Heftig harryfiske

Vi er egentlig to dager for seint ute. Sjøørretfisket på den svenske vestkysten sparker nemlig i gang 1. april, etter et halvt års fredning. På den annen side har de ivrigste sikkert fisket fra seg. Og vi rekker akkurat å gjøre det vi skal før den sjarmerende svenske kystbyen blir beleiret av grenseløst fulle nordmenn på alternativ påskeferie med spykladder under skoa.

Det som lokker oss sørover til Strömstad, er ikke først og fremst billig børst og bacon, selv om det er en hyggelig bonus vel verdt å ta med seg. Nei, målet er de langgrunne og næringsrike fjordarmene, der sølvblanke sjøørreter feiter seg opp etter en lang og kald vinter.

Lenge hadde vi levd lykkelig uvitende om dette fisket, som østfoldingene har hatt for seg selv i altfor mange år. Helt til Jan Gunnar Furuly gjorde Aftenpostens lesere oppmerksomme på hva de gikk glipp av når de krysset grensen for å jakte i velfylte frysedisker før påske. For noen år siden hadde han og en kompis fått 40 sjøørreter med en snittvekt på over kiloen i løpet av to og en halv dag aprildag, og de var ikke alene om å få fisk. Det eneste plasstipset han kom med var brua over til Galtö noen mil sør for Strömstad. Det holdt lenge for oss. Vi hadde fått den ledetråden vi trengte.

Bom fast

Den første plassen vi besøkte, kom vi over i en svensk artikkel. Brua over til Råssö virket spennende nok, men er ikke akkurat det vi nordmenn forbinder med sjøørretfiske i sjøen. Fisket i tidevannsstrømmen, som skal være klart best på lavvann, minner mer om elvefiske. Og omgivelsene var sant å si ikke de hyggeligste. En nordmann vi møtte, som kunne rapportere om skuffende dårlig fiske så langt, advarte oss mot å vade rett ut. Det hadde han gjort, og det var bare så vidt han kom seg opp igjen. Han hadde sunket nedi gjørma til livet. Vi ble anbefalt å gå ut til en blottlagt skjellbanke og fiske oss oppover på oversiden av brua, men fikk ingenting. Da vi prøvde oss på nedsiden, satte Chris seg fast i mudderet. Du må hele tida være i bevegelse for ikke å synke for dypt, og redaksjonssjefen satt bom fast. Han kom seg imidlertid opp igjen etter at jeg hadde løpt for å finne en redningsplanke. Bokstavelig talt.

Da Chris hadde skylt av seg det verste, satte vi oss i bilen og kjørte til veis ende på Råssö. Stedet vi kom til var som klippet ut av en hyggelig, svensk tv-serie. Ja, noen ville sikkert kalt det pittoresk. Der fant vi ei superspennende vik med klassisk leopardbunn, noen skjær og en spennende marbakke et lite stykke fra land. Og best av alt: Vi hadde hele herligheten for oss sjøl. Her hadde jeg på en fin fisk som lurte i nærheten av en tangklase, men den glapp. Der og da bestemte meg for å montere en ekstra splittring på sluken, og forsyne krokleggen med en ekstra attraktor i form av en liten, rød silikonslangebit. Det skulle seinere vise seg å være et smart trekk. Tror jeg.

På oppdagelsesferd

Vi forlot Råssö ved lunsjtider, og satte kursen sørover mot brua over til Galtö, den populære plassen fra Aftenposten-artikkelen til Jan Gunnar Furuly. Det var en kjempespennende plass med en fin tidevannsstrøm. Men ettersom det allerede var en god del fiskere der fra før, brukte vi ikke så lang tid der. Vi observerte noen fisker i strømmen under brua, men fikk ingen. Og det var det forresten ingen andre som gjorde heller.

Vi dro isteden på oppdagelsesferd, og kjørte helt inn til båthavna i Resö, øya etter Galtö. Her så det også veldig spennende ut, og vi hadde hele herligheten for oss selv. Dette lignet mer på norsk kystfiske etter sjøørret. Og det tok ikke lang tid før jeg kroket den første fisken, og denne gangen mistet jeg den ikke. Etter en times tid hadde jeg fått et par til, men ingen over minstemålet på 45 cm.

