ni lik i snøen
Funnet med knuste kropper i ødemarken: Hva som skjedde med de ni unge turgåerne, er fortsatt en gåte
I 30–40 minusgrader skar ni unge mennesker seg ut av teltet og rømte tynnkledde ut i vinden og snøen og døden i en gudsforlatt fjellskråning. Da de ble funnet, var kroppene deres knust. I 2022 kom det en ny teori om mysteriet.
Da 23 år gamle Igor Dyatlov satte seg på toget i Sverdlovsk, var han lykkelig uvitende om at han bare hadde én uke igjen å leve.
Han visste heller ikke at et øde fjellpass for alltid skulle bli oppkalt etter ham.
Dyatlovpasset i Ural. Åstedet for et av verdens store, uløste mysterier. Stedet der noe skremte ni veltrente, oppegående skiløpere til døde en februarnatt i 1959.
Men ettersom Dyatlov slett ikke kunne ane at han snart ville bli funnet ihjelfrosset i snøen, var han sorgløs og munter, der han satt. Han smilte så alle kunne se det store mellomrommet mellom fortennene, det som gjorde at folk heller beskrev ham som karismatisk enn kjekk. Han var en erfaren friluftsmann, og lederen i turfølget.
Det besto av sisteårsstudenter og tidligere elever ved det polytekniske instituttet i Sverdlovsk, dagens Jekaterinburg. Syv gutter og to jenter.
Slo en bjørn i hodet
Togreisen var lystig.
– Vi sang helt til vi mistet stemmen. Krivo ble til og med pågrepet av politiet på stasjonen i Serov. Synging var visst forbudt der. Han fikk bot, skrev Ljuda Zubinina i dagboken. Med sine
20 år var hun gruppens yngste.
Zina Kolmogorova (22) ble overrasket, og en smule skeptisk, over å se ekskjæresten Jurij Dorosjenko på toget. Han var av det tause slaget. Men under en tidligere telttur hadde han beskyttet henne og slått en angripende bjørn i hodet med en liten geologihammer. Etter den oppvisningen av heltemot hadde de selvsagt vært sammen en stund, helt til tausheten ble for øredøvende. På veien opp mot fjellene i nord noterte Zina i den felles reisedagboken:
– Jeg undrer på hva som venter oss på reisen. Hva vil vi støte på? skrev hun.
Les også (+) Gjemte seg for tyskerne i skogen i tre år – visste ikke at krigen var over
Ikke gå dit
Hva de enn støtte på, tok det noen dager å komme til møtestedet. Etter togreisen på 43 mil ventet mer primitive fremkomstmidler, lasteplan og slede, frem til stedet hvor ferden skulle starte og slutte. Dyatlov hadde lagt igjen en grundig rutebeskrivelse hos skolens «komité for fysisk kultur og idrett», som hadde godkjent ekspedisjonen. 28. januar la de ut på turen mot Otortenfjellene. De regnet med å være tilbake 12. februar.
– Men det kan bli noen dager senere, skrev Dyatlov i et siste telegram. I siste liten ble det en endring i gruppen. En av studentene ble plutselig syk. Sasha Zolotaryov, en krigsveteran fra den røde armé, mye eldre enn de andre, ble med i stedet. Han trengte turen for å bli godkjent som guide.
– Ingen liker det, men vi kan ikke nekte, noterte Ljuda.
Hadde med seg kamera
Skituren gikk langs elven Lozva, inn i skogene der bare mansistammen, den mystiske urbefolkningen, holdt til. Enkelte steder kom skiløperne over trær der det var risset inn ukjente symboler. En advarsel? Dyatlov husket beretningene han hadde hørt før de dro. På mansi skulle visst Otorten bety «ikke gå dit». Og toppen de skulle bestige, Kholat Syakhl, var kjent som «Det døde fjellet».
Etter dagboknotatene å dømme, var imidlertid stemningen fortsatt upåklagelig. Fem av dem hadde med seg kamera. Filmrullene de etterlot seg, tegner også et udramatisk bilde av turen. Litt mindre synging, litt mer slit. Men kveldene i teltet var hyggelige. Dyatlov hadde en spesiallaget ovn som han dro på. Den tredje kvelden feiret de Aleksander Kolevatov, som fylte 24 år. Han fikk en appelsin i gave og delte den straks i ni båter.
