Slik fisker du under isen

Enten du liker det eller ikke, vinteren kommer hvert år. Med unntak av de mildeste områdene av landet, legger isen seg – noe som bejubles av alle som liker å fiske på isen. Noen er skeptiske, og for de som ennå ikke har opplevd isfiskets gleder, kan noen grunnleggende råd og tips hjelpe på fiskelykken. Siden sjøisen er på vikende front, fokuserer jeg på ferskvann.

Første bud er at varme klær er en forutsetning for å ikke vantrives. Fordommene er at isfiske er ubeskrivelig kaldt uansett, men det er ikke helt sant. Jeg har isfisket i et temperaturspenn på 60 grader, fra under – 30 grader, til kokvarme forhold på sommeris der gradestokken har ligget på nesten 30 varmegrader. I sterk kulde er fisket utfordrende. Alt fryser øyeblikkelig, og alt blir sprøtt i kulda. Våte fingre som kommer borti metall, som et isbor, fryser fast øyeblikkelig.

Vit hvor fisken står

I varmen svetter du som en gris, blir solbrent, og alt er bløtt. Vanntette og sklisikre fôrede isfiskestøvler er det viktigste. Ispigger og flytedress, eventuelt flytepølse er en grei forsikring. Jeg har gått gjennom isen et titall ganger, og kan skrive under på at vannet under isen aldri er særlig varmt. I sterk kulde kan en tur gjennom isen bli kritisk, noe enn fastfrosset fot inni støvelen er et bevis på. Den opplevelsen kunne jeg vært foruten. Tenk alltid sikkerhet og komfort.

Det er ikke tilfeldig hvor fisken står. Å kjenne til fiskens preferanser, som ofte er linket tett opptil hva fisken spiser, er alfa og omega. Småabboren i skogsvann står gjerne nede ved bunnen i bukter, rundt grunnetapper og utenfor odder. Stor, fiskespisende abbor på større innsjøer kan ofte jage i frivannet på vårparten, og stå ute over langt dypere vann enn småfisken. Likeledes kan røya i fjellvann subbe langs bunnen i grunne bukter og sund, mens de i større, regulerte innsjøer kan gå i frivannet på jakt etter dyreplankton.

Stor, fiskespisende ørret kan jage oppunder isen over store dyp, mens mindre ørret i skogs- og fjellvann kan gå inne på grunt vann og søke føden der. Gjedda kan i enkelte vann holde seg langs kanter inn mot grunne områder, mens de i andre vann kan gå pelagisk under isen. Dette henger sammen med byttefiskens oppførsel. Å kjenne vannets topografi er essensielt. Her er flyfoto gull verdt, vel å merke dersom vannet er såpass klart at du kan se topografien på bildet. I grumsete lavlandsvann må du studere topografien på land og resonnere derfra. Eventuelle frittliggende grunnområder er derimot vanskelig å lokalisere. Tips fra kjentfolk om gamle hull er da gull verdt.

På lag med lyset

Visse arter er morgenfugler, der særlig røya kan være sær. Jeg har ikke tall på alle gangene fisken har vært på hogget tidlig om morgenen, men med en gang sola har kommet et stykke opp på himmelen har det blitt dødt. Først utpå ettermiddagen, når sola er på vei ned, blir det fart i fisken igjen. Dette gjelder særlig tidlig og sent på sesongen. Midtvinters, med tykk is og mye snø på isen, kan du oppleve bra røyefiske også midt på dagen.

HØR: Norge på langs med Lars Monsen

Også gjedda er notorisk når det gjelder markante hoggperioder. Det kan være som å skru av og på en bryter, men dette gjelder først og fremst større fisk. Smågjedda er ikke så sær. Abboren varierer en del, ikke minst fordi det er en fisk du ofte må søke opp aktivt ved å borre og lete mye. Jeg har opplevd flere ganger på konkurranser at fisken er i støtet den første timen, den andre timen blir fisket drastisk dårligere, og først mot slutten av konkurransen begynner fisken å nappe igjen. Sik, harr og ørret virker å være mer dagaktive, men også disse kan oppvise bitevegring i perioder. Lake er en fisk som gjerne er mest aktiv i mørket, men jeg har også hatt bra lakefiske i solskinn på vinteren, så dette er en sannhet med modifikasjoner. Jeg har også fått ørret på isen ved midnatt som bifangst under lakefiske.

