Svensktoppen

- Jøss, den er jo et skikkelig flak!

Det er en V70-eier i nabolaget som står og stirrer på den nye V90-en. Han liker Volvoen han har, men i den grad lyst på noe nytt kan vises på utsida av en kropp, er naboen her og nå et vandrende eksempel.

Han har rett. V90 er et flak. Den er ikke mer enn 13 cm lengre enn V70, men det ser ut som om det handler om en halvmeter. Årsaken er moderne designgrep fra front til hekk. Fronten er bred og kraftig. Deretter følger en lav «kropp» og en hekk som er modellert med det som framstår som svært brede hofter. Over dem er bakluka skrå, og karosseriveggene smalner kraftig av på vei opp mot taket.

Den ser dyr ut, mener naboen. Det er lett å være enig, særlig når vi snakker om en bil med krompynt og de største hjulene Volvo lager til personbiler. V90s utseende er et langt steg bort fra V70s saklige former.

Men det er mange som er flinke til å forme metall i fristende former. Viktigere er det om kjøre- og bruksopplevelsen er like godt modernisert som utseendet.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Alt er nytt

Vi har kjørt forgjengeren V70 i mange tester. Vi kjenner den som en solid svenske med egenskaper nordmenn åpenbart har satt pris på. I Norge har den på noen måter hatt sin egen nisje: Hevet over de vanlige folkestasjonsvognene, men likevel mer allmenn enn Mercedes E-klasse, BMW 5-serie og Audi A6.

Volvo V90 eller Audi A6?

Vi har testet de mot hverandre.

Skal vi dømme etter V90-en vi har til test, er det ingen tvil om at Volvo nå ønsker å ta det siste trinnet opp til å bli fullt og helt assosiert med de sørtyske konkurrentene. Det merkes på alle områder; det handler ikke bare om et fett utseende. Innvendig er alt nytt sammenlignet med V70. Volvo har kastet ut en opplevd million taster som vi aldri ble godvenn med, og erstattet dem med et innfelt nettbrett. Det er utelukkende et gode, selv om vi sveiper opp og ned og til sidene unødvendig mye i starten før vi finner det vi leter etter. Når logikken sitter, er skjermen enkel å bruke. Det er helt annerledes enn tyskernes dreie- og trykkemus, men totalt sett like fint.

Testbilen er ekstremt påkostet, med en pris som er 300 000 kroner høyere enn basisutgaven (Kinetic) av en D4 med automat. Det kan du gjerne se på som nok et tegn på at Volvo skal enda et trinn opp – i denne ligaen handler det om å kunne tilby ting du ikke ante at du trengte, og kanskje aldri kommer til å bruke.

Selvsagt gjør det noe med hvordan bilen framstår. Per i dag vet vi ikke hvordan en moderat utstyrt V90 vil virke på oss, men det vi kan si, er at testbilen er like lekker innvendig som på utsida. Miljøet i kupeen er lettere og mer åpent enn i 5-serie og A6, men kvalitetsfølelsen er på samme nivå. Det føles som godt svensk håndverk.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Mye større

Den bokstavelig talt største forskjellen mellom V70 og V90 når det gjelder plassforhold, finner vi i baksetet. V90 har fått massevis av beinplass bak. Slik sett kan den være det naturlige status-stasjonsvognvalget for ekstra langbeinte familier, eller for dem som skal bruke bakovervendte barneseter uten å havne i en forkrøplet stilling i forsetet.

Baksetet er imidlertid en tanke smalere enn i V70. Det er også et tegn i tiden: I store stasjonsvogner satser premiummerkene på best mulig komfort for fire, ikke best mulig plass for fem. Betalingsdyktige storfamilier skal heller ledes bort til XC90.

Men hva med bagasjerommet, selve kjennetegnet på en svensk herregårdsvogn? Noen klagde litt på det da bilen ble vist første gang. Det smalner altså mer av i høyden enn vi er vant til fra Volvo. Høyden under bagasjeskjuleren er heller ikke sjenerøs. Men rommet er langt, lengre enn i V70, og det er noe i alle fall vi liker når en bil skal pakkes. Alt i alt viser vår tommestokk mål som gir omtrent samme volum i V90 som i forgjengeren, i alle fall under bagasjeskjuleren.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Komfortsatsing

Etter at fast sportslighet har vært målet selv i alminnelige familiebiler i noen år, ser mer komfort ut til å være på moten igjen. Det synes vi er bra, ikke minst fordi ganske rimelige biler nå kan tilbys med demperregulering der man får litt mer sportslighet med et tastetrykk.