31. januar skrev Dyatlov i dagboken:
Svensketeorien
Var det den iskalde vinden som tok livet av skiløperne?
Etter at den russiske grensen ble mer åpen på 1990-tallet, økte også interessen for Dyatlovpassets gåte. Nysgjerrige utlendinger tok turen til Ural for å lete etter sannheten. I vinter gjennomførte svenskene Rickard Holmgren og Anders Liljegren en ekspedisjon i gruppens skispor som resulterte i en ny teori:
– Jeg tror de ble rammet av katabatisk vind, skriver den anerkjente arkeologen Holmgren. Han tror en slik fallvind plutselig feide ned fjellsiden, som en iskald hårføner med kraften til luftstrømmen fra en jetmotor, og fikk gruppen til å flykte fra teltet for å søke ly i skogen. I de svenske Anarisfjellene frøs åtte personer i hjel i etter at de ble overrasket av fallvinder i 1978.
– Jeg mener Dyatlovs gruppe anså sjansene til å overleve i teltet som mindre enn i skogen. Skader oppsto ved at personene ble truffet av snøflak og is, ribbensbruddene til de omkomne i ravinen stammer fra presset av snøen de fikk over seg, tror Holmgren.
I februar i år ble det klart at russiske myndgheter gjenåpner etterforskningen og skal ettergå tre teorier rundt hva som skjedde.
– Været er verre. Minus 25 grader..... Grantrærne viker for dvergbjørk. Over tregrensen er vinden som luftstrømmen til et fly som tar av. Dårlig sikt. Tungt å gå, bare 1,5 km i timen. Utslitte. Kveldsmat i teltet. Vanskelig å forestille seg en slik komfort, i den gjennomtrengende vinden i en fjellside hundrevis av kilometer fra nærmeste boplass.
Det ble de siste linjene i dagboken.
Titalls teorier
Dagen etter startet de på den siste stigningen opp mot Kholat Syakhl, uten å nå helt opp før mørket kom. Igjen slo de opp teltet. De spiste kald mat, så høyt oppe var det ikke ved til å fyre i ovnen. Temperaturen var likevel ikke verre der inne enn at alle hadde tatt av seg ytterklærne. De døste. Dyatlov tenkte sikkert på hva han skulle skrive i dagboken. Jurij Dorosjenko fantaserte kanskje om å møte en bjørn han kunne slå i hodet med en hammer for å imponere Zina igjen. Motvillig begynte veteranen Zolotaryov å trekke på seg jakke og bukse og valenki, filtstøvler. Den ulende vinden der ute fristet ikke. Men naturen krevde sitt.
– Jeg må visst ut, mumlet han. Nikolaj Thibeaux-Brignolle slo følge.
Der, nettopp der, slutter den delen av historien det er enighet om. Det finnes flere titalls teorier om hva som skjedde etterpå og det er skrevet bok om nesten alle. De som var inne i teltet fikk det så travelt med å komme seg ut at de lot alle klærne og alt utstyret ligge. I stedet for å gå ut av teltåpningen, flerret de opp sideveggen med kniv. Så styrtet de nedover mot den beskyttende skogen, syv av dem i sokkelesten.
Bål i natten
Den 10. mannen
Jurij Judin var ikke i like god fysisk form som de andre i turfølget. Det reddet livet hans. Svekket av sykdom og gikt forlot han gruppen før de andre satte kursen mot fjellene. Judin ble senere fløyet inn til passet for å identifisere turkameratenes eiendeler. Han stusset over en militærjakke og et skipar han aldri hadde sett før. Han mistenkte at militære var innblandet på noe vis. Men heller ikke han fant gode svar.
– Hvis jeg kunne stille Gud et spørsmål, ville det vært: Hva skjedde med vennene mine? sa Judin, like før sin død i 2013.
Tre uker senere. I Sverdlovsk begynte foreldre og venner å bli engstelige. Kolevatovs søster var en av dem som ikke slo seg til ro med forklaringen om snøstorm og forsinkelser. Hun sendte telegram til president Khrustsjov for å få fart på sakene. En rekke studenter fra de forsvunnes skole meldte seg frivillig til letegrupper, som ble sendt med tog nordover og fløyet inn i fjellene med helikopter. 26. februar oppdaget en av disse gruppene det forlatte teltet, delvis dekket av snø. En lommelykt lå på snøen, med knappen i på-stilling.
Fotsporene som ledet fra teltet var fortsatt synlige. Halvannen kilometer fra teltet kom letemannskapet inn i skogkanten. Under en høy sibirfuru oppdaget de noe mørkt mot snøen. Restene av et bål. Like ved, på en seng av grener, lå de frosne og nesten nakne likene av Krivo, den bøtelagte stasjonssyngeren, og bjørneskremmeren Jurij D. Begge hadde brannskader på armene etter de desperate forsøkene på å holde varmen.
Les også: (+) Ryktene hadde gått i årevis: Nazi-ubåten som ble senket i Kattegat inneholdt ufattelige rikdommer. Så ble vraket funnet!
Funnet i mai
« De sprang i sokkelesten
i snøen, vekk fra en eller annen umiddelbar fare.
Andre spor ledet tilbake, oppover fjellet. Ved å følge dem, kom mennene over tre lik til, på forskjellige steder i skråningen. Zina hadde kommet lengst, hun lå halvveis til teltet. Turlederen Dyatlov og Rustem Slobodin hadde også frosset i hjel.
Men det ble åpenbart hvorfor kroppene ved bålet ikke hadde klær på seg. De andre hadde tatt dem på seg. Slobodin hadde to undertrøyer, skjorte, genser, to bukser, fire sokker og en filtstøvel da han bukket under for kulden, mellom seks og åtte timer etter det siste måltidet i teltet. Dyatlovs armbåndsur holdt ut litt lenger enn eieren. Det stanset klokken halv seks om morgenen.
De fire siste kroppene ble ikke funnet før i mai, da snøen hadde begynt å smelte. Stedet var ikke langt fra bålplassen. Men likene lå i et bekkefar i en ravine, som hadde vært begravd i fire meter snø under letingen i februar. Dersom de fire hadde frosset i hjel, som de andre, ville saken trolig gått i glemmeboken. Ni ungdommer som tåpelig nok går ut av teltet og fryser i hjel. En tragedie, men ikke en tragedie å skrive bok om.
Men obduksjonen viste noe annet. Alle fire var knust til døde.
Ljuda Zubinina lå med ansiktet i bekken, uten tunge og øyne, og med ti brukne ribben. Nakken til Kolevatov, bursdagsbarnet, var knekt. Thibeaux-Brignolles hodeskalle var knust. Zolotaryov hadde overlevd krigen, men ikke dette. Ribbenene på den ene siden var smadret. Han ble funnet med kamera rundt halsen, penn og notisblokk.
– Kroppene hadde skader vi kan se hvis noen blir påkjørt av en bil eller rammes av en sjokkbølge fra en bombe, het det i rapporten. På klærne til ett av likene i ravinen ble det dessuten oppdaget store verdier av radioaktivt materiale.
Les også: (+) Stella Walsh knuste all motstand. Flere tiår senere ble hemmeligheten avslørt
Overveldende naturkraft
Det var med andre ord mye å ta tak i. Selv Hercule Poirot kunne fått trøbbel. De sovjetiske etterforskernes første tanke var overfall. Det hendte visstnok at de mystiske mansiene åt seg gale på fluesopp. Men letemannskapene hadde ikke sett andre spor i området. Og en syerske fastslo at teltet var skåret opp fra innsiden. Noen ville ut, ikke inn.
Etterforskningen gikk oppsiktsvekkende fort. Allerede i slutten av mai kom konklusjonen til statsadvokaten i Sverdlovsk. Den offisielle forklaringen var at turgåerne var ofre for «en overveldende naturkraft de ikke klarte å stå imot», i form av et snøskred eller en storm. Dyatlov fikk mye av skylda. Rapporten slo fast at lederen hadde gjort en tabbe og valgt en dårlig leirplass, i en bratt skråning, i sterk vind og tredve minusgrader.