Da vi skulle tilbake igjen, så vi et skilt til "Valbostrand", og bestemte oss for å undersøke nærmere. Da vi kom ned til stranda, skjønte vi at vi hadde funnet en knallplass. Det var langgrunt, med tangklasser spredt utover. Vi bestemte oss for å vade utover mot marbakken et godt stykke ute. Litt for moro skyld kylte jeg sluken utover grunna etter å ha vadet et par meter. Og det svarte kontant. Fisk på første kastet. Og sånn fortsatte det. Til slutt sto jeg vadet ut omtrent midt på grunna og kastet innover mot land! Her fikk jeg for øvrig turens største fisk på 52 cm.

Børst eller stangbøy?

Etter Valbostrand ble vi enige om å prøve én plass til før vi måtte haste av gårde for å rekke polet. Vi bestemte oss for Daftö, som vi også hadde lest om i en svensk artikkel. Chris tok noen kast ved brua som forbinder Daftö og S. Öddö, men fikk ingenting. Det gjorde ikke de to svenskene vi møtte heller. Til gjengjeld hadde de fått en på drøye tre kilo dagen i forveien.

Nå måtte vi ta en viktig avgjørelse. Hvis vi skulle rekke polet, måtte vi avslutte fisket. De som kjenner oss, blir sikkert overrasket over at vi faktisk valgte å fortsette fisket til fordel for billig børst. Det sier det meste. Ferden gikk videre til Saltö, der vi fant ei nydelig, langgrunn vik med skjær og klassisk leopardbunn på nordsiden. Der fikk vi de siste fiskene for dagen, akkurat idet sola dukket ned bak horisonten.

Ti minutter før stengetid spant vi inn på parkeringsplassen utenfor Nordby köpcenter, mekka for veloljede nordmenn. Etter å ha rasket sammen en brukbar handlekurv på rekordtid, inkludert en sixpack med folköl, forsøkte vi å lokalisere Lervik, en praktfull rullesteinstrand som visstnok skulle ligge rett i nærheten av kjøpesenteret ifølge en hyggelig, norsk sportsfisker vi møtte på vår vei. Jeg tror vi var like i nærheten, men det var for mørkt. Neste år, neste år.

Avgjørende forskjeller på Norge og Sverige

I Oslofjorden, som er jaktområde for mange norske sjøørretfiskere, ligger det som regel mange timer bak hver fisk, og snittvekta er ganske beskjeden. I Sverige er situasjonen en ganske annen. Det er langt mer fisk, og snittvekta er høyere. Snittet øker jo lengre sør du kommer, og enkelte steder i Skåne skal snittvekta ligge på nærmere 2 kg! Hvorfor er det sånn? Vel, for det første er Oslofjorden kaldere, saltere og mer næringsfattig enn den svenske sørvestkysten, som byr på ideelle biotoper for sjøørreten med hundrevis av gyteelver og -bekker samt milevis med langgrunne, næringsrike og brakke fjordsystemer.

For det andre har de svenske sjøørretene bedre vern enn sine norske artsfrender. Mens de norske sjøørretene bare er fredet når de oppholder seg i elvene og munningsområdet om høsten og vinteren, er de svenske sjøørretene fredet hele høsten og vinteren, uansett om de skal gyte eller ikke. Og ettersom fredningen skjer allerede fra 1. oktober, får også den bekkegytende fisken vandre opp og gyte i fred.

Dessuten er de svenske sjøørretene fredet de to første leveårene i sjøen. Fisken når nemlig minstemålet på 45 cm først den tredje sommeren. Ifølge Alt om Fiske-medarbeider Bror Jonsson, som er fiskebiolog og forskningssjef i Norsk institutt for naturforskning (NINA), er minstemålet veldig fornuftig. Det betyr nemlig et ekstra vern for fisk som gyter i småbekker. Disse kjønnsmodnes nemlig hovedsakelig etter to eller tre somrer i sjøen, og minstemålet, som er 10 cm høyere enn det som gjelder i Sør-Norge, sørger dermed for at rekrutteringen til disse sårbare bestandene sikres.

Ifølge länsfiskekonsulent Key Höglund i Västre Götaland settes det ikke lenger ut smolt langs kysten. Derimot gjøres det en betydelig kultiveringsinnsats i form av kalking av elver og bekker samt fjerning av vandringshindre, som sammen med alle de andre faktorene er med på å styrke den naturlige bestanden av sjøørret.