Denne SUV-en koster mindre enn ekstrautstyret på visse andre biler

Nordmenn liker utstyr i bilene sine. Fra folkelige merker hører vi at flertallet bestiller topputstyrsserien for mange modeller. Fra jålemerkene får vi høre at ekstrautstyr for 150 000 kroner er normalen for litt større biler.

Dette med (ekstra)utstyr er interessant. Det er ikke så fryktelig mange år siden ekstrautstyr i folkelige biler handlet om diverse pynt, gjerne i plysj eller imitert treverk, og kanskje en elektrisk motor til å heise vinduene med. Så kom air condition, ABS-bremser, cruisekontroll og kanskje antispinn på merker som var frampå. Deretter, etter tusenårsskiftet, har det tatt av.

En ny Kia Sportage av den nest laveste utstyrsserien Classic Plus viser dette bedre enn de fleste.

Vi biljournalister kjører av og til biler som har ekstrautstyr for en sum som tilsvarer det hele Kiaen koster (328 300 kroner).

Man skulle tro at det ville få Sportage til å framstå som en tom blikkboks. Det gjør den slett ikke.

Sikter på blinken

Men først litt om biltypen. Den nye Sportage sikter på den største blinken av dem alle for biltrender anno 2016. Da snakker vi internasjonalt, ikke om norske særegne elbilforhold. Stikkordet er crossover, det moteriktige krysningspunktet mellom SUV, stasjonsvogn og kombikupé. Du får Sportage fra under 300 000 kroner med forhjulsdrift til godt over 500 000 kroner med 4x4, automat, sterk dieselmotor og alt utstyr.

Både utvendige mål (unntatt høyden) og innvendig plass er sammenlignbart med det en finner i mange nye stasjonsvogner med utspring i kompaktklassen. Den passer altså for en familie på fire, også når barna er utvokst.

Det er lett å skjønne hvorfor crossoverbiler av denne typen har slått an. Den ekstra høyden – knappe 20 cm sammenlignet med en kompakt-stasjonsvogn – gir en opplevelse av litt bedre oversikt. Du setter deg inn i bilen, ikke ned i den. Takhøyden, som er mer sjenerøs enn i lave biler, bidrar til ekstra plassfølelse.

Utseendet er også riktig i dagens motebilde. Sportage ser hakket mer robust ut enn en stasjonsvogn, men er slett ikke SUV-firkantet. Mange vil tro at du kjører en firehjulsdrevet bil, selv om bilen, som i vårt tilfelle, kun har drift på forhjulene.

Akkurat slik det var for forgjengeren, er det de forhjulsdrevne versjonene Kia på sikt venter skal selge best.

Innholdsrik

Det er en salgstankegang vi skjønner, for salg handler om å utnytte det man er best på. Kia har i flere år satset hardt på mye utstyr for pengene, og sjelden har vi sett det tydeligere enn i testbilen.

Enklest kan det sies slik: Etter endt testperiode er det eneste vi egentlig savner av utstyr, et bedre lys enn det bleke skinnet halogenpærene gir. Skal du ha bedre lys, må du opp på et av de to neste utstyrstrinnene (da får du bixenon). Å bestille kun bixenonlys, men la resten av bilen være Classic Plus, er ikke mulig. Det er også typisk Kia.

Ellers er det lettere å la seg imponere over hva en «grunnpakke pluss» inneholder enn å legge merke til hva den ikke har. Vi får nøye oss med et utvalg: Klimaanlegget har to soner, speilene er oppvarmet og felles automatisk inn når du parkerer, den har oppvarmet ratt, ryggekamera og parkeringssensorer bak er på plass, navigasjonsanlegget er lettbrukt, en skiltleser forteller deg fartsgrensa, regnsensorer styrer vindusviskerne og bilen har autobremsfunksjon ved fare for ulykke.

Dessuten har den filskiftsvarsler og filskiftsholder. Akkurat den er ikke god, for den styrer så aktivt imot om bilen nærmer seg veimarkeringene at vi endte med å slå den av hver gang vi prøvde å ha den på.

Resten er normalt

Resten av bilen er temmelig representativ for hva du får for denne prisklassen. Interiøret virker godt montert og er uten knirkelyder, men knakker du litt på det, vil du kjenne mye hard plast. Det er ingen påkostet lyd du hører når du lukker dørene, og strøsand fra sist vinter knatrer hardt og støyende i innerskjermene.

Under normal bruk har du en kjøreopplevelse blottet for spenning og nerve – den gjør det den skal. Akkurat som for halvhøye biler flest oppleves fjæringen som ganske fast, og på ujevne vårveier er det til tider mye bevegelse i bilen. Det pleier å bli sånn når bilfabrikkene skal forsøke å gi mer eller mindre SUV-aktige biler kjøreegenskaper som nærmer seg lavere biler.

Testbilens dieselmotor med 115 hk er lettbrukt, og årsaken er at maksimalt dreiemoment står klart allerede ved 1250 o/min. Det tillater at du kan kjøre på høye gir også i lav fart, noe som gir lavt forbruk: Kun en halv liter på mila i testrunden er mer enn godkjent for en SUV-aktig bil på halvannet tonn. Rask er den derimot ikke. Drøyt 7 sekunder for 60-100 km/t er ganske tregt etter at de nye bensinturbomotorene har hevet lista for hva som er greie ytelser anno 2016.