– En gang i løpet av natten våknet de av at snøen begynte å presse på teltet, og gruppen evakuerte i panikk. Flukten førte til at fem av dem frøs i hjel, mens fire ble drept av fallet ned i ravinen da de søkte etter et sted å grave seg ned, uttalte statsadvokaten. At Zubinina manglet tunge og øyne, ble tilskrevet naturlig forråtnelse og slitasje fra vannet hun lå i.
Alle dokumentene ble hemmeligstemplet og arkivert. Fjellområdet, snart døpt Dyatlovpasset, ble avstengt de neste tre årene.
Lysene på himmelen
Saken var avsluttet, men ikke glemt. I 60 år har folk jaktet andre løsninger på dødsfallene i Dyatlovpasset, pirret av alle spørsmålene som ble stående ubesvart. Hvor kom det radioaktive nedfallet på jakken fra? Kan man virkelig smadre kroppen av å falle i snø? Det er nok av snodige detaljer å ta av. Som Kolevatovs knekte nakke. Det er slik agentene til KGB tok livet av folk, er det blitt påpekt. Turgåerne så noe de ikke skulle ha sett – og ble drept, er en av teoriene.
De ivrigste mener at dette er det mest fascinerende spørsmålet av alle: Hvorfor tok Zolotaryov med seg kameraet? Og hva i all verden var det han tok bilde av på nattehimmelen? De siste bildene på rullen hans er av noen lysende objekter, som enkelte hevder viser en ufo eller et hemmelig, sovjetisk militærfly – og som andre sier bare er prikker på en ødelagt film.
– Den skjødesløse etterforskningen i 1959 ga flere spørsmål enn svar, noe som utvilsomt har bidratt til de mange konspirasjonsteoriene, sukket sjefen for kommisjonen som for et par år siden gikk gjennom saken på nytt, etter trykk fra pårørende.
Les også: (+) Sannheten om pappa kostet meg familien
Lys i mørket
Russiske myndigheter tviholder fortsatt på teorien om snøskredet – til tross for at det ikke fantes særlig spor etter det. Teltet lå riktignok delvis dekket av snø, men skipar sto fortsatt oppreist i snøen. Det kunne virke som om gruppen selv hadde kastet snø på teltet for å holde det på plass i den sterke vinden – og plassert lommelykten der, som et lys i mørket når de skulle finne tilbake til teltet i natten. Når trusselen var borte.
Men så gikk det ikke helt slik de hadde tenkt.
– Jeg undrer på hva som venter oss, skrev Zina Kolmogorova i dagboken på toget en av de siste dagene i januar 1959.
– Hva vil vi støte på?
Det er fortsatt et meget godt spørsmål.
Forskere hevder endelig å ha svaret
Selv om det synes enighet i at alle spørsmål i denne gåten kanskje aldri vil bli besvart, mener nå to forskere at de har funnet svaret på hovedspørsmålet- hva som faktisk gjorde at teltet ble skåret opp fra innsiden og evakuert, og som til slutt endte med å drepe de ni.
En artikkel og undersøkelse publisert i Communication earth and environment understreker at det var nettopp et snøskred som i all hovedsak tok livet av gruppen. Denne teorien har flere ganger blitt avlivet med argumenter som at det ikke snødde på ulykkesdagen og kvelden, noe som etter all sannsynlighet også stemmer.
Det som derimot taler for at et snøskred fant sted er hvordan det blåste opp den kvelden. Forskerne slår fast at kraftige vindkast tok med seg store mengder snø fra høyere opp i fjellet, nok til å skape ubalanse i grunnlaget rundt teltplassen deres, og som til slutt resulterte i et skred.
Johan Gaume, en av forskerne, frykter at uavhengig av deres resultater, at samfunnet ikke vil akseptere denne forklaringen.
– Mange av dem som har et forhold til denne saken vil ikke at det skal være et snøskred som får skylden, det er altfor normalt, uttalte han da de presenterte funnene sine.
Fanget snøskred på film
Gaume dro sammen med forskerkollega Alexander Puzrin vinteren 2021/2022 på feltarbeid i området for å forsøke å bevise sine antakelser.
Ifølge forskerne opplevde de værforhold som lignet det studentene opplevde i 1959. De klarte å fange et unikt videoopptak som skal vise sporene av to store snøskred. Få timer senere skal imidlertid alle sporene etter skredene ha vært borte på grunn av uværet og det massive snøfallet.
