Slik var camping-ferien før i tiden

Klart at marsvinet mitt Tanja måtte være med på ferietur. Andre ganger var Yassir, katten min, med. En gang forsvant han, og da ble hjemreisen forsinket, forteller Marianne Kvamme Amengual (53).

Marianne stråler der hun sitter på terrassen hjemme hos foreldrene på Søndre Nordstrand i Oslo. På bordet mellom dem ligger albumene med sommerferieminnene fra 1970-tallet.

Bildet der Marianne koser med Tanja, flankert av to unge campingnaboer, er tatt i 1974. Marianne var syv år.

Camping-drømmen

Tre år tidligere hadde familien hennes flyttet fra Vestlandet til Godlia i Oslo. Marianne, mamma og pappa og lillebror Kai Henning.

Den første sommerferien som Oslo-borgere, ble tilbrakt i telt. Det gikk ikke lenge før drømmen om en i campingvogn ble født, og tre år senere gikk drømmen i oppfyllelse.

– Det var en 12 fot lang Sprite campingvogn. Luksus på hjul, mimrer pappa Per Roger.

– Med fastmontert bord og sofabenker, supplerer mamma Sidsel.

– Og med foreldresengen rett over spisebordet, som måtte slås sammen før vi kunne dekke til frokost, erindrer Marianne.

Etter som årene gikk ble campingvognene til familien større, og bilen som dro den, kraftigere. I flere år var Bevø Camping i Gamle Fredrikstad fast base. Natten før portene åpnet for sesongen, rundt påsketider, stilte de ivrigste seg i kø for å sikre seg drømmeplassen.

Campingsomrene gikk med til å hoppe strikk, hoppe tau og til å spille badminton og krokket. Særlig krokket. Det var de voksne med på, også. Vel å merke når de ikke var beskjeftiget med å få gasskjøleskapet i campingvognen til å virke, eller å finjustere TV-antennen, slik at det ble mulig å se hva bildene på den tykke, klumpete reise-TV-en skulle forestille. Var været dårlig, gikk det i Ludo.

Men før noe som helst skjedde på en deilig og lat sommerdag, var det frokost. Med lyden av Reiseradioen i bakgrunnen.

Shopping

50 julegaver under 500 kroner

– De eneste gangene radioen la en demper på feriestemningen, var da hallo-mannen ble alvorlig i stemmen og sa: «Dette er en melding til fru Hansen på ferietur i Nord-Norge i en rød Ford Taunus med registreringsnummer sånn-og-sånn. Ring hjem,
Deres far er død», minnes
Marianne.

Ellers var døden befriende fraværende på Bevø Camping. Bortsett fra én sommer, da en av de faste camperne hadde mistet mannen sin i løpet av vinteren, og nå ferierte alene. Hun holdt seg for seg selv, i og rundt vognen sin. Helt til pappa Per Roger, i frustrasjon over en fiasko av et krokketslag, kastet køllen opp i luften. Da tyngdekraften fikk overhånd, gikk krokketkøllen tvers gjennom frontruten på bilen til den ensomme enken, som kom ilende til.

– Jeg fikk ordnet ny frontrute til henne, og episoden ble begynnelsen på en periode med mye og god kontakt, røper Mariannes pappa med et smil.

Les også: Hytteferiens historie: Paradis på jord

Storveies i Stavern

Vibeke Wasa Santibanez (49) fra Kongsberg har feriert på samme campinglass hvert år. Hun hadde knapt lært å gå, da mor Ingjerd og far Knut Henrik i 1972 fikk låne et telt og startet sonderingen etter et høvelig sted å slå det opp, maks halvannen times kjøring hjemmefra.

Valget falt på Stolpestad Camping i Stavern. Her har Vibeke tilbrakt alle somrene hun har levd. Ja, selv Vibekes søster Anette, som har bodd i Bergen i flere tiår, kan bare komme på én sommer hun ikke har besøkt Stolpestad.

Tidligere i år ble Vibeke mormor, så i år inntar fjerde generasjon den tradisjonsrike campingplassen.

– For oss har Stolpestad alltid vært sommerparadiset. Og det er ikke bare vår familie som har slått rot her. Han som bor skrått overfor oss på campingen, har jeg kjent siden jeg var liten jentunge. Vi lekte i sanden, vi badet, fisket krabber, ja, vi var så sommetravle at det var vanskelig å få i oss mat. Og gjett om vi ble brune! Barna mine har hatt det akkurat på samme måten, sier Vibeke.

