Test: Mini Cooper S Cabriolet

Mini er et merke som det ikke selges noe overveldende mye av i Norge, men om du tar en titt vil du se at det ruller uforholdsmessig mange toppløse utgaver rundt.

Det er det en grunn til.

Frem til nå har det vært en bil som vi mener har vært "estetisk utfordret" grunnet de heller stygge veltebøylene som har stukket opp. I det øyeblikket du ruller rundt i et overivrig øyeblikk er dette naturlig nok praktisk for både hodet ditt og eventuelle passasjerer - men det må da finnes bedre løsninger?

Og ja, i den nye generasjonen Mini som nå er ute har BMW tatt til fornuften og utstyrt bilen med veltebøyler som først skyter ut hvis det skulle gå galt. Det skal skje på ett hundrenedels sekund.

Men fordi Mini fortsatt er en meget velbalansert og kjøreglad bil, så klarte vi heldigvis aldri å havne i en situasjon der vi fikk testet ut om det fungerte under testperioden.

Sommerlig kjøreglede

Det å kjøre en cabriolet en fin sommerdag gjør noe med deg. Det er en slags innsprøytning av lykkehormoner, og er mer en opplevelse enn et fornuftig fremkomstmiddel. Du skal ut og kjøre en tur i en cabriolet, du skal ikke kjøre til noe.

Det finnes overraskende mange toppløse biler med relativt romslig baksete, men på stående fot kan jeg ikke komme på en eneste cabriolet som ikke har gjort seg best med en vindskjerm godt plassert over baksetene som roer ned vindstøyen i forsetene. Det er en grunn til at konseptet Roadsterbare har to seter.

Les også: Slik blir en av Norges beste enda bedre

Personlig har jeg aldri likt å sitte i baksetet på en cabriolet, og Top Gear hevdet vel at den eneste som hadde sett bra ut i en slik possisjon var en velkjent tysk statsleder i 1. halvedel av det 20. århundre.

Derfor er Mini en optimal cabriolet, fordi den ikke er større enn den må være. La gå, du har for syns skyld sett et baksete for nødsituasjoner - vi fikk til og med plass til et barnesete - men tro oss på at dette ikke er noe allright sted å være.

Baksetet er nemlig  bilens reelle bagasjerom - under vindskjermen. I selve bagasjerommet får du knapt plass til en pose fra matbutikken. Langt mindre for en barnevogn.

Men det gjør ikke noe, for som allerede påpekt: Du skal kjøre en tur - du skal ikke kjøre til noe.

Et annet viktig poeng med en cabriolet er at du ikke trenger 400 hestekrefter og maksimal ytelse for å nyte hverdagen. En cabriolet er best når du ikke har det travelt, og dermed er en Cooper S mer enn tilstrekkelig motorisert med sin 2-liters turbobensinmotor på 192 hestekrefter.

En kan nesten hevde at det er unødvendig mye, for til vanlig cruising utnytter du bare en brøkdel av dette. Dermed er også cabrioletutgaven kanskje den eneste Mini-utgaven som vi ville anbefalt med automatgir.

Men utrolig moro hvis du vil

Alt dette kunne vi strengt tatt sagt om en annen cabriolet-favoritt, nemlig VW Beetle Cab. Så hvorfor skal du betale langt mer for en Mini?

Les test av Beetle Cab: Selve definisjonen av toppløs kos

Det forstår du når du kommer til den perfekte, svingete veien uten trafikk. Den «hemmelige» veien du ikke snakker om til noen, fordi du vil ha den for deg selv.

Der viser Mini Cab seg som den kjøreglade bilen den forventes å være. Til tross for at den er drøyt 100 kg tyngre enn sin navnebror med tak, har den beholdt nesten all kjøregleden. I sportmodus gir den deg fortsatt litt av den bebudede gocart-følelsen.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Bilens 192 hestekrefter kastes ikke bort, og bilen skifter retning akuratt slik du ber den om.

Du skjærer gjennom svinger med vinden i håret, solen i nakken og et gigantisk glis i ansiktet.

Så kan du rulle ut på motorveien. Dra opp vindskjermen og vinduene, og bare hamre løs med litt lett vind. Før du finner ut at det selvsagt er sideveiene som er best - og at du ikke har det så travelt.

Mini Cab er en bil som handler om opplevelsen av å kjøre. Og det gjør den svinaktig bra.

Når bilen også har alle de luksuselementene du kjenner fra BMW, inkludert lekkert skinn og en lett modifisert versjon av det vi mener er det beste infotainmentsystemet på markedet, er livet ganske så bra - selv om det ikke er helt gratis.

Når regnskuren til slutt dukker opp, så kan du nå ta opp taket uten å stoppe - i opp til 30 km/t.

Noen små skår i gleden

Det er ikke dermed sagt at Mini Cab er helt uten irritasjonsmomenter.

For det første er håndbrekket plassert på en sånn måte at du som regel både dunker borti midtarmelenet og styringen av infotainmentsystemet.

Verre er det kanskje at taket foldes ned til en stor klump bakpå bilen, som gjør at du ikke ser en ting i sladrespeilet. Med taket nede, er sidespeilene det du må forholde deg til.

Dessuten ser det ikke spesielt pent ut.

Men når du sitter bak rattet... Da bryr du deg ikke.

Det gode

• De stygge veltebøylene er borte
• Svært hyggelige kjøreegenskaper
• Turtallsvillig og morsom motor
  
• Taket kan tas opp og ned i fart
• Interiøret føles annerledes og påkostet
• Rikholdig utstyrsmuligheter

Det dårlig

• Er den egentlig pen?
• Stofftak gir en del vindstøy, spesielt i tunneler
• Relativt kostbar
  

Det grusomme

• Taket foledes ned til en stor klump, likevel er bagasjerommet knapt