Mørkets fyrste

Det er alltid en egen stemning i en pit lane. I hvert fall i kroppen og hodet mitt. Å kjøre en dugelig bil på en racerbane er det morsomste jeg vet. Selv om jeg ikke er spesielt flink. Derfor blir jeg så spent på om jeg får til å kjøre bra denne gangen. Det kribler i magen, mens munnen er tørr.

Det er to ting som gjør skrotten ekstra urolig. Himmelen over Ascari-banen i Sør-Spania er beksvart. Jeg har aldri kjørt på racerbane om natta før.

Og så har du det bittelille faktum at den midtlivstunede og -pyntede Audi R8 i Performance-versjon har 620 hk. Jeg pleier å lykkes best på bane med svakere biler. Da er det litt større rom for småfeil. Når kreftene blir så sterke, når bilen blir så rå som dette, kan det fort balle seg til for meg. Det er så fort gjort å gå over grensen for hva man mestrer.

Snill og du vil

Heldigvis har jeg fått noen tilvenningsrunder med bilen mens det var lyst. Jeg fikk lært meg banen sånn noenlunde. Audi hadde vært hjelpsomme og satt ut noen kjegler for tangeringspunkt og bremsepunkt («vennligst start bremsingen der, ikke vent lenger – noen har allerede kjørt av», sa veilederen bestemt). Et par runder bak en bil som viste anbefalt spor i svingene, hjalp også. Ikke minst fikk jeg kjenne at sjelen til R8 er annerledes enn supersportsbilenes klassiske rykte som lunefulle og vanskelige.

LES OGSÅ: Test av BMW M850i xDrive - Silkemyk bøllebil

Dette er ingen sportsbil der sjåføren sitter med knærne ved ørene for å få plass, samtidig som pedalene krever oksemuskler og styringen er som å vri roret på «Christian Radich». R8 kan kjøres av nær sagt hvem som helst som greier å være forsiktig med gasspedalen (men kanskje ikke lukeparkeres av gud og hvermann). R8 er snill om du vil. Den er superbilen som ikke er aldeles supersær.

Kjøringen i dagslys gikk bra. Med vilje startet jeg ekstra rolig, det funker alltid best for meg. V10-motoren er den samme som i Lamborghini Huracán, som R8 deler plattform med. Noen mener at V10-lyden alene er grunn god nok til å kjøpe R8. Men lyden, må jeg innrømme, var det jeg tenkte minst på med ørene pakket inn i en trang hjelm. Det var for mye annet å ta inn: Måten den startet uventet rolig på ved igangsetting, før den dundret i vei idet motoren fikk nok turtall. Dunkene i ryggen ved girskift. Tverrsvingen i nedoverbakke som kom som kastet på meg idet motoren hadde fått riktig god snurr i fjerdegir. Og det var bare starten. Balaklavaen under hjelmen var fuktig etterpå.

LES OGSÅ: Mazda3 - En fest å kjøre, men har sine mangler

Ganske unødvendig

Det er ikke stort mer enn tre år siden denne generasjonen av R8 ble lansert, men også for de råsterke sportsbilene krever motebildet stadig fornyelse. Audi Sport, avdelingen som før var kjent som Audi quattro, har tatt for seg en hel del detaljer. Designendringene handler om å få bilen til å se lavere og bredere ut. Grillen er videre enn før, og over den finnes tre smale åpninger som er et trekk hentet fra gamle Sport Quattro. Vinkler i luftinntak og lykter er endret for å narre hjernen til å tro at R8 ligger tettere mot bakken. Det samme formålet har mørke paneler nederst på sidene. Bak kan du nesten putte hodet ditt inn i de to eksosskorsteinene, og diffusoren er mye mer markert. Krom er i stor grad fjernet. Krom er ikke sport, har Audi-designerne avgjort. Sport, det er sort som innerst i en potetsekk i en kjeller i en spansk natt.

Selvsagt har den også fått flere hestekrefter (pluss 30 hk til 570 hk for normalutgaven, ti ekstra til 620 hk for Performance) og noen ekstra Newtonmeter dreiemoment. Nå har normalversjonen 560 Nm og Performance 580 Nm; og på sugemotorvis må du opp til 6500 o/min for å hente det ut. Snadder som et stabilisatorstag i karbonfiber, som sparer 40 prosent vekt i forhold til normalstaget i stål, finnes på ekstrautstyrslista. Antagelig koster staget sin vekt i gull, sånn cirka. Nye Michelin-dekk med spesialoppbygging har den også, og understellet er «optimert for bedre veigrep». Slik heter det på billanseringsspråk.

Med tanke på kraftoverfloden, kjøreegenskapene og utseendet R8 fikk ha fra 2015 og fram til nå, kan endringene virke overflødige og unødvendige. Men dette er styrt av en kundegruppe som alltid skal ha det siste og nyeste. De skal ha noe som er nyere og bedre enn kaksen i nabokåken eller sjeiken i naboslottet.

LES OGSÅ: (+) Den beste elbilen på langtur

Skjærer som laser

Tilbake til nattemørket. Langs banen står noen hagelamper. Mest for å vise vei, for noe særlig lys er det ikke fra dem. Jeg trekker balaklavaen på og kløner med å få brillene inn i hjelmen. Jeg lurer på hvordan Audis tilstedeværende racerbilsjåfør greier å se ut som en kul playboy i racingdress (på meg ser den ut som baby-sparkebukse) og hjelm (hodet mitt er blitt til en svart luftballong).

Selvsagt er det et formål med mørkekjøringen. R8 har fått det siste innen lysteknologi; det som kalles laserlys. Lyktene skal skjære hull i mørket flere hundre meter framover. Det, tenker jeg, er fint for mine glugger med gammelmannstendenser. Mørkesynet er ikke som før.

Så veiver startmannen med ruteflagget. Det er ikke langt opp til første sving, men høyre hånd må nappe tre ganger i girskift-padleåren før bilen er over bakketoppen. På forhånd har jeg tenkt at jeg skal sjekke hvor fort jeg kjører, men slikt er det bare å glemme. Titter jeg bort fra banen og ned på speedometeret i et par tidels sekund, har jeg kjørt så langt at jeg aldri vil greie å ta meg inn.

LES OGSÅ: XCeed kan bli svært populær her til lands

I mørket går alt fortere. Det vil si: Jeg kjører neppe fortere enn jeg gjorde da det var lