Bli med til det ultimate reisemålet for bobilturisten

Lofoten har ord på seg for å være det nærmest ultimate reisemålet for bobilister i Norge.

Her møter vi steile fjell og hav, gjerne adskilt av idylliske sandstrender man ikke forventer å finne så langt nord. Her møter vi et eldorado av natur og kultur.

Tre fergeturer

Men vi må begynne med Ofoten. Når vi nærmer oss målet må vi nemlig velge mellom tre fergeturer, med varighet fra én til 3,5 time. Vi sjekker værmeldingen, og velger den korteste turen – Bognes-Lødingen.

Bonusen er utsikten mot blant annet den sagnomsuste «ambolten» som kan sees fra minst syv preste­gjeld: Norges nasjonalfjell Stetinden.

Det er sent når vi legger til i Lødingen. Det passer perfekt å ta natta på Hjertholmen Camping & Båthavn. En flott plass med ditto utsikt mot Vestfjorden. Fasilitetene holder hotellstandard, og betalingen foregår enkelt via en automat. Om morgenen banker en hyggelig guttunge på døra. Han selger fersk bakervare.

LES OGSÅ: Denne banebrytende campingvognen er som et luksuriøst lite hus

Endelig Lofoten!

Lofoten ligger for våre hjul. Vi hamstrer mat og drikke i Svolvær, og setter kursen mot yttersida av Vestvågøy, til fiskeværet Eggum og en liten bobilparkering der man for en hundrelapp kan stå vendt mot storhavet.

Her ligger et lite amfi med kiosk og toaletter. Her hviler ruiner etter en gammel borg. Her står det berømte kunstverket «Hodet på Eggum». Og her finnes det en avsindig mengde sauemøkk.

«Norge er ikke skapt for å sitte på ræva», leste vi i en blogg. Enig! Dag 2 i Lofoten skal vi gå vår første topptur.

Himmeltinden er målet. Det 931 meter høye fjellet er et av regionens høyeste, og for å nå toppen må vi gå cirka seks kilometer og nesten tusen høydemeter.

Norges fineste strand

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

Vi kjører inn mot Haukland og Uttakleiv. Inn i vill og vakker natur. Inn i et område der stier strekker seg fra kritthvite sandstrender og oppover fjellsider. Inn der ras i århundrer har vært en trussel mot befolkningen, som gjennom sterk dugnadsånd har tatt tyren ved hornene. Ridevei er utvidet til kjerrevei. Kjerrevei er utvidet til bilvei.

Jeg kom uanmeldt hjem og hørte stemmer fra badet. Den ene var min manns

Vi parkerer på Hauklandsstranda; en gang kåret til Norges fineste. Stien opp til toppen av Himmeltinden er for det meste grei, og vi bruker ikke mer enn fem timer tur-retur. På toppen nyter vi kontrastene i en mangslungen natur.

LES OGSÅ: Semitrailer ble luksusbobil

Vel nede kjører vi gjennom Uttakleiv-tunnelen, som ble bygget på dugnad, og åpnet i 1998. På andre siden har det lokale grendelaget åpnet en bobilparkering på en del av et åpent beite, like ved Uttakleiv-stranda, som magasinet Times en gang fastslo var Europas mest romantiske. Det er i hvert fall særdeles fint der. Toaletter og søppelsortering. Tømmestasjon for bobiler. Sitteplasser og bord, nydelig integrert i naturen. Betaling skjer via en kortmaskin eller Vipps.

Rimelig overnatting

Vi velger oss likevel et jorde like bortenfor, også det ved stranda. Grunneieren tar 100 kroner natta for en bobil. Betydelig rimeligere enn på bobilparkeringen, men uten fasiliteter.

Dagen etterpå spaserer vi rundt fjellveggen, tilbake til Hauklandsstranda igjen, der vi besøker et lokalt galleri. Vi returnerer til bobilen via en gammel ferdselsvei, men man kan også gå gjennom tunnelen, der postkasser med refleksvester er satt opp på begge sider.

LES OGSÅ: Dette er Norges minste bobil, men den har kjøkken, bad og sitteplass til fire

Fiskevær

Vi handler i pregløse Leknes, før vi kjører til Glasshytta på Vikten, midt i Lofoten. Mellom steile fjell håndterer en svettende Anders Tangrand blåsepipa, og lager gloheit kunst av flytende glassmasse, mens turister følger med fra benker.

Deretter søker vi ly for et par dagers regnvær hos ekteparet Mary Ann og Børge Iversen, som driver Sjøstrand Rorbuer på Ballstad. Her har de flere bobilplasser med strøm, i tillegg til toaletter, dusj og vaskemaskin.

Børge Iversen er dessuten fortsatt aktiv fisker, og tilbyr turister å bli med en tur ut på havet. Har man lyst til å strekke på bena, er det ikke langt å gå til Ballstad sentrum. Og er man kommet dit kan det sikkert friste med et duggfriskt måltid på restaurant Himmel & Havn, beliggende på det de selv kaller «verdens vakreste kai».

LES OGSÅ: Står i kø for å oppleve Norge i bobil

Steder man bare må se

Enkelte steder i Lofoten må man bare se. Som regel fiskevær. Stamsund i Vestvågøy, for eksempel, og det levende museet Nusfjord på Flakstadøya. Og Å. Så etter oppholdet i Ballstad kjører vi til disse stedene.

Sterkest inntrykk gjør utvilsomt Nusfjord. Fiskeværet er et av landets eldste og best bevarte, og kanskje også ett av de vakreste, der det godt skjermet fra Lofothavet ligger i rødt og oker. Det eneste vi stusser over er kravet om inngangspenger. Det opplever vi som unødvendig, når det finnes så mange anledninger til å legge fra seg penger for øvrig. Her finnes nemlig både kro, kafé, bakeri og restaurant, i tillegg til en fortsatt aktiv gammel­butikk fra 1907.

Shopping

Julegaver i siste liten: Disse klikker du hjem på 1-2-3

Tørrfiskmuseum

Å på Moskenesøya er også et godt ivaretatt fiskevær, og her finner du blant annet et tørrfiskmuseum. Å er dessuten slutten på Europavei 10. Så vi snur og tar natta på moderne Moskenes Camping, som tilbyr flotte bobilplasser med utsikt mot Lofotveggen.

Spis der. Underveis til Å stanser vi på vesle Sakrisøy, og opplever sommerferiens kulinariske høydepunkt. Anitas Sjømat serverer havets delikatesser over disk, og fiskeburgeren vi får, med røkelaks og reker, gir vi terningkast seks.

Vi tar en på tilbakeveien også. Men først går vi fra himmel til helvete, eller mer presist, fra Himmeltinden til Helvetestinden. Parkerer bybobilen på Reime, og tar skyssbåten til Bunes. Dette fjellet er bare 602 meter høyt, men temmelig luftig det siste stykket. På toppen er utsikten over Bunesstranda, Bunesfjorden og Kirkefjorden til å miste munn og mæle av.

Og vi stanser selvsagt for å ta bilder av fiske­været Hamnøy, som må være en av Lofotens mest fotograferte objekter. Før det blir retur Uttakleiv, og en ny natt tett på en romantisk kritthvit strand.

Gründere i Henningsvær

Som seg hør og bør – vår syvende og siste dag i Lofoten vekker oss med solskinn. Noe som passer utmerket, siden vi har tenkt å tilbringe formiddagen med å gå Stornappstind. Igjen får vi nyte en utsikt som er ren og skjær «mindfulness».

Etterpå kjører vi til Lofotens kuleste og mest urbane fiskevær. Henningsvær på sørspissen av Austvågøya er omgitt av hav, og har fortsatt fiske som hovednæringsvei. Men reiselivet er en god nummer to.

Vi spaserer gjennom det livlige og koselige tettstedet, bygget på en rekke småøyer knyttet sammen med steinfyllinger og moloer. Og kommer etter hvert til den gamle trevare­fabrikken.

Takket være to brødrepar fra Bergen har den nedlagte fabrikken fått nytt liv. Historien får vi av en av de fire – Andreas «B» Alfsen. Han står bak disken i restauranten, som sammen med en kafé nå fyller førsteetasjen i den tidligere fabrikken.

Storslagent

– Sommeren 2014 klatret, vandret og badet vi i Lofoten i to uker, og ble da kjent med Henningsvær-artisten Sondre Justad. Det var han som fortalte at trevarefabrikken var til salgs.

De fire la inn et bud på to millioner kroner, og fikk stedet, som de nå er i full gang til å utvikle videre til et helårskonsept med servering, overnatting og konserter.

Etter syv supre dager tar vi farvel med Henningsvær og Lofoten. På ferga til Bognes glemmer vi Stetinden, og har bare blikk for det som skjer bak oss. I solnedgangen farges skyene på himmelen over Lofoten røde, og fjellene står som sorte tagger på sagblad. Et storslagent fargespill ved reisens slutt.

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn Bobil nr 02 2019