Ål or nothing
Sjanseløse slangetemmere
Vi hadde, av en eller annen merkelig grunn, bestemt oss for å meite ål. Av alle ting.
Utgangspunktet var ikke det beste ettersom jeg har slangefobi og Chris er ørlitte grann mørkeredd. Det tok derfor ikke lang tid før vi måtte rope om hjelp.
Jeg liker ikke slanger. Sånn er det bare. Ålemeite har derfor aldri fristet noe særlig. Da jeg leste et eller annet sted at de største vannslangene ikke går av veien for å sluke andunger, fikk jeg enda mindre lyst til å stifte nærmere bekjentskap med dem. Og egentlig fikk jeg vel nok av slimete åler da Cato Bekkevold og jeg fisket skate i Lygninfjorden for noen år tilbake. Men hvis vi ser bort fra gjørsfiske, er det ikke så veldig mye annet fornuftig å ta seg til om sommeren for ivrige meitefiskere. Så da ble det ålemeite.
Vi skred systematisk til verks. Snakket med en rekke åleeksperter, pløyde igjennom det vi fant av litteratur om emnet og bandt våre egne utgaver av ålefanatikeren John Sidleys berømte Eel Rig. Det siste kunne vi imidlertid spart oss, skulle det vise seg.
Bratt læringskurve
Det vi lærte av litteraturstudiene og samtalene med landets skarpeste ålehjerner, er at sesongen strekker seg fra vannet begynner å varmes opp på forsommeren til ut september hvis været holder seg godt og varmt. Og at ålen, i likhet med sin havlevende slektning med overbitt, liker seg på plasser med uryddig bunn. Ålen ligger gjerne gjemt i hulrom om dagen, og kommer fram for å jakte når lyset svinner. Den beste fisketida blir, hvis vi skal oppsummere ulike erfaringer, anslått til rundt ti på kvelden til to på natta. Så er det gjerne en dødperiode, før det blir aktivitet igjen når det begynner å gry av dag.
Vann med stor ål:
<br/> <small> <a href="http://maps.google.com/maps/ms?ie=UTF8&hl=no&t=p&msa=0&msid=114533899351271833236.00044eea13239f71978c7&ll=60.020952,10.865479&spn=2.745368,5.141602&z=7&source=embed" style="color:#0000FF;text-align:left">Vis større kart</a> </small> </p> <p> <em>Klikk på de blå markørene for å lese mer om vannene.</em> </p> </div>
Alle ser ut til å være rørende enige om at ålefisket er desidert best på trykkende varme sommerkvelder med overskyet vær, gjerne med regnbyger. Eller som Morten Frisch uttrykte det i en e-post: "Hvis du svetter på overleppa, er det gode forhold!" Er det derimot kaldt, stjerneklart og måneskinn, kan du like godt finne på noe annet. Åleguru Lars G. Snipen rådet oss til å finne en plass med både grunt og dypt vann. Etter hans erfaring er det ofte bra fiske på grunt vann når det er gode forhold, mens dypere vann er tingen når det er litt kaldere i været. Skrenter mot dypt vann patruljeres jevnlig av stor ål på jakt etter føde, men slangene kan også treffes helt inne i grunne viker, særlig under morte- og brasmeleken, da de visstnok fråtser i rogn og fisk som dør av utmattelse.
I boka Specimen Mede av Jens Bursell (Forlaget Mosegaard, 1999) skriver den svenske åleeksperten Niklas Graberg at ålen er utrolig sterk i forhold til størrelsen, og at du trenger ei kraftig karpestang for å løfte den opp fra bunnen i den innledende fasen av fighten, slik at den ikke rekker å sno seg rundt ei rot eller lignende. Graberg anbefaler stålfortom ettersom ålen kan raspe over selv tykk mono med de små, skarpe tennene sine hvis fighten drar ut, og holder en knapp på John Sidleys legendariske Eel Rig, som består av en wiredel med en kraftig, kortskaftet krok i str. 4-1, en svivel, en monodel som er lengre enn søkkefortommen, en ny svivel, en gummiperle og et søkke montert på en glidering.
Supersensitive slanger
Ålen er altså supersensitiv for motstand. Takkelet skal derfor være glidende. Det er alle enige om. Derimot er ikke alle enige om at wire er det mest fornuftige. Manges erfaring er snarere at wire reduserer antall hogg dramatisk, og de som tilhører sistnevnte skole, sverger derfor til monofortommer på rundt 0,35 mm isteden.
Nappindikasjon er et annet springende punkt, men de fleste later til å være enige om at åpen bøyle og sena festet lett under en strikk på spolen i kombinasjon med en elektronisk nappvarsler, er det mest fornuftige. Nok en gang på grunn av ålens unike evne til å spytte ut agnet så fort den kjenner det minste tegn til motstand.
