Test: BMW 520d xDrive sedan

Det er riller i isen i fartsretningen etter brøyteskjæret. På tvers av veien er det issvuller og smeltehull. Noen steder er det strøsand, andre steder er sanda slitt bort. Innimellom ligger det litt løssnø på toppen, andre steder ser isen glasert ut. Det er rundt null grader.

Alt ligger til rette for at veigrepet kan være av det lumske slaget, og for at resonanslyder høylytt skal spille ut hele registeret sitt i understell, karosseri og hulrom. På slike veier begynner enhver ting som kan lage knirk og ulyder i interiøret, alltid å gnisse og kakke.

Men ikke i denne bilen. Her ligger støyen fortsatt i et behagelig leie, som en jevn dur uten forstyrrelser. Ingenting rister eller klaprer. Veigrepet kjennes trygt og godt, selv om jeg holder høyere fart enn jeg ville gjort med andre biler.

Først når jeg tar i gjennom noen svinger, blinker det i dashbordet. Stabilitetskontrollen har vært inne og justert for dumhetene mine, men den har gjort det så raskt at det aldri fikk utarte, og så mykt og gradvis at det knapt er til å merke.

Det finnes biler i klassen som kan isolere bort enda mer av ujevnhetene, for eksempel en Mercedes E-klasse med luftfjæring. I komfortmodus er Mercedesen myk som den rullende sofapute. Likevel oppleves BMW-en som bedre: Fjæringen glatter ut nok til at det er virkelig komfortabelt, men ikke så mye at sjåføren blir distansert fra veien og mister følelsen med det som skjer under hjulene.

Det er slikt som dette – summen av alle de små tilpasningene – som gjør at også den nye 5-serien er en typisk BMW.

Tung arv

Den nye 5-seriegenerasjonen har noe å slekte på. Den forrige 5-serien, som kom i 2010, greide en vanskelig spagat bedre enn noen andre den gang: Bilen hadde flust med kjørefølelse, men var samtidig komfortabel.

Dessuten holdt den seg i det store og hele moderne helt til den ble byttet ut. Det er ikke så ofte bilfabrikkene får til det.

Men siden 2010 har konkurransen blitt hardere. Volvo har bestemt seg en gang for alle for at de kun skal lage premiumbiler heretter. S90/V90 bekrefter at de har holdt ord.

Den nye E-klasse har vist oss at også Mercedes mestrer kunsten å bygge inn kjøredynamikk, samtidig som bilen kan gi gedigen komfort. Og dagens Audi A6 er stadig en flott bil, selv om generasjonen er blitt seks år gammel.

Derfor må BMW satse på noe litt eget. Blodfans av merket vil sikkert kalle det «sjel» eller «nerve».

Testbilen, en 520d xDrive, har disse detaljene som BMW dyrker sterkere enn de nærmeste konkurrentene. Førermiljøet, for eksempel, der skjermen og midtpartiet i dashbordet er litt vinklet mot sjåføren. Eller styringen, som kjennes mer direkte, i alle fall med ekstrautstyr kalt Integral Active Steering (13 900 kroner). Denne aktive styringen inkluderer medstyrende bakhjul med inntil 3 cm utslag.

Sannsynligvis bidrar styresystemet til at den svære bilen (494 cm) med den brede fronten kjennes fascinerende kompakt i svingene. Den dreier med, men samtidig skal det mer til for å jage hekken ut i en liten sladd enn med tidligere generasjoner. Antakelig er det bakhjulsstyringen som sørger for at det oppleves slik.

Om 520d xDrive ikke kjennes så veldig mye større eller tyngre (den nye 5-serien er slanket med rundt 100 kg) enn en tilsvarende 3-serie i svingene, virker den mindre leken. Det gjør ikke noe, for det ligger til storbilenes natur. Du får igjen i godt monn i form av bedre komfort.

Modernisering

BMW har oppgradert alt av betjening, men de har gjort det på en måte som gjør at folk som kommer fra andre BMW-er, vil kjenne seg igjen. Betjeningssystemet iDrive virker omtrent som i forgjengeren om du bruker dreie/trykkemusa mellom forsetene, men du kan styre funksjonene på ytterligere to, og delvis tre, måter.

Skjermen på dashbordet er nå også en pekeskjerm, og enkelte ting, som å stille lydnivået på stereoen, kan ordnes med håndbevegelser. Det er bare å sveive i lufta med høyrehånda. Kult, men kun middels praktisk: Det er vanskeligere å få akkurat den styrken du vil ha. I tillegg finnes talestyring, men ikke på norsk.

Selvsagt har bilen også fått utstyr som strekker seg litt i retning av selvkjørende ferdigheter. Kort oppsummert handler det om at den kan, under bestemte forutsetninger, gi gass, bremse og styre av seg selv. Sjåføren må uansett alltid ha hendene på rattet – hvis ikke varsler bilen raskt ifra. Testbilen har full pakke med dette utstyret. Køkjøring i lav fart går ganske automatisk om veimarkeringene er synlige. I høyere fart på firefeltsvei virker BMW-en ikke å være like dyktig til å «se» omgivelsene som Tesla og Mercedes. Vi gjetter at dette mest av alt handler om en kulturforskjell: En BMW skal kjøres. Sjåføren skal ikke være passasjer.

Dempet

BMW sier at de har redusert støynivået, og det virker å stemme. Med brede piggfrie 19-tommere er støyen på luksusbilnivå.

Vi har dessuten testet 520d xDrive med 20-tommers sommerdekk, og hjulstøyen er moderat også da. Tolitersdieselen, som i seg selv ikke er noe støymessig vidunder, er veldig godt dempet.

Ytelsene er på det nivået der de skal være for en firehjulsdrevet storbil med rundt 190 hk fra en dieselmotor, med 5,0 sekunder for 60–100 km/t og 6,6 sekunder for 80–120 km/t. I forbrukstesten, vår faste runde på 20 mil, ender den med 0,58 l/mil. Det er en ganske drøy overskridelse av oppgitt blandet forbruk (0,47 l/mil), men det er i dette området nye biler i denne klassen pleier å havne.

Men dieseldråper er neppe det viktigste om du skal kjøpe 5-serie. I stedet er det ting som kjøreopplevelse, stil og image som teller. Alt det er på plass – og vinterføre bare hever opplevelsen i en 5-serie med xDrive.

Dommen

Den nye BMW 5-serie er så gjennomført velpleid og finpusset på alle områder som en stor statusbil skal være. I tillegg greier BMW fortsatt å markere at merket står for kjøreglede. Hadde vi hatt en 5-serie med xDrive, kunne vinteren gjerne vart til juni.

Pluss: Kjøreopplevelse, kvalitetsfølelse, komfort.

Minus: Høy totalpris med utstyr, uryddig bagasjerom.

Terningkast: 6