Annonsørinnhold

Stor oversikt: Disse ville Black Week-kuppene gjør du nå

Det er forresten mer enn krabbefiske og bygging av sandslott man blir god på når man ferierer på Stolpestad camping i 50 år.

– Jeg tror vi må være noen av de beste i Norge på brettspill, sier Vibeke og ler.

I tillegg har de ulike ordleker som de gjerne beskjeftiger seg med. Dyr på fem bokstaver, kjendiser på fire bokstaver. Da er gjerne et titalls deltagere fra nabocampingvognene med når moroa starter på ettermiddagen. De yngste er syv år, mens pappa Knut Henrik på 78 er blant de eldste.

Allerede på midten av 1970-tallet ble teltet erstattet med campingvognen. Med årene har campingvognene blitt stadig bedre og mer og mer velutstyrte. Men fortsatt vasker Vibeke opp for hånd. Lukten av Zalo hører sommeren til. Noe annet som aldri forandrer seg, er utsikten. Vibekes vogn står i nederste rekke, nærmest sjøen.

– Jeg blir aldri lei av den. Tenk å våkne slik, dag etter dag. Det er ikke bare utsikten som trekker oss hit. Det er også det å se igjen campingnaboene, pleie vennskapene med dem, sette opp langbord mellom teltene og den herlige frihetsfølelsen som et campingliv gir. Det er en tradisjon som vi nødig gir slipp på, sier hun fornøyd.

Eller som det slås fast i boken Camping på hjul fra 1974; Det å gå på restaurant, sitte ved et dårlig og røykfylt bord og surre med bestilling og betaling, er ikke noe å trakte etter. «Dette er ting som ikke bare stjeler dyrebar ferietid, men som også sliter unødvendig på nervene.»

Les også: Slik var bilferien før

En drittjobb

Fullt så fornøyd var ikke Marianne og en campingvenninne av teltet de kjøpte sommeren 1979. Det kostet 198 kroner, og var resultatet av sommerjobben de to hadde takket ja til: å vaske utedoene på Bevø Camping. Det viste seg ikke å være så lukrativt som først antatt.

– Vi måtte starte klokken seks om morgenen, og vi
skjøv et stativ med bøtter
fulle av vann og kjemikalier
fra den ene utedoen til den neste. Så var det å skrubbe. Det sved i nesen! Åh, jeg kan kjenne det fremdeles, forteller Marianne og gjør grimaser.

Annonsørinnhold

Ekstra hyggelig pris: Julekalenderne mannfolk ønsker seg

Utedoene skvalpet nesten over, så fulle var de. Til slutt sa jentene opp, fikk lønnen sin, og kjøpte altså dette
teltet. Tanken var å overnatte i det, i stedet for i campingvognen.

– Men det viste seg å være av elendig kvalitet: Stengene var så myke at de knelte bare teltduken ble fuktig. Det overnattet aldri noen i det, sukker Marianne, som angret bittert på at hun ikke hadde brukt dopengene på en View-Master i stedet; en sånn greie til å titte inn i, med sirkelrunde pappskiver med bilder i, som skiftet når man trykket ned en hendel.

Da kvikner mamma Sidsel til og setter opp et stort
smil:

– Å jo da! Pappaen din og jeg har overnattet i det teltet én gang. Det var etter at du hadde flyttet hjemmefra, og pappa og jeg kjørte nedover til Sør-Frankrike med to vennepar. Vi skulle overnatte langs veien, og vi slo opp teltet på en fin plen på en rasteplass. Ved midnatt våknet vi brått, alle parene. «Schvupp-schvupp-schvupp», freste det plutselig rundt oss. Det viste seg å være et automatisk vanningsanlegg som var blitt skrudd på. Ett av parene i reisefølget vårt hadde til og med klart å slå opp teltet rett over en av dysene. Jeg kommer aldri til å glemme synet av de to som løp halvnakne og skrekkslagne rundt. Vi har aldri ledd så mye noen gang, smiler Sidsel.

– Og aldri har vi vært så våte, supplerer pappa Per Roger.