Hytteferiens historie: Paradis på jord
På hytta var det som om tiden sto stille. Vi gjorde de samme tingene år etter år.
Hytta dannet rammen rundt de mest eventyrlige sommerferiene.
Jeg kommer aldri til å glemme det: pappas små salutter av bannord da han for gud vet hvilken gang skallet i de altfor lave dørkarmene i hytta, sier Cathrine Wollbråten Langlie mens hun blar i et gammelt fotoalbum.
Hun forteller om køyesengene som var uvant å ligge i, og om mamma som satte seg ved sengekanten og strøk henne over pannen med en liten skinnfille.
– Fillen var myk og puseaktig og gjorde meg deilig avslappet. Etter en ganske kort stund kjente jeg søvnen komme. Jeg sov natten igjennom, i trygg forvissning om at ingen ting skummelt kunne hende. Ja, selv der ute i mørket utenfor hytteveggene var det ingen farer som truet, det hadde mammas fetter, Kai, sørget for: Han hadde skutt ulven som hadde lusket rundt og gjort livet utrygt for både to- og firbente.
Les også: Slik var bilferien før
Leide hytte
Cathrine stopper opp da hun kommer til bildene fra sommerferien 1976. Hun var seks år gammel, og sammen med mamma Anne og pappa Jan satte hun seg i den røde Ford Escorten modell 1970 som pappa hadde kjøpt pent brukt ett år tidligere.
Så ga de seg i kast med de 26 milene som skilte hjemstedet Drøbak ved Oslofjorden med grenda Imsroa i Stor-Elvdal, halvannen mil sør for Koppang. Der hadde den leid en hytte med svært enkel standard. Målet med turen var å besøke hjemstedet der bestemor Betsy og hennes åtte søsken hadde vokst opp.
– Og mens jeg sitter her og blar i albumet dukker også et annet minne opp, sier Cathrine og ler. – Jeg husker de trillrunde slektningene som løp etter pappa med fat som bugnet av spekemat og bløtkaker. De syntes han var altfor tynn. «Spis da, Jan, spis da, Jan», oppfordret de. Og pappa spiste så han ble helt utslitt, stakkar.
Les også: Peder Kjøs: – Fisk og gjester blir dårlig etter tre døgn
Hyttedrømmen
Hytta som dannet rammen rundt Cathrines sommerferie, har lite til felles med mange av dagens hyttepalasser. Før i tiden var det hovedsakelig enkle plankehytter.
– Det går mange historier om fedre som brukte hardt opparbeidede ferieuker til å bære materialer kilometervis av gårde for å realisere drømmen om egen hytte, forteller idéhistoriker Magnus Helgerud, som tidligere i år utga boken Knytta til hytta, om nordmenns forhold til nettopp dette ferie- og fritidsparadiset. Selv har han tilbrakt utallige ferier på en hytte i Trøndelag, som har vært i familiens eie siden 1942.
– Hver gang jeg kommer dit, kjenner jeg på min plass i familiehistorien. Hytta er blitt et slags familiemuseum, sier Magnus.
Les også: Fire fantastiske turer i norske fjell
Vårt «Syden»
I den vestfoldske skjærgården i Stavern, tilbrakte Trine Widdal sine barndoms somre på onkel Freds hytte. Her var hun de ti første somrene av sitt liv, det vil si hele 1970-tallet. Foruten onkel Fred hadde Trine selskap av mamma Liv Berit og tante Mim.
– Det var et eventyr å komme til Stavern; det var vårt «Syden». Hytta var hvitmalt og hadde to soverom med køyesenger. Utgangsdøren sto alltid vidåpen, dag og natt. For å komme til stranden måtte vi gjennom en skog. Det tok to minutter å løpe fra hytta og ned til vannet.
– Jeg lærte meg å svømme den sommeren jeg fylte fem. Et av de tidligste sommerminnene mine er at jeg henger rundt halsen til onkel Fred mens han svømmer ut til en diger stein et stykke fra land. Den steinen kalte vi Hvalen. Var det lavvann, kunne vi vasse ut til den. Ved høyvann måtte vi svømme. Det hendte jeg drømte at steinen ble til en hval som spiste oss, forteller Trine.