Grabergs favorittagn er tre store mark, og han kniper av enden på én av dem for å frigjøre litt godlukt. Snipen, og en rekke andre åletilbedere, anbefaler imidlertid hel reke med skall for å unngå abbor og andre agntjuver. Agnfisk, hel eller halv med slintrer, er også manges favorittagn. Sistnevnte gjelder imidlertid kun i vann med såkalt bredsnutet ål, som blir ansett for å være de mest rovgriske. I Årungen, der vi har tenkt til å forsøke oss, er det mark, aller helst diger doggmark, eller reke som gjelder.
Ålen har en av dyreverdenens beste neser, og store deler av den lille hjernen brukes til å tolke luktinformasjon. Spørsmålet er derfor om det er nødvendig med fôring. Noen mener at fôring og boosting av agn kan ha noe for seg, særlig i vann med en forholdsvis tynn bestand, mens andre mener at det er helt unødvendig.
Ålens interessante biologi
- Visste du at ålen (Anguilla anguilla) hveser og er en av få fisker som kan svømme baklengs?
- Mysteriet rundt ålens gytevandring ble først avdekket i forrige århundre av danske J. Schmidt. Ålen gyter i tangskogene i Sargassohavet nordøst for Cuba i løpet av vinteren. Deretter driver de 6-7 cm lange ålelarvene tilbake til europeiske og afrikanske kyster, der de utvikler seg til glassål i løpet av tre år. Noen vokser seg store i kystnære områder, men de fleste vandrer opp i ferskvann. De fleste som velger sistnevnte strategi, utvikler seg til hunner.
- Ålen kan bevege seg flere hundre meter på land hvis det er fuktig og vått. Hannene blir sjelden mer enn et par hundre gram, men hunnene kan bli 120-150 cm lange og opptil iallfall 8 kg. Under oppveksten er buken gul, og ålen kalles derfor gulål. Før kjønnsmodning endrer ålen nok en gang utseende. Buken blir hvit og ryggen blir nesten svart og metallglinsende. Da kalles de blankål.
- Hodeformen kan variere under oppveksten (som gulål). Det er antatt at hodeformen har sammenheng med kostholdet. Eter ålen mye snegler og muslinger med hardt skall, blir kjevene godt utviklet og hodet bredt. Består kostholdet for det meste av insektlarver og mark, blir snuten spiss og hodet smalt.
- I vann med kronglete "trekkveier" kan ålen bli 16-20 år før den starter gytevandringen. Slike såkalte endevann er ofte gode specimenvann, særlig hvis de i tillegg inneholder kreps. Praktisk fiske har vist at ålen er territoriell i mange vann, så opplever du godt fiske en kveld, kan det ofte være lurt å prøve en ny plass kvelden etter.
- Ålen er en meget god matfisk, særlig røkt. Ryktene vil ha det til at blodet er giftig, og det stemmer faktisk. Vær derfor forsiktig hvis du har åpne sår på fingrene, og gni deg for all del ikke i øynene med åleblod på fingrene. Den proteinbaserte giften ødelegges imidlertid ved oppvarming.
- Det er mange teorier om hvordan ålen klarer den lange tilbakevandringen til Sargassohavet om høsten. Noen mener at ålen følger raske dypvannsstrømmer. Andre igjen mener at ålen som kommer helt til våre breddegrader, slett ikke klarer tilbakevandringen, men går til grunne i de enorme havdypene på vei tilbake. Det er med andre ord fortsatt mye vi ikke vet om denne mystiske skapningen, som dessverre er i kraftig tilbakegang. Overfiske og svikt i rekrutteringen har ført til at arten faktisk er rødlistet i Sverige.
Til verket
Med en termos med deilig, varm kakao, hodene stappfulle av velmente råd og boklig lærdom og et lass med utstyr, skred vi til verket en altfor flott sommerkveld i begynnelsen av juni. Målet var å få en ål over kiloen (ikke minst fordi de store ålene er mye enklere å håndtere enn sine mindre artsfrender, "skolissene", som bukter og vrir seg på slangevis hele tida) og se om det ikke lot seg gjøre å ta et ok poseringsbilde. Det siste anså vi, iallfall på det tidspunktet, som en mye større utfordring enn det første.
Vi satset på reke som agn. Jeg, som har en tendens til å gjøre ting mer komplisert enn strengt tatt nødvendig, satset på en glidende feeder fylt med rekemos, John Sidleys Eel Rig, åpen bøyle, strikk under spolen og elektronisk nappvarsler, mens Chris gikk for den gode, gamle og velprøvde varianten med reke, glidende søkke, vanlig senefortom på 0,40 mm og sølvpapir på sena.
Nok en gang viste det seg, til min store ergrelse, at det enkle ofte er det beste. Det var nemlig Chris som fikk all fisken, skjønt så mye å skryte av var det ikke. De to ålene veide vel knappe kiloen - til sammen. Vi tilskrev de magre resultatene det fine og klare sommerværet, og var fast bestemte på revansje litt seinere i sesongen.
