sky av lavastøv.

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

- Vi ringer Sigurdjon! repliserte Barry.

Sigurdjon Olafsson er en meget dyktig fluebinder, en god venn og kjenner det islandske fluefiskermiljøet ut og inn. Etter en halvtime og en telefon til Paris, ringte han tilbake med følgende beskjed: - Jeg har en venn som har et hus og ei elv i Siglufjordur. Der kan dere fiske. Laksen har ikke begynt å gå opp, men det er bra med sjørøye.

En drøm av ei elv

Ved Fljótaá i Siglufjordur 6-7 mil vest for Aukureyri ble vi møtt av den dansk-norsk-tysk-talende lakseguiden Ómar Hauksson som viste oss elva, huset vi kunne bo i og forklarte oss fiskereglene. I korthet var de at all laks skulle gjenutsettes, mens vi kunne beholde sjørøyene. Ellers var elva delt opp i fire fiskesoner, og hadde en rulleringsplan som skulle følges for å fordele fiskepresset på hele elva. På fiskekartet var det 67 navngitte høler og brekk på de fire-fem kilometerne fra sjøen og opp til de to kraftverkene øverst i elva. Et strengt manøvreringsreglement sikrer stabil vannstand. Her er det altså en slags sameksistens mellom kraftutbyggere og fiskere, mellom regulant, fisk og vadefugl.

Vi begynte å fiske på skift i Berghylur hvor elva snevres sammen av en fjellknatt på den ene bredden. Hølen er dyp og strømmen tung. Idet vi begynner å fiske er det en laks oppe og slår på brekket. Jeg lar en rød Frances på liten, gullfarget treblekrok svinge noen ganger over fisken, men den vil åpenbart ikke være med på leken, så vi konser på sjørøya.

Nymfer i tospann

- Anvend et team av to nymfer til forellene, hadde Ómar sagt. Vi fulgte rådet hans og satset på ei kulehodenymfe i enden av fortommen og en opphenger med en "hodeløs" nymfe. Uten resultat. Strømmen i Berghylur feide enten snøret for kjapt gjennom hølen eller trakk det med seg ned i dypet og inn i bakevja inn mot den bratte bredden.

Problemet var åpenbart å få fluene ned, så jeg satte et tungt sink tip-snøre på femmerstanga, kastet oppstrøms og mendet for å få nymfene til å drive med strømmens hastighet gjennom hølen. Snøret buktet seg imidlertid som kokt spaghetti i virvlene, men jeg oppnådde en ting. Plutselig blinket det til i en fiskeside, og jeg kunne tydelig se sjørøyas hvite finnekanter mot bunnens mørke.

Vi var på rett spor - og rett skal være rett: Det var Barry som knekte koden på meget praktisk vis. Han beit simpelthen av endeflua, trædde et kulehode av wolfram på fortommen og knøt på nymfen på nytt. På samme måte utstyrte han opphengeren med et kulehode av messing. Resultatet var fisk på første kastet. Og det slår meg igjen: Sjørøya er en av de vakreste fiskene jeg vet om; bronseblank med svakt irr i sidene og pyntet med purpur over ryggen. Hodet er lite, for fisken er feit etter å ha spist seg opp i havet.

Nyttig nappindikator

Annonsørinnhold

Skjønnhetskalenderne du fortsatt kan sikre deg

Etter at sjørøyekoden var knekt, forbedret vi riggen ytterligere ved å klemme på en nappindikator i overgangen mellom fluesnøre og fortom. Så var det bare å kaste skrått oppstrøms og mende. Røyene tok gjerne i dype renner, men også ute på brekket. Det gjaldt bare å ha blikket spikret på nappindikatoren og stramme opp når den beveget seg sidelengs. Etter hvert byttet jeg ut kulehodenymfene med små, oransje marfloimitasjoner som sjørøyene likte enda bedre. Flere ganger fikk jeg tvebitt og måtte følge fiskene nedstrøms der strømmen var striest.

Slik fisket vi i tre dager. I hver økt fikk vi vel fire-fem fisker hver. De største på halvannen, kanskje to. Det ga en fin balanse mellom utfordring og fangst. Og i vakre Fljótaá var det ikke nødvendig å fiske som en predator. Over den grønne dalen lå det et lavt skydekke som sola nesten klarte å trenge gjennom. Det er akkurat som å gå i et fotostudio med soft box, mente fotografen. Overalt peip og mekret langbeinte vadefugler, og mot himmelen så vi stadig glimt av små falker på lynrask jakt. De heter smyril på islandsk. For meg lyder det som et dikt - på et språk vi snakket for tusen år siden. Det er med på å gjøre en reise i dette landet til et tankeeksperiment i tid.

Noen uker etter at vi kom hjem fra Island fikk jeg en mail fra Orri Vigfusson som fortalte at det omsider var tatt 65 laks i Fljótaá. Samtidig rapporterte han at det var fanget flere hundre sjørøyer, og at oppgangen av denne arten var bedre enn på mange år. Det tror jeg så gjerne.

<br/> <small> <a href="http://maps.google.com/?ie=UTF8&amp;t=p&amp;ll=64.932853,-18.984375&amp;spn=2.7938,10.283203&amp;z=6&amp;source=embed" style="color:#0000FF;text-align:left">Vis større kart</a> </small> </p> </div>

Denne saken ble første gang publisert 17/07 2008, og sist oppdatert 05/05 2017.