Test: Jaguar F-Pace 2,0d AWD aut.,
Den fineste SUVen
Få SUVer snur hoder som nye Jaguar F-Pace. Vi har testet nyheten.
F-Pace er lekker. I våre øyne ser den bedre ut enn noen av de andre bilene i klassen. Den får ustanselig nysgjerrige blikk. «Oi, det er en Jaguar.»
F-Pace er til og med en praktisk Jaguar. Den har god plass til fire (midtplassen bak er veldig begrenset) og et rektangulært bagasjerom som kan konkurrere med ganske store stasjonsvogner.
Når vi tenker på Jaguar, er det luksuriøse biler med god komfort, og likevel en sportslig snert. Det ville vært en fin oppskrift også for F-Pace. Men F-Pace skal ha «overlegne sportslige ytelser», og «de samme presise tilbakemeldingene som du er vant til fra en sportsbil», mener Jaguar.
For å skape dette, har Jaguar startet med å prøve å holde vekta nede. Her er det så mye aluminium at magneten til GPS-måleutstyret vårt ikke sitter fast. Det har gjort bilen lettere, men ikke lett. 1845 kg veier den ifølge vognkortet.
(Artikkelen fortsetter under bildet.)
Styr unna 20-tommere
Så har de forsynt den med skarp styring til en SUV å være, og med fast fjæring. Testbilen har også fått 20-tommershjul. Resultatet er en bil der du kjenner veldig mange av ujevnhetene du kjører over, både de små og krappe og de større og rundere. Irriterende mange, etter vår smak. Det er ikke ro i bilen før du kjører ganske fort på god asfalt. Da overbeviser veigrepet i mellomlange, raske svinger.
Firehjulsdriften er på sett og vis omvendt av det framhjulsbaserte systemet i Ford Edge. På tørr asfalt kan bakhjulene alene stå for framdrift. Det er valgt for å gi en bakhjulsdrevet og sportslig karakter.
Når sensorsystemet registrerer hjulspinn, skyves inntil 50 prosent av kraften til forhjulene. Et styringssystem der sjåføren enten kan velge modus selv eller la F-Pace ordne alt, kan dirigere kreftene slik at de brukes best mulig i for eksempel dyp snø.
(Artikkelen fortsetter under bildet.)
Ikke rask
«Overlegne sportslige ytelser» krever i vår bok en del motorkraft. F-Pace 2,0D med 180 hk går dårligst av trioen (Ford Edge og Mercedes-Benz GLC var med i testen). Den er rundt sekundet bak Forden i mellomakselerasjonen ved kickdown, og en evighet bak GLC. Det forbauser oss dessuten at åttetrinnsautomaten ikke tilfører premiumfølelser med girskift som umerkelig snikes inn.
I stedet er lyden fra motoren for gnagende og masete ved igangsetting og ved høyere belastning. Det er som om den stadig må ta i mer enn Fordens motor. Støy er det også fra hjulene. I 100 km/t viser støymåleren over 70 desibel. Det er mest i testen og omtrent på nivå med rimelige kompaktbiler.
Bevares, alt dette er til å leve godt med, i alle fall om du liker fast fjæring. Det som skaper mest trøbbel for oss, er når vi ser på prisen. Basisversjonen Pure er kanskje ikke helt gær’n, med 681 950 kroner med automatgir og firehjulsdrift. Men testbilen er en Portfolio med ekstrautstyr og en totalpris på 977 150 kroner.
Da hjelper det ikke nok at skjermen i dashbordet er stor og har fin grafikk, at betjeningen er på norsk, at den har noe mer utstyr enn de to andre og at service er gratis i tre år. Den er ikke premium nok til å koste så mye.