Dessverre er det ofte sånn at vi må fiske når vi tid, ikke når forholdene er optimale. Og det var de slett ikke da vi var på plass igjen i august. Denne gangen prøvde vi en annen plass vi hadde fått anbefalt, og denne gangen gikk også jeg for den enkle varianten, dog med elektroniske nappvarslere som audiovisuelt hjelpemiddel. Uten at det hjalp nevneverdig. Tur nummer to ga null slanger, men jeg fikk iallfall en litt overraskende bonusfangst i form av en suter på tre-fire hekto.
Eksperthjelp
Året etter var vi fortsatt ikke i mål med prosjekt ål, og bestemte oss for at tida nå var moden for å søke ekspertbistand. Valget falt på specimenreven Ole-Petter Henriksen, som har hatt stor suksess i Årungen de siste årene. Og ikke nok med at han ville hjelpe oss, han hadde også spart godplassen som hadde levert desidert best året før. Et par dager seinere, i midten av juli, møtte vi opp på avtalt sted. Til alt overmål var været noe nær perfekt. Nå måtte det bli ål!
Ole-Petter ruller ut tre stenger. Det første jeg legger merke til er at han har tapet fast cracklights i toppen på stengene. Forklaringen hans er at nappene ofte bare ses som risting i stangtoppen. Åleeksperten tyr også til åpen bøyle og sena under en strikk på spolen i kombinasjon med elektronisk nappvarsler. Alt annet gir for mye motstand for de sensitive slangene, mener mannen som er utdannet ved SportfiskeAkademin i Forshaga.
Ole-Petter mener å ha registrert en klar sammenheng mellom tykkelsen på fortommen og antall hogg. Jo tynnere fortom, desto flere hogg. Selv har han landet på 0,35 mm som en kompromissløsning. Selv har jeg gått bort fra John Sidleys Eel Rig, og bruker nå 0,35 mm fluorkarbon. Ole-Petter rynker litt på nesa. Fluorkarbon er riktignok mer slitesterkt enn vanlig nylon, men også stivere, noe åleekspertene tror vil gå ut over hoggfrekvensen.
Han roter rundt i ei bøtte med mose for å finne en stor og saftig doggmark som han monterer på en Owner Mosquito str. 1. Selv er jeg ikke klok av skade (og en smule lat), og tviholder på reka. Denne gangen har jeg imidlertid ett ess i ermet: Crayfishjuice, spray og powder dip med krepsdyrsmak - det formelig lukter suksess.
Det tar ikke lang tid før det er action borte hos Ole-Petter. Et par skikkelige hylerun ender imidlertid i ingenting. Og sånn er det faktisk ganske ofte. Mange tolker dette som et tegn på at fisken er skremt og flykter av gårde.
Etter en halvtimes tid er det imidlertid duket for et klassisk ålenapp. Noen blipp i nappvarsleren, før det stopper opp. På dette tidspunktet gjelder det å ha is i magen, hvisker Ole-Petter. Så, etter noen lange sekunders ventetid, begynner det å tusle sakte av gårde igjen. Da kroker ålekongen, og kveldens første ål løftes rutinert opp fra bunnen. Den er imidlertid ikke over kiloen, selv om den nærmer seg den magiske meteren.
En kompis av Ole-Petter har forresten en forklaring på hvorfor det kan lønne seg å vente med tilslaget. Da han observerte ål på grunt vann, la han merke til følgende litt spesielle atferd: Fisken plukket opp agnet og svømte av gårde med det et lite stykke. Så slapp den agnet, og tok en runde, før den kom tilbake og plukket opp agnet igjen.
Diger slange
Den norske sportsfiskerekorden lyder på vanvittige 3,85 kg, og ble tatt i en dam i Ranheim ved Trondheimsfjorden i 1985 av Trond M. Brøndstad - altså i en del av landet der vekstsesongen er mye kortere enn i sør.
Ål over 1,5 kg regnes som stor fisk, over 2 kg som diger. Fisk over 2,5 kg er uhyre sjeldne.
Grublerier
Ole-Petter fortsetter å taue fisk, ingen over kiloen riktignok, men likevel¿ Selv sitter jeg og grubler på hva jeg gjør feil, for jeg får ikke engang fisk da jeg til slutt aksepterer tilbudet om en duggfrisk "døggers". Ikke kan det være snusen, heller, som litteraturen advarer mot. Til ålefiske bruker jeg nemlig posesnus som jeg plukker opp med tunga, mens Ole-Petter skjødesløst griser til de slimete hendene med løssnus.
- Det blir jo en og annen ål selv med snus på fingrene. Snus er så viktig, at jeg heller gir avkall på noen fisker, gliser han da jeg nevner hva litteraturen sier om snusfingrer og ålefiske.
Klokka fire om morgenen kaster vi inn håndkleet. Ole-Petter har da fått om lag ti slanger, de største på rett i underkant av kiloen, mens jeg fortsatt er ålejomfru etter tre hederlige forsøk. Men for å være helt ærlig, så er jeg på en måte glad til.
Denne saken ble første gang publisert 05/06 2008, og sist oppdatert 05/05 2017.