Volvo sikter mot stjernene

Veien går forbi Snåkered, Bollebygd og Borås til Hällered. Utenfor vinduene er landskapet grønt, innsjøene store og husene røde, som i en idyll skapt av Astrid Lindgren. Er det virkelig her, i dette øde området øst for Göteborg, Volvos fremtid ligger?

Jo, det er visst det. I Hällered finnes et enormt testanlegg inne i skogen. Her blir prototyper fra hele konsernet, inkludert Geely og Lynk & Co, kjørt til de er produksjonsklare. Og ikke minst en helt spesiell bil som på mange måter står for konsernets fremtid.

Polestar-navnet forplikter

Polestar er et navn vi forbinder med tuning, med suksess i motorsport og brutalt sterke muskel-­Volvoer. Slik var det inntil Volvo-­boss Håkan Samuelsson og sjefdesigner Thomas Ingenlath en dag sto foran en ny coupé og spurte seg selv om dette skulle være en ny Volvo-modell, eller noe helt annet.

Dette ble noe helt annet. En Polestar, den første selvstendige modellen fra merket. Hvorfor, spør du kanskje? Rett nok passer den store coupeen perfekt inn blant modeller som S90, V90 og XC90, men teknisk sett, med karbonfiber-karosseri og 600 hestekrefter, går høyytelseshybriden sine egne veier. Det er ting ved den som sender den opp i mesterligaen.

Vurdert lik null

Tilbake til Hällered. Jeg står foran Polestar 1, og det er et gjensyn med en gammel bekjent. Vi møttes første gang i Genève i 2013, da Ingenlath presenterte en studie som skulle vise Volvos nye linjer «uten overfladisk snikksnakk».

Den gang ble bilens mulighet til å nå serieproduksjon vurdert lik null. Først skulle alle de andre nye modellene komme; SUV-ene, sedanene og stasjons­vognene.

17 ladbare hybridbiler som er «laget for Norge»

Neste gang Polestar 1 og jeg møttes, var i Shanghai i oktober 2017. Til verdenspremiere, og det var ikke tilfeldig at den fant sted i Kina. Der hører Geely, konsernmoderen, hjemme, men ikke bare det: I Chengdu reiser den første Polestar-fabrikken seg, og der skal 1-eren bygges fra kommende høst. 500 biler skal bygges i året, i maksimalt tre år.

Et gjensyn opplever jeg også da jeg tar plass bak rattet. Den som er kjent med moderne Volvo-interiør, kjenner seg igjen i Polestar. Fine materialer og iPhone-­estetikk er krydret med stort glasstak, forseggjorte karbondetaljer og en girspak i glass designet spesielt til modellen. Alt virker fint og ferdig, bilen fremstår som et produkt klart for salg. Men fortsatt er det snakk om en prototyp, noe den store, røde av-knappen viser.

Virkelig annerledes

Den kjører imidlertid som om Polestar straks er ferdige med å finjustere det nye understellet med svindyre støtdempere fra Öhlins og to elektriske motorer på bakakselen. Dette har ingeniørene fått til. Allerede på de første meterne blir jeg overrasket, to ganger. Det ene handler om skyvet fra 600 hestekrefter og 1000 Newtonmeter – det presser meg mykt, men svært bestemt inn i skinnsetet.

Hvem hadde trodd at tolitersmotoren svenskene bruker til alt, hadde så mye å by på? Rett nok er ikke akselerasjonen like rå som i en Tesla, men hvem trenger vel det i en velpleid GT?

I stedet trenger Polestar bare én sving på å vise at den kjører annerledes, virkelig annerledes, enn alle andre biler. Uten å krenge nevneverdig adlyder den lynraskt og helt naturlig den minste bevegelse med rattet – og her kjører jeg ikke på tørr asfalt, men på en klissvåt bane med krøn og søkk om en annen, så glatt at jeg trolig hadde gått på trynet om jeg hadde forsøkt å gå på beina.

Full gass i krappe kurver blir besvart med deilig overstyring skapt av de sterke kreftene. De to elmotorene på bakakselen arbeider uavhengig av hverandre, og torque vectoring (uavhengig fordeling av dreiemomentet mellom hjulene) bidrar til at en middels sjåfør fremstår som riktig rask.

Polestar: Ingen billig bil

Den største overraskelsen venter ved de første ujevnhetene. Der normale Volvoer rister, ruller Polestar 1 smidig. En slik kombinasjon av presisjon og komfort har jeg aldri opplevd. En Porsche er mer direkte og mer brutal, men ikke like komfortabel. En BMW 8-serie er like myk, men føles langt mer syntetisk og frakoblet, rett og slett kjedeligere.

Til slutt tar veien meg igjen forbi Borås, Bollebygd og Snåkered, tilbake til flyplassen og deretter hjem. Hjem til banken min for å høre om den har 1 665 000 kroner å låne meg.

Det er ikke særlig sannsynlig.