Gøy med gummi

Vi somler ikke bort tida. Etter å ha ordnet oss i huset vi har leid, trær vi på oss havfiskedressene, kjører de få kilometerne til havfiskecampen på Torsvåg, fyller diesel på to av campens flotte Arvor sportssjarker og setter kursen nordover mot Gåsan - et spennende grunnområde rett nordover i Norskehavet.

Jeg er invitert med på Vega forlags årlige fisketur til Vannøya i Nord-Troms - et kveiteparadis på jord. Stefan Lüehring, campens tyske guide og fiskeansvarlig, hadde nylig norgesrekorden en kort stund: Et beist på 194 kg beit på nesten rett utenfor Torsvåg da han var alene i båten. I fjor ble det fanget rundt 1000 kveiter på Torsvåg, og årets resultat ser ikke ut til å bli noe dårligere.

Værmeldingen sier at det skal blåse på utover i de tre dagene vi har til rådighet, så det er nå eller aldri for dette urene farvannet med grunner, renner og lumske skvalpeskjær en times båttur fra Torsvåg.

Jeg har selskap av Cato Bekkevold, som nettopp har gitt ut boka "Bruk gummi" - om fisketeknikker med myke kunstagn til rovfisk av mange slag. Jeg har pugget kapitlet om kveitefiske, og funnet fram mine aller største jigger. Det har Rune Johansen også, tredjemann i båten, som fikk sin første kveite her oppe i fjor. Jeg har aldri fått kveite, og håper selvsagt på min første. Men selv om det er bra med kveite i området, er det slett ikke bare å hente dem opp. Rune brukte tre forsøk før han ikke lenger var kveitejomfru. Vega-sjef Finn Jørgen Solberg og hans kompis, Aftenposten-fotograf Dan P. Neegaard, fisker i den andre båten.

Cato sjekker driften på kartplotteren, og legger oss i posisjon slik at vi driver gjennom ei spennende renne. Været er så som så, og vinden er frisk, men det er absolutt fiskbart. Vi har alle digre shad-jigger i enden av snøret, noe som siler bort mye av småfisken som vi ikke er interessert i. Men det føles unektelig litt rart å riste av firekilostorsker ved båtripa. De som er for godt kroket, tar vi med inn til middag (eller, som det skal vise seg, frokost...).

Fra slumpfangst til målrettet fiske

Det er ikke lenge siden kveita bare var en velkommen bifangst for havfiskere i nord. Slik er det ikke lenger. Det skyldes for det første at bestanden har tatt seg kraftig opp de siste årene (vi snakker Nord-Norge, i sør er den digre flatfisken nærmest utryddet av et uvettig overfiske helt uten kontroll), og at man etter hvert har begynt å knekke noen fangstkoder. Det siste er mye takket være dyktige, først og fremst svenske, fiskeguider som Kristian Keskitalo, som har eksperimentert og kommet fram til de "nye" teknikkene med jiggfiske og hel sei montert på tunge blyhoder.

Kveita er nemlig en aktiv og aggressiv rovfisk som liker, og er vant til, at byttet flykter. Derfor er statisk agnfiske ineffektivt. En vanlig torskepilk og gummimark er heller ikke særlig fristende for ei kveite. Fisket skal være aktivt - gjerne fra drivende båt - med fiskelignende shad-jigger eller hel agnfisk.

Men nå er det altså gummi som gjelder. Vi er på plass i det floa vender fra lavvann til høyvann, og det er vanligvis den aller beste tida. Da våkner kveita til liv nede på sandbunnen, og jager byttefisk i de fleste vannlag.

Den vanligvis så snakkesalige Cato blir uvanlig stille. Når han fisker, så fisker han konsentrert og intenst. Det er aldri noe halvhjerta over det han gjør. - Han tenker som en fisk, sier hans fiskekompis Ola Uggen. Han er ofte et hakk foran også, og forsøker stadig noe nytt mens vi andre kanskje ikke gidder å forandre taktikk. Det gir ofte positive utslag på fangststatistikken hans.

Cato slipper jiggen til bunns, dunker den i bunnen, og sveiver opp noen runder. Så lar han jiggen henge stille noen sekunder, før han sveiver litt til. Slik fortsetter han - ofte til jiggen er helt oppe. Kveita kan ta helt i overflata, og følger ofte etter.

