Prøvekjørt: Dodge Challenger SRT Hellcat
Over 700 hk under panseret. Vi har prøvekjørt den
Med en ekstra nøkkel kan du velge «bare» 507 hk.
Vi har kommet til Goldendale, Washington State, til Maryhill Loops Road. For å teste ut et gammelt rykte: at muskelbiler ikke er gode til å svinge. Vi kunne ha kjørt den nye Dodge Challenger SRT Hellcat ut hit, men med 717 hk ville kanskje ikke hjulene ha overlevd de tre timene fra Portland, Oregon.
Og ved å transportere på henger langs den spektakulære Columbia River-kløften, fikk vi anledning til å finne ut hvorfor amerikanerne er så opphengte i pickuper.
Trekkvogn med 1100 Nm
Og nå vet jeg det: Pickuper er helt rå. Dodge Ram 2500 er et monument over styrken og målsetningene til Detroit. Under panseret sitter en 6,7-liters Cummins dieselmotor som yter noe slikt som 1100 Nm dreiemoment. Den veier rundt 3,5 tonn, er godt over seks meter lang, og den trekker på 2,5 tonn muskelbil som om den knapt nok er der.
Den er halvveis til en normal lastebil, og girkassa og fjæringen liker seg best når den har noe å slite med. Og da gjerne en del vekt. Lasteplanet alene er over 180 cm (dette er den korte versjonen), og på hver side er det et låsbart Rambox bagasjerom. Jeg antar at de fleste bruker dem til rifler og øl.
Et rivjern
Vi cruiser opp de seks kilometerne med privateid paradis, imponerte over kvaliteten på asfalten. Albuene hviler ut av åpne vinduer, og motoren buldrer mens vi langsomt triller oppover gjennom engene. Fargene er fantastiske: Kullsvart vei, gyllent og tørt gress omkring, en tom og blå himmel over oss, og det tykke flytende røde i Hellcaten. Dette er skarpe kontraster, og en slående palett som et kamera kan leke seg med. Senere skal jeg ta en burnout, og røyken vil ligne på hvit og luftig bomull.
Artikkelen fortsetter under bildet
Men akkurat nå gjør Hellcaten (som løselig kan oversettes til rivjern, kvinnelig sort) det som muskelbiler gjør så bra: Ruller muskuløst rett frem.
Hei til longboardere
Husker du innledningen til biljakten i Bullit? Slik er dette. Og vet du hva? Det føles helt herlig. Store, tykke seter, enkel cockpit, overraskende tight sekstrinns manuell girkasse med en spak som er bøyd framover og har en biljardkule på toppen. Så bra som det går an. Og nok dreiemoment til at vi knapt bruker noe annet en andregiret hele dagen.
Veien slutter ved et tre, og i skyggen av treet oppdager vi at vi ikke er alene. Vi hilser på Zane.
Zane og kameratene er longboardere, som ser døden i hvitøyet. Du tror kanskje at dette heldige møtet var planlagt på forhånd, men slik var det ikke.
De kommer hit for å bruke veien til hobbyen sin. Og jeg skjønner hvorfor det er minst like fristende for dem å kjøre nedover som det er for meg å kjøre opp.
Så vi inngår en avtale. Det ville vært ganske kult å jage etter de gravitasjonsdrevne brettene ned veien, så dersom vi får lov til det, skal vi spare dem den lange spaserturen tilbake til toppen. Siden de trodde at vi ville jage dem vekk, smiler de bredt. Hjelmene på, high-five, og av sted.
Artikkelen fortsetter under bildet
55 km/t på brett
De kommer opp i 55 km/t mens hendene sveiper asfalten på vei nedover. Bremsing skjer ved å skrense i svingene. Beundringsverdig. Challengeren må jobbe mer enn jeg forventet, men det er svært underholdende på se gutta på longboard fra tre meters avstand. Adrenalinet pumper bra når vi ankommer bunnen av the Loops, som Maryhill Loops Road kalles
Bare en av brettgutta kjørte av veien, og han smiler og skriker høyest av dem alle. Det hadde ikke fungert å sette disse ekstremsportutøverne inn i baksetet til mammas minivan for turen opp igjen.
Niks, lasteplanet til en pickup er langt bedre egnet for disse gutta. Fem mann pluss brettene er null problem, og enda en gang forstår jeg hvor godt en pickup passer både livsstil og omgivelser her. Alle drar på noe i USA, eller har noe som trenger å være på et værbestandig lasteplan, selv om det er mennesker. Sånn er det bare.
Det er lett å glemme at amerikanere er friluftsfolk og eventyrlystne, og at vogntogene som kom hit for første gang gjorde det ganske nylig. Pickupen tok over da hestene dro sin vei.