Fôring virker iblant

En del arter responderer bra på fôring under de rette forholdene, andre ikke. Jeg har aldri hatt suksess med å fôre abbor, men røye og ørret lar seg gjerne lokke inn på vann der den går nær bunnen for å finne næring. Fisk som går pelagisk er av naturlige årsaker vriene å fôre inn. Likeså stor predatorfisk der du bruker hel agnfisk som agn. I strømmende vann er særlig sik og harr takknemlige arter å fôre inn.

Opptinte fjærmygglarver som du kjøper i akvariebutikken er et suverent fôr til disse artene. I stille vann er det langt mer utfordrende. Lake har jeg gjort sporadiske forsøk på å lokke inn med kraftig nedblyede flueposer under elveisen, og det har tidvis fungert bra. Lake er også en småsær art som ofte krever at du borrer på rett plass, og den kommer gjerne støtvis. Agnfisk som mort, flire og laue er relativt enkle å fôre inn med grunnfôr basert på oppmalt brød.

Oppmalt havregryn kan fungere bra. Ris, mais og ost bør du unngå å bruke til laksefisk. Ris og mais kan plugge igjen fiskens fordøyelsessystem, og ost inneholder fettstoffer som kan gi fisken andre fordøyelsesproblemer. Den tynneste og mest underernærte røya jeg har fått hadde spesialisert seg på ost. En lengde på 49 cm og vekt på 620 gram sier sitt. Opphakkede reker er mye bedre.

Abbor

Abboren må oftest letes opp aktivt, så her er mantraet å borre mange hull. Ofte får du en skikkelig nappbonanza rett etter nedslipp når du treffer en stim, og typisk vil fisket dø ut etter hvert. Et metodeskifte kan ofte få fart på fisken igjen. Å bytte ut en pimpel med en mormyshka er ofte et sjakktrekk når fisken blir treg.

Et sikkerstikk på trege dager er fjærmygglarver som agn. Disse er til tider så suverene at de utgjør forskjellen på fisk eller ikke fisk. På isfiskekonkurransen Pilkekongen på Årungen på midten av 80-tallet, fisket jeg konsekvent i hull der pimpelfiskerne hadde gitt opp. De hadde lokket til seg fisk, men den bet ikke. Med en gang de hadde dratt opp pimpelen stormet jeg til og plukket fisk etter fisk på mormyshka med fjærmygglarver som agn. Det ble seier, diger pokal og en murrende gjeng med furtne pimpelfiskere som hadde boret hull og lokket inn fisken for meg. Til stor predatorfisk er ofte balansefisk våpenet.

På den første blankisen kan fisken være aktiv, men midt på vinteren kan det være tregt. Et tips er å måke opp blankflekker hvis mulig. Det økte lysnedslippet kan vekke fisken. Utpå vårparten blir fisken mer aktiv og kan gå i alle vannlag. Jeg har kikkefisket storabbor rett under isen, det er gøy. I motsetning til mindre abbor er stimene med jagende storabbor temmelig mobile, her kan du enten borre mye for å finne dem, eller sitte i et område der du vet at fisken jager forbi, og håpe på at fisken dukker opp. Da kan ting skje kjapt, så det gjelder å være effektiv før stimen forsvinner igjen.

Ørret

Her er det greit å skille mellom predatorørret, som gjerne fiskes ute i de frie vannmassene, og som grunnet sin diett blir storvokst, kontra mer tradisjonell ørret i skogs- og fjellvann som lever av insekter og diverse vanndyr. Til førstnevnte brukes gjerne agnfisk eller store balansepilker. Ofte fiskes det over store vanndyp langt utpå, mens selve fisket ikke trenger å foregå veldig langt under isen. Tålmodighet, nerver av stål og solid redskap er stikkordene. Til mer insektspisende ørret på mindre vann kan du dra fram en del ess fra ermet. Å fôre opp hullene gir ofte bra respons. Den nevnte rekefarsen funker glimrende. Ørreten er ofte langt mer skvetten enn røya, noe som favoriserer mer diskret redskap.

Mormyshka er en sikker vinner. Jeg har hatt best resultater med hvit maggot til ørret, men prøv alle vannlag. Jeg har fått ørret like over bunnen på 12-13 meter, men også inne på bare 20–30 cm dyp. Balansepilk funker også som juling. I en del vann beiter ørreten på stingsild, og her kan balansepilker rundt fem cm gjøre underverker.