Fra svært informert hold har vi lært at Volvo har jobbet veldig mye med oppsettet til V90. På et stadium i prosessen forkastet Volvo faktisk det faste oppsettet de til da hadde kommet fram til, og startet på nytt for å lage et som skulle bli smidigere.

Det var lurt. Testbilen har 21-tommershjul med så lav gummi at det knapt nok er plass til luft mellom felg og dekk. Det er aldri bra for komforten, men hjulsettet greier ikke å ødelegge følelsen av at V90 har et fornuftig oppsett. Det evner å ta opp i seg også de vanskelige krappe ujevnhetene i veibanen. På større ujevnheter har V90 all den duvende deilighet som hører til i en stor og ganske tung stasjonsvogn (1733 kg).

Veigrepet framstår som svært godt, også når vi kjører i klinete høstvær på glatt, nylagt asfalt. Denne gangen hadde vi ikke anledning til å gjennomføre våre faste kjøreøvelser på lukket bane, men V90 gir oss ingen grunn til å tro at den har ubehagelige overraskelser å by på. Den virker kvikkere og mer direkte enn forgjengeren.

Vi fornemmer noen ganger at sportsdekk i største dimensjon ikke harmonerer helt med understellet. Det gjelder først og fremst på slitt asfalt, og 21-tommerne lager også en del hjulstøy. Over 70 desibel i 100 km/t på vår faste teststripe er faktisk kun på vanlig kompaktbilnivå. Det er også noe mer enn vi målte med V70 D4 for et par år siden (med 19-tommere).

Artikkelen fortsetter under bildet.

Rask toliter

Motoren i testbilen har 190 hk og 400 Nm dreiemoment. Diesel-toliteren er ikke helt støyfri ved tomgang og i lav fart, men passer ellers veldig godt i bilen. Åttetrinnsautomaten er en vesentlig del av dette bildet. På moderne vis utnytter den motorkraften på lavt turtall. I eco-innstillingen gjør den det så til de grader at vi av og til lurer på om den ikke snart burde gire ned et trinn, men i normalinnstillingen «komfort» er den tilsynelatende alltid i rett gir.

Motoren gjør bilen rask. 60-100 km/t tar kun 4,7 sekunder i tredjegir og 4,9 sekunder ved kickdown. 80-120 km/t tar så vidt over 6 sekunder, og alle disse tidene er bedre enn det vi har fått med de tyske alternativene vi har kjørt til nå med sammenlignbar motor.

I vår faste testrunde på 20 mil får vi litt høyere forbruk for V90 (0,59 l/mil) enn vi fikk med V70 (0,54 l/mil) med samme motor og automatkasse (V70 fikk den nye toliteren i 2014). Vi vet ikke årsaken til det, men store hjul øker forbruket noe, og V90 veier litt mer enn V70. Ved mer blandet kjøring utenfor testrunden ligger forbruket rundt 0,65 l/mil, og det klager vi ikke på. For øvrig er det nesten ikke misvisning på speedometeret i testbilen, og kjørecomputeren viser et forbruk uvanlig tett opptil det reelle.

Når vi kommer til pris, er det mulig at en del V70-eiere med lyst på V90 må ta en ekstra spare- og pristilvenningsrunde. Frapris er høyere enn for forgjengeren, og Volvo har lagt seg på statusbilnivå for utstyret.

Testbilen, som er av toppserien Inscription og har fått nesten alt som finnes av ekstrautstyr, koster 825 000 kroner. Vi tror at V90 D4 fortsatt vil virke påkostet og velutstyrt om man skreller bort en hel del tusenlapper. Dessuten vil mange trolig velge å gå ned en motorstørrelse, til D3 med 150 hk, og legge til firehjulsdrift i stedet. Det virker slett ikke dumt, om man ikke er opptatt av maksytelser.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Knallhard konkurranse

Så vil spørsmålet for noen være om Volvoen er like god som det andre helt ferske alternativet i klassen, Mercedes E-klasse stv. Den har vi vi nylig testet. og inntrykket er at V90 virkelig får noe å bryne seg på fra den kanten. Mercedes har tatt automatisk kjørestøtte litt lenger, med selvkjørende ferdigheter i noen sammenhenger.

Det skal bli interessant å sammenligne komfort og totalpris. Vi lover å komme med en sammenligningstest. For bilkjøpere i denne klassen er det også verdt å merke seg at en splitter ny BMW 5-serie ikke er altfor langt unna.