Artikkelen fortsetter under bildet
Mye morsommere med muskelbil
Men nå er det tid for Hellcat. Det går ganske enkelt ikke an å ignorere det faktum at dette er den kraftigste fabrikkbygde muskelbilen som noensinne er laget. Argumentet er enkelt: 717 hester. Og ja, det er mer enn en Lamborghini Aventador.
Personlig er jeg litt bekymret over det som ser ut som en ganske kort akselavstand, men jeg håper at dette er et synsbedrag forårsaket av den krumme stylingen. Detaljene er helt overlegne. Inntakene, grillen med overleppe, tåkelysene fjernet og erstattet av ekstra hull som suger mer luft inn i kompressoren.
Dette er ikke topp europeisk ingeniørkunst. Men en muskelbil er ikke en Maserati – den er røffere – og mye morsommere.
Og kanskje også raskere. Jeg er klar for kreftene og dreiemomentet, men jeg er ikke klar for hvor brå motoren er, og hvor ivrige de 6,4 literne med kapasitet er. Motoren må tydeligvis gi 80 hester til kompressoren før den får noe tilbake.
Artikkelen fortsetter under bildet
Hellcat er løs
Men det den gir tilbake er utrolig. Enorm gassrespons, en herlig komposisjon av kraft som øker og øker, og som hamrer deg dypt ned i den behagelige favnen til noen helt utmerkede Recaro-seter, mens ørene nærmest eksploderer under belastningen fra den djevelske effekten fra spinnende kompressor.
V8-er og rått, rent eksosbrøl. Utenfor bilen må det høres ut som om hele helvetet er sluppet løs.
Så jeg farer av sted på denne spesielle veien med veigrepskontrollen slått av og nervene i helspenn. Da oppdager jeg noe annet: Hellcat har et herlig chassis. Den er kanskje den fineste "sladdebilen" jeg har kjørt.
Med et dreiemoment på 880 Nm å ta av, er det ikke noe problem å miste grepet eller få bilen sidelengs, det kan du gjøre hvor som helst og når som helst med denne. Men at chassiset reagerer som det gjør? Det må jeg innrømme er en overraskelse.
Artikkelen fortsetter under bildet
Street and Racing Technology
Den naturlige balansen er flott, og kreftene leveres nøyaktig og godt styrt. Du merker hvilken jobb Dodge’s SRT-avdeling (Street and Racing Technology) har lagt inn i bilen: Det finnes ingen vibrasjoner i karosseriet, dempingen føles dyr, kontrollen og presisjonen er herlig.
Det er rikelig med vriene svinger her, pluss daler og åser, grøfter og annet naturskjønt møblement, men Hellcat sveiper lykkelig gjennom landskapet med stjerten til siden og dekk som skriker.
Men den er ikke perfekt
Med 57 prosent av vekten foran, kan disse dekkene lett bli overbelastet, selv om de er 275-tommers Pirelli P Zero (bakhjulene har samme dimensjon). Og selv om bremsene er produsert av Brembo, er de ikke helt mann for jobben – de er altfor svampete og mangler bittet som gir sjåføren selvtillit og trygghet.
Jeg merker også litt vel mye rock and roll gjennom de mange retningsendringene lenger opp i veien. Det er tross alt ikke mulig slippe helt unna vekten som Hellcat bærer på.
Men jeg har det forferdelig gøyalt.
Artikkelen fortsetter under bildet
Du kan vele "bare" 507 hk
Andre gir går til 145 km/t, og jeg feier gjennom fantastisk natur under glovarm sol. Asfalten er varm, bilen brøler lykkelig av sted og oppe på bakketoppen heier noen longboardere på meg. Dette er slett ikke noe slit.
Det er rikelig med moduser å leke med her: Tre innstillinger for veigrep, og det samme for demperne. Og hvis jeg vil, kan jeg også justere hvilket turtall launch control-systemet bruker når du slipper kløtsjen.
Bilen kommer også med en ekstra svart nøkkel som downsizer Hellcat til «bare» 507 hk.
Artikkelen fortsetter under bildet
Men alt dette virker som tant og fjas om avleder oss fra bilenes egentlige jeg. Så jeg ignorerer dem, og sjekker heller hvordan den får meg til å føle meg. Skikkelig bra.
Dette er den andre fullblods muskelbilen fra USA jeg prøver i år (den andre var Camaro Z28), og jeg er solgt igjen.
Det skyldes sikkert like mye de fantastiske omgivelsene som egenskapene til Hellcat. Men her ute, hvor kjøringen foretas bedagelig med én hånd på rattet og én fot som tråkker på gassen, kan jeg ikke tenke meg noen bedre måte å forflytte seg på.