- Tenk balansepilk til abbor, sier Cato. - Kveita tar ofte mens jiggen henger rolig.

- Er dette verdens beste plass for atlanterhavskveite, spør jeg.

- Ja, her eller i områdene rundt Røst og Værøy, svarer han.

- Jeg har vært på Røst, opplyser jeg.

- Fikk du noe 'a? Cato skotter bort. Jeg skal snart få høre en av hans berømte lignelser.

- Njaaa, kommer det litt nølende. - Vi fiska nesten ikke. Vi kikket på fugler... Jeg tør ikke se på ham, men føler at han stirrer måpende på meg:

- Å dra til Røst uten å fiske er som om en alkis skulle dratt til Kanariøyene uten å ta en drink, snøfter han.

Bordplate på babord!

Stillheten senker seg igjen. Vi får et par torsker, og Rune setter ny pers med en 13-kilos som overhodet ikke gjør motstand. Snart er det Catos tur. Til å begynne med er det bare ganske tungt, og kan være hva som helst. Men så våkner det til liv der nede ca 30 meter under båten. Det er ikke lenger noe tvil:

- Dette er ei bordplate, roper Cato så Finn Jørgen og Dan hører det 500 meter bortenfor.

Nå skjer ting fort. Vi andre sveiver opp, så begynner jeg å fotografere, mens Cato kommanderer Rune til å finne fram harpunen og kleppen.

Stanga er forholdsvis lett, og står i en uhyggelig bue. Den flekser opp og ned når kveita gjør en serie klassiske og brutale utras. Cato har gjort dette før, og kjører fisken steinhardt. Snart er den oppe i overflata, og med ett er det bølger, vannsprut og kaos om bord. Jeg registrer at Rune harpunerer perfekt, og snart hales kveita over ripa til vill jubel.

Jeg er lettere sjokkskadet, for dette er første gang jeg har sett ei kveite bli landet. Det er rått og heftig - og dette er på ingen måte noen kjempefisk! Vi tipper rundt 18 kg, men det skal vise seg at vi på hele turen skal undervurdere vektene på disse massive flyndrene. For vel i land lyser 23,9 kg mot oss fra digitalvekta i sløyehallen.

Min første kveite

Neste dag er det knallvær, men betydelig mer vind, slik de spådde. Etter en massiv frokost bestående av brød, egg, bacon, brosme og torsk, kjører vi over til sundet mellom Helgøya og Nord Kvaløya. Jeg skal fiske med Finn Jørgen i dag, så vi følger etter de andre.

- Det er ikke noen vits i å diskutere med Cato, sier Finn Jørgen mens vi stamper utover. - Han har en sjette sans når det gjelder å finne spennende fiskeplasser.

Veldig spennende er det ikke de første timene. Det morsomste som skjer er at jeg fanger ei brosme på rundt 2 kg som jeg setter ut igjen. Den klarer ikke svømme ned, og blir liggende i overflata helt til den blir oppdaget av ei havørn som snapper den i sterke klør og flakser i lav høyde mot land.

Vi føler for å flytte på oss, og foreslår for de andre å dra til Flesa - et par skjær ikke langt fra Torsvåg der det er tatt flere mindre kveiter. Cato er ikke spesielt keen, og vil heller fortsette å drive innover i sundet. Men Finn Jørgen og jeg beslutter å trosse Fiskekongens råd, og tøffer mot Flesa. Det er nå rundt lavvann, og presumptivt den aller dårligste tida for kveite. Dessuten har vi bananer om bord, noe som visstnok heller ikke er bra for fiskelykken.