Røyeblinken skremmer ørreten mer enn den lokker, lokkelys likeså. Lokkemeitepilk med underhenger funker bra. Her bør du legge inn laaaange pauser mellom hvert lokkedrag. Klassisk abborpimpel sitter ofte dårlig i ørretkjeften, og det er lett å miste fisken oppunder isen, så pimpel har aldri vært noe førstevalg hos meg på laksefisk. Den klassiske mark-klysa brukes mye, men for meg blir det typiske fisket med tretti bjørkepinner og ståsnører matauk, ikke sportsfiske.

Røye

Til røya funker også fôring, men ikke på alle vann, og ikke på tidligisen der fisken er opptatt med gyting og ikke interessert i mat. Røya er nysgjerrig og langt mindre skvetten enn ørreten. Fargeglade røyeblinker i stadig bevegelse lokker fisken, og under gytetida kan hissige hanner angripe røyeblinker med røde og hvite felter. Røya er ofte en morgenfugl, så ikke ligg og dra deg utover dagen. Dette mønsteret kan endre seg utover vinteren, men ofte er det mest action rundt soloppgang og solnedgang.

På trege dager kan mormyshka overraske. Det samme kan skje når morrabettet har roet seg ned. Da kan plutselig et bytte til småtteri få fart på fisken igjen. Røya liker farger, og jeg har gjentatte ganger opplevd at rød maggot utfisker hvit. Oftest kjører jeg en kombo av disse. Under blinken bruker jeg sirkelkrok, fisken sitter sikrere på den. Å dunke redskapen i bunnen er aldri feil. Det lokker inn fisk, og får overbevist ubesluttsom fisk. Kikkefiske er underholdende og ikke minst lærerikt. Ved ugunstige forhold fisker du i blinde. På gyteplassene kan fargeglade balanse­pilker erte på seg hissig hannfisk av størrelse.

Lake

Til denne mørkejegeren gjelder hodelykta. Kraftig redskap med lykt og lyd gjelder. Lake fiskes helt nede ved bunnen. På hard bunn dunker du en agnet pilk i bunnen, på myk bunn sørger påmonterte skrangleskjeer for lyden. Får du en fisk kommer det flere etter.

Lakene synes å ha definerte vandringsruter. Treffer du en slik kan det bli mye fisk, mens fiskekompisen 5–10 meter unna ikke merker noe. Visse steder kan den opptre grunt, andre steder går den dypt. Vet du hvordan byttefisken oppfører seg er du langt på vei. Statisk meite med alarm fungerer også, den kan også gi de største fiskene.

Gjedde

Den rendyrkede rovfisken spiser stort sett annen fisk under isen, så meitefiske er metoden. Dagens gjeddefiskere bruker egnede stenger på rundt fire fots lengde med bra rygg, multisneller i str. 5–6000 og snøre på rundt 0.45.

Snertne tandemtakler på diskret wire gir flere hogg, for gjedda kan være kinkig innimellom. Noen dager spytter gjedda ut agnfisken gang på gang hvis den merker noe unormalt. Angeldon og elektroniske nappvarslere brukes ofte, og det regnes som god kutyme å ikke spre stengene over et så stort område at du ikke har kontroll på dem. Resultatet kan bli dypt kroket fisk. Aktivt fiske er mindre vanlig, men store balansepilker gir beviselig hogg av større gjedde.

Sik og harr

Disse artene opptrer ofte sammen, men siken er mindre bundet til strømmende vann. I elver liker harren striere strøm, men ingen regel uten unntak.

Fôring med opptinte fjærmygglarver samt mormyshka eller statisk bunnmeite fungerer veldig bra til disse småspiserne. Til statisk bunnmeite brukes gjerne veldig myke og korte ismeitestenger med føletupp, tynn sene og silkemyk snellebrems.

Siken er stort sett rolig og avbalansert, mens harren kan være mer stressa. Siken er en mer typisk stimfisk enn harren. Større harr spiser gjerne småfisk, så små balansepilker på tre-fire cm fungerer bra på stor harr.

I elv og strømførende sund og os fungerer det å fôre med fjærmygglarver direkte i hullet. Strømmen tar det med seg og lokker fisken inn. Kikkefiske er både lærerikt og spennende, og du ser hvordan fisken reagerer på agn og bevegelser. I stille vann kan du lokke inn sik ved å slippe ned en krokløs røyeblink, for siken er veldig nysgjerrig. Harren er ikke en typisk stimfisk, særlig de større fiskene går gjerne alene. Da må du borre flere hull og søke av områder mer aktivt. Harren går ofte over svært grunt vann, så vær forsiktig så du ikke borrer i bunnen.