Katt og mus
En av disse nærmest evigvarende hyttesomrene gikk med til å bygge månerakett. Trine lagde den sammen med søskenparet i nabohytta.
– Vi holdt på fra morgen til kveld. Jeg var helt overbevist om at den ville frakte oss ut i verdensrommet. Vi snekret og bygde helt til kvelden kom.
Også tante Mims katt, Tusseluss, var med på hytteferie. Katten ble fort bilsyk, derfor måtte de ta toget fra Oslo til Larvik, deretter buss videre til Stavern.
I likhet med de tobente syntes også pus at Stavern var drømmestedet på jord. Ikke til å undres over at det var spennende for en katt som tilbrakte årets øvrige måneder i en leilighet i Elisenbergveien på Frogner i Oslo. Når Trine oppdaget sprellende mus i gapet til Tusseluss, stormet hun mot katten, som i ren forfjamselse slapp byttet ned på bakken. Så tok Trine de skrekkslagne musene i en bøtte og bar dem langt til skogs, slik at Tusseluss ikke kunne finne dem.
Les også: – Da jeg så alle som gikk rundt nakne, føltes det helt naturlig å kaste klærne
Smaken av sommer
Trine husker også alle timene med jojo, som onkel Fred lærte henne.
– Smaken av sommer, er smaken av Bugg. Tyggisene kostet 10 øre stykke. For en mengde vi fikk for en femmer! Og lyden av sommer, er
Count Basies orkester og de første strofene av The Kid From Red Bank. Reiseradioens kjenningsmelodi, forteller Trine.
Trine og søskenparet i nabohytta kom aldri til månen. Men de kom tilbake til Stavern år etter år. Og Tusseluss var med. Turen hjem når det nærmet seg skolestart, var også lik hver gang: Tusseluss skjønte at det nærmet seg avskjed, og gjemte seg i et bol under hytta.
– Her lærte jeg å svømme, her lærte jeg å stave meg gjennom Donald-bladene jeg hadde arvet, og her tok jeg hånd om fugleunger som hadde ramlet ut av redet, og jeg matet dem med kokt potet. Skulle det regne en dag, brettet vi papirhatter og lekte Napoleon. Eller vi kledde
Tusseluss ut i kjole og hatt.
Slik fortsatte ferielivet helt til den sommeren Trine fylte ti år. Da forsvant hytta ut av familiens eie.
– Jeg har aldri dratt tilbake for å se hvordan det ser ut der nå. Jeg vil beholde minnene slik de er. I mitt barndoms sommerparadis skal tiden få lov til å stå stille, forteller Trine.
Ulven Fridtjof
La oss vende tilbake til Imsroa og følge Cathrine og mor og far idet de er i ferd med å avslutte hytteoppholdet i Østerdalen. Etter å ha spist seg fra den ene slektningen til den neste var de mildt sagt gode og mette da uken nærmet seg slutten. Og Cathrine hadde lært at når en østerdøl sa «kom innom og ta en kaffekopp», betydde det full oppdekning! Men det satte hun pris på. Og viste det seg å være spekemat, smilte hun ekstra bredt, for det var det beste hun visste. De hadde også rukket en tur innom setra der bestemor hadde passet kuer som liten jente. Kumøkklukten som reiv i neseborene, husker hun den dag i dag.
Men nå var det hjemreise, og på turen sørover stanset far den røde Ford Escorten på Norsk Skogsbruksmuseum på Elverum. Her sto nemlig ulven som mammas fetter Kai hadde skutt i Stor-Elvdal 8. februar 1964. I flere år hadde jegere fra bygda jaktet på den, før Kai, sannsynligvis ved et slumpetreff, plutselig hadde stått ansikt til ansikt med den under en skitur, og han hadde ikke annet valg enn å skyte den.
Ulven han felte, fikk navnet Fridtjof. Og den dag i dag kan ruggen på 44,8 kilo beskues på museet på Elverum, som nå heter Norsk Skogmuseum.
Da Cathrine kom hjem, var hun sliten. Mamma Anne rakk knapt å stryke den myke skinnfilla over pannen hennes før hun sovnet, mett av inntrykk.