Vel framme hogger det likevel umiddelbart på jiggen til Finn Jørgen. Det er tungt, men liten motstand, og han avviser mitt forslag om å ta fram kleppen. Han begynner faktisk å lure på om han har fått på et garn, da jeg får øye på et brunspraglete, diamantformet flak under oss. Snart får jeg gleden av å kleppe min første kveite, som slett ikke er noe monster. Og merkelig nok gjorde den aldri motstand, noe vi kjapt konstaterte kunne skyldes at den digre jiggkroken hadde gått rett gjennom skallen på den og ut mellom øyene. Fisken hadde rett og slett blitt paralysert. På dekk er den imidlertid alt annet enn slapp, men noen velrettede kakk med en bjørkekubbe gjør det slutt. Den er klart over minstemålet på 80 cm, men er den over 10 kg, da? Vi tipper rundt 9, og tar grusomt feil igjen: Riktig vekt var 13,1, og ny pers på Finn Jørgen.

Like etter har jeg et brukbart hogg midt i vannmassene. Fisken sparker godt ifra, og jeg tenker at det er en av de lange, pelagiske torskene som er så sterke. Men nei - det er ei ganske lita kveite på rundt 4 kg, som får friheten tilbake. Men for et trøkk det var i den lille fisken! Jeg grøsser ved tanken på en råsterk 25-kilos eller noe der omkring.

Tanken om at vi kanskje har overlistet Fiskekongen, føles god. Og det på lavvann med bananer i båten! Vi er ovenpå. Tar en klunk av litt medbrakt, og sender lykkelig en tekstmelding til de andre. Cato gratulerer med fangsten, og forteller at han nettopp har rista av en tikilos ved båtripa¿

Vi drar i land en god stund før de andre, og morgenen etter får jeg høre at Dan har fått en torsk på nesten 10 kg (hans største fisk noensinne), og at Rune har satt ny kveitepers med turens hittil nest største: 18,3 kg!

Det er de største som stikker...

Etter nok en voksen "frokost" - denne gangen uten brosme, men med stekte tomater og pølser - drar Finn Jørgen, Dan og jeg ut på Flesa. Det blåser godt, og lenger kan vi ikke dra. Det blir snart for mye for Dan, som må settes i land. Cato og Rune hadde lagt seg nedpå igjen etter maten, og gjorde sikkert lurt i det. De drar ikke ut før tidevannet er på vei opp ved 20-tida.

Men da begynner det sannelig også å skje noe. Vi får noen torsker, og det er tydelig at det er mer liv der nede. Igjen er det Finn Jørgen som har mest tur. Et ordentlig hogg utvikler seg fra tung potetsekk til et spinnvilt uhyre som trekker ut snøre så det ryker fra snella. Det er typisk kveiter at de ofte ikke helt skjønner at de er kroket før det går litt tid. Men denne har skjønt det nå, og Finn Jørgen sitter på motordekselet, spenner fra med beina og ler og hyler om hverandre.

- Se her 'a! skriker han og nikker mot snella der sena raser ut mot en brems som er stilt i bånn. Utstyret er lett, og han kjører fisken brutalt, så jeg er litt skeptisk. Men både stang, snelle, snøre, svivler og kroker holder. Det er fortommen som ryker. Splitter ny 0,80 mm sene går tvert av så Finn Jørgen spretter tilbake i båten.

Ord blir fattige. Det er bare å takle om, og slippe ut igjen. Jeg ordner et bitte lite plaster på såret med nok ei kveite på størrelse med den fra i går. Vi forteller Cato og Rune nyheten, og får vite at de har fått hver si under minstemålet. Totalt har vi fått åtte kveiter på fem mann på tre dager. Fem ble gjenutsatt. Ikke en kjempefangst akkurat, men vi er ganske fornøyde likevel.

Jeg har imidlertid fått blod på tann, og Finn Jørgen har definitivt noe ugjort med en stor fisk der oppe. We'll be back!

- Neste gang skal jeg bruke 1,2 mm fortom, sier Finn Jørgen.

VERDT Å VITE:

Vannøya: Øy i Karlsøy kommune i Troms. Rundt 900 mennesker bor på denne 232 km2 store øya som er Norges 17. største. Øya er ganske kupert, og høyeste punkt er den majestetiske Vanntiden med sine 1033 meter. Naturen er flott, og både sportsfiskere, jegere og fuglekikkere kan finne mye å gjøre her. På Fugløya, nord-øst for Vannøya, finner du Europas største havørnkoloni. Det er en kort fergeforbindelse mellom Hansnes på Ringvassøya og Skåningsbukt sør på øya. Herfra er det ca 25 km til Torsvåg der den største fiskecampen ligger.

<br/> <small> <a href="http://maps.google.no/maps?q=70.247226,19.501991&amp;num=1&amp;sll=70.117959,19.980011&amp;sspn=0.418932,2.113495&amp;hl=no&amp;ie=UTF8&amp;ll=70.197668,19.866714&amp;spn=0.208659,1.056747&amp;z=11&amp;source=embed" style="color:#0000FF;text-align:left">Vis større kart</a> </small> </p> <p> <strong>Fiske:</strong> Vannøya er en av landets aller beste havfiskedestinasjoner. De siste årene har det først og fremst vært kveita som har lokket, men det mangler ikke på andre flatfisker i området. Torsk, hyse, brosme, sei og steinbit er det også mye av. Norgesrekorden på flekksteinbit (27,9 kg) ble tatt utenfor Fugløya av Kolbjørn Melien i 2000. Torsvåg havfiske tilbyr overnatting i leiligheter og hus, og har 10 topp moderne Arvor sportsfiskesjarker til utleie. Guide/skipper kan leies om man ikke føler seg sikker nok til å kjøre selv. På brygga er det gode sløyemuligheter og fryserom. Plassen er meget populær, spesielt blant fiskere på kontinentet, så bestill plass i god tid. Les mer på <a href="www.torsvaag.no">www.torsvaag.no</a>. Det finnes en mindre havfiskecamp litt lenger sør på øya som heter Vannøy Sjøcamping - <a href="www.vannoysjocamping.info">www.vannoysjocamping.info</a> Øya kan også skilte med noen gode ørretvann, i tillegg til to vassdrag med sjøørret og smålaks. Vannareidvassdraget ligger nord på øya, og renner rett ved veien. Skipsfjordvassdraget er mer utilgjengelig og krever en god marsj eller båtskyss til munningen i Skipsfjorden.</p> <p> <strong>Gjenutsetting:</strong> Selv om bestanden av kveite er god i Nord- Norge, bør sportsfiskere ta hensyn og ikke ta mer enn man kan spise eller frakte med seg hjem. Det kan høres vanskelig ut å gjenutsette kveite, men det går fint med en god krokløsner eller tang. Minstemålet på kveite er 80 cm, og fisk under dette skal selvsagt uansett settes ut igjen. Du vil sannsynligvis få mer enn nok annen fisk også, så om mulig bør du alltid vurdere om fisken kan gjenutsettes.</p> </div>

Cato Bekkevold

Født: 23. september 1968, Oslo

Oppvekst: Haugerud med Østmarka som nærmeste nabo

Bosted: Tydal i Sør-Trøndelag (flyttet i 2009)

Utdanning: Livets harde skole (og ett år på folkehøyskole)

Yrker: Løsarbeider, tegneseriedubber, skribent, forfatter, oversetter og trommeslager i Enslaved

Et utvalg av Catos fiskeperser

Ørret: 10,02 kg, Tyrifjorden, 1993, wobbler

Laks: 13,6 kg, Bornholm, 2000, flasher/brisling

Røye: 5,525 kg, Skogseidvannet, 2006, blink/maggot

Sik: 1960 g, Jarenvannet, 2002, kunstig fjærmygg

Gjedde: 11,48 kg, Øyeren, 2007, jerkbait

Abbor: 2,05 kg, Stiksvann, 1993, mort

Gjørs: 9,95 kg, Akersvannet, 1993, sørv

Torsk: 17,6 kg, Røst, 2007, shad-jigg

Sei: 18,1 kg, Røst, 2005, shad-jigg

Lyr: 6,2 kg, Hitra, 2009, markimitasjon

Lange: 26,5 kg, Frøya, 2010, sild (største i Norge)

Brosme: 9,5 kg, Beistadfjorden, 2002, sild

Gråsteinbit: 9,525 kg, Romsdal, 2000, pilk

Kveite: 23,9 kg, Vannøya, 2010, shad-jigg

Håbrann: 113 kg (anslått), Skottland, 2004, sei

Storskate: 78 kg (anslått), Skottland, 2003, sei

Denne saken ble første gang publisert 20/09 2010, og sist oppdatert 06/05 2017.