Bedre enn BMW 5-serie og Audi A6

Det ligger tonnevis av prestisje i storbilklassen. Kanskje er det der konkurransen er aller hardest mellom statusmerkene. I denne klassen er vi nemlig nær den rene ekstravagansen, men samtidig kan bilene være oppnåelige for ganske store kundegrupper i de rikere delene av verden. Det gjør at disse bilene er vel så viktige som de rene luksusbilene i klassen over.

Om vi tillater oss å holde Tesla Model S utenfor – den er ennå langt på vei et særnorsk fenomen – er det i hovedsak tre biler det handler om i storbilklassen i Europa. Det er BMW 5-serie, Audi A6 og nettopp Mercedes E-klasse. Av de aktuelle modellene skal 5-serie ha mye ære for å ha tatt klassen et tydelig steg opp da dagens generasjon kom i 2010. På en unik måte kombinerte den sportslighet, komfort og modernitet. Den forrige E-klasse, som kom året før BMW-en, ble plutselig litt traust. Audis svar kom med den nye generasjonen i 2011. Spør du oss, var svaret fullgodt for de dyre modellene, men ikke helt på BMW-nivå for de rimeligere.

Nå varsler Mercedes at tronen i klassen skal vinnes tilbake. Etter den første testen av bilen på norske veier, synes vi de har klart det. Leser du videre, skal vi forklare hvorfor.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Teknoshow

Vi hadde en bred gjennomgang av ulike sider ved bilen etter lanseringsprøvekjøringen i Portugal i starten av mars. Da beskrev vi sider av bilen som gjorde spesielt inntrykk. Mange av disse sidene handlet om teknologiske nyvinninger. Blant annet skrev vi om den splitter nye instrumentløsningen med to enorme skjermer og betjening à la smarttelefon (se egen ramme), om sikkerhetssystemer som følger så godt med at bilen nærmest kan kjøre av seg selv, og om nitrinnsautomaten, luftfjæringen og de helautomatiske LED-lysene.

Det er en E200 som er vår første E-klassetestbil i Norge. Den er en av to innstegsmodeller i dag, og på papiret den svakeste. Den er imidlertid verken svak eller billig. Pris skal vi komme tilbake til, mens vi straks kan slå fast at det ikke er synd på den E-klasseeieren som må nøye seg med en E200. Tolitersmotoren har 184 hk og 300 Nm. Siden maksimalt dreiemoment er på plass allerede fra 1200 o/min og girkassen har hele ni gir å spille på, gir dette en kraftopplevelse som trygt kan kalles mer enn tilstrekkelig for norske forhold. Behagelig er opplevelsen også.

Girkassens rolle i dette er viktig. Den er kjapp og myk i alle situasjoner. Vi føler aldri behov for å overstyre den der den nesten umerkelig tikker opp og ned i gir for å holde turtallet økonomisk lavt.

Gir du gass, hopper den raskt flere trinn i slengen. 5,0 sekunder for forbikjøringsakselerasjonen fra 60-100 km/t er tall som for få år siden tilhørte ganske kraftige motorversjoner. Med 0,65 l/mil i vår faste testrunde går den noe rimeligere enn andre storbiler vi har testet med moderat bensinturbomotor, men vær forberedt på et forbruk rundt literen på mila ved mye småkjøring.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

13,5 sider ekstrautstyr

Det er ingen tvil om at Mercedes har ønsket å «sporte opp» E-klasse. Det kjente vi på prøvekjøringen, og det kjenner vi i vår testbil med AMG-pakker. Styringen er mer direkte enn noen gang i en E-klasse, og i elgtesten vår er den både presis og stabil. Fire kjøremodus pluss mulighet for individuelt oppsett gir sjåføren alle de valgmulighetene du måtte trenge.

Luftfjæringen gir gedigen Mercedes-komfort i de «myke» modusene. Selv ikke importørens valg av dekk som bak måler hele 275/35 R19 (etter vårt syn godt i overkant for en E200) greier å ødelegge en iboende fjæringskomfort på ekte luksusbilnivå. Typisk for E-klasse – og i motsetning til A6 og 5-serie – har Mercedes greid å holde fjæringen smidig også i de to sportsmodusene. Det synes vi passer perfekt i en storbil.

Bare på ett område svikter komfortopplevelsen litt i testbilen. De nevnte dekkene er ikke støyfrie. Nær 70 desibel på støymåleren i 100 km/t på vår faste teststripe er faktisk kun på folkebilnivå. Vi går ut fra at støynivået blir tydelig redusert med et mer moderat dekkvalg. Det skal også sies at støyen ligger i et snilt toneleie. Derfor virker den heldigvis ikke altfor påtrengende.

Innvendig gir E-klasse et topp moderne inntrykk. Instrumentskjermene alene er et langt sprang opp fra det en fant i den forrige E-klasse. Ellers kan du finne alt du kan tenke deg og sannsynligvis mer til på ei liste over ekstrautstyr som er på hele 13,5 sider. Den er til å gå seg aldeles vill i.

Testbilen har enormt mye fra denne lista. Mens bilen har en frapris på 535 000 kroner, er totalprisen med utstyr hele 862 200 kroner. Du kan med andre ord kjøpe en hel bil fra et folkelig merke for det ekstrautstyret koster. En ganske fin bil, til og med. Importøren opplyser at ekstrautstyr for 150 000 til 200 000 er normalt for E-klasse. Basis i dette utstyret er «Premium pluss»-pakken til rundt 90 000 kroner (avhengig av utstyrsversjon) og en teknikkpakke til rundt 35 000 kroner.

Kort beskrevet løfter ekstrautstyret E-klasse fra en storbil til en eksklusiv storbil, med de store skjermene, det formidable LED-lyset, veldig gode parkeringsassistenter, head up-display og Burmester-stereo som noen av våre favoritter. Deretter er det bare å fylle på med luftfjæring, kjøreassistentpakke og interiør/eksteriørpakker etter smak og lommebok.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Selvkjøring

Ved siden av fjæringskomforten er måten alt dette utstyret virker sammen på noe av det beste ved E-klasse. Selv folkelige biler kan i dag fås med et lass fancy utstyr, men E-klasse tar funksjonene lenger. Kjøreassistenten gjør bilen et stykke på vei selvkjørende. Best liker vi disse ferdighetene til å hjelpe sjåføren på to områder. I rushtidskø er det faktisk nok å gi lett gass for å sette bilen i gang når den har stått stille ei stund – resten, med styring, gass og bremsing, fikser den helt fint selv. Det er to kamera og inntil fem radarer som er aktive når bilen styrer seg selv.

Ved annen kjøring bruker vi ikke bilens evne til selvkjøring i særlig grad, for det føles i overkant spennende. Men vi merker hvordan systemene virker i bakgrunnen. Du får varsel om fotgjengere ved fotgjengeroverganger og andre potensielle farer. Med kjøreassistenten og den adaptive cruisekontrollen slått på, dreier rattet av seg selv dit veien går (så sant systemet har markeringer å styre etter). Den gjør det ikke på den forstyrrende måten det skjer i nær sagt alle andre biler, med ujevne og irriterende rykk. Her er impulsen myk og akkurat passe sterk.

Og det er slik hele bilen er. Alt er akkurat passe, og er det noe som ikke er det, kan du justere det til å bli det. Det koster, men det er deilig.