– Det er ikke så rart at letemannskapene i 1959 ikke så tegn til skred tre uker etter at studentene døde, sier de to sveitsiske forskerne i en pressemelding, gjengitt av NRK.
De mener dette kan forklare hvorfor man ikke har klart å dokumentere skred i området tidligere. Til tross for disse funnene, anser ikke forskerne mysteriet for oppklart.
– Selv om saken forblir «uløst», så velger vi nå å avslutte vårt arbeid. Vi ønsker ikke å bruke resten av livet vårt på å løse Djatlov-mysteriet. Men kanskje er svaret vårt annerledes om noen spør oss igjen om ett år, sier Puzrin og Gaume ifølge NRK.
Snøskred? Yeti? KGB?
I løpet av 60 år er det mange som har forsøkt å løse dødsgåten i Uralfjellene. Nå etterforskes mysteriet på ny. Ifølge dyatlovpass.com er det lansert 75 ulike teorier. Her er et utvalg av de mest populære:
* Naturkrefter. Dette er den offisielle forklaringen. Sommeren 1959 konkluderte de russiske etterforskerne med at dødsfallene skyldtes «plutselige og uventede naturkrefter». Deretter ble saken lagt vekk og hemmeligstemplet. I år varslet politimyndighetene at de ville gå gjennom den på nytt. Men fortsatt er det kun tre teorier som blir vurdert, alle tre basert på naturlige fenomener. – En kriminell handling er utelukket. Det var enten en orkan eller et snøskred, sier statsadvokat Alexander Kurennoi da gjennåpningen av saken ble kunngjort i februar i år.
* Yeti – den avskyelige snømann. Det siste bildet på rullen i ett av fotoapparatene viste en uklar skikkelse i skogen. Enkelte mener det beviser den avskyelige snømanns eksistens, og har gitt det myteomspunne monsteret skylden for drapene.
* UFO eller militært testområde. Det ble gjort en rekke observasjoner av lys på himmelen i området rundt den tiden Dyatlov-gruppen møtte sin skjebne. Det danner, sammen med mystiske bilder fra kameraet til Zolotaryov, og lenge bortglemte vitneutsagn om brente tretopper, grunnlaget for teorien om at en UFO eller en sovjetisk prøverakett på avveier skremte turfølget.
* Jerv. Rovdyret kom seg inn i teltet og skapte panikk.
* Teltet ble ulevelig på grunn av røyk fra ovnen.
* Overfall. Følget ble angrepet av lokale banditter eller rømte Gulag-fanger.
* KGB. En russisk forfatter hevder at tre av de omkomne var KGB-agenter på hemmelig oppdrag, men at de ble overrumplet av CIA. Kan forklare det radioaktive funnet, men ikke så mye mer.
* Værfenomener. Hvis naturen sto bak, kan det være andre alternativer enn snøskred. Fallvinder, infralyd og tornado er blant naturkreftene som er hentet frem.
Dro de skadede ut av teltet
Hva som skjedde etter skredet forblir, enn så lenge, spekulasjoner. Men de samme forskerne tror at tre av de ni ble alvorlig skadet av slagene fra snøen allerede før noen kom seg ut av teltet. De som fortsatt var i god behold skal så ha dratt de skadede ut og prøvd å søke ly bak en trelinje lenger ned i fjellsiden. Og derfor ble samtlige funnet utenfor teltet.
Flesteparten av dem skal ha mistet livet som følge av kulden, mens noen var så alvorlig skadet at de døde som følge av disse før de frøs ihjel. Zubininas øyne og tunge kan ha blitt spist av fugler eller andre dyr i området, eller ha råtnet bort som tidligere spekulert i, men også dette forblir et åpent spørsmål.
Det radioaktive stoffet som ble funnet skal etter all sannsynlighet stamme fra noe så enkelt som en camping-lampe.
Den nye forskningen tyder ikke på noen ugjerninger av noe slag, men forteller heller en historie om heltemot og vennskap.
Hovedkilde og anbefalt fordypning: dyatlovpass.com
Denne saken ble første gang publisert 28/12 2020, og sist oppdatert 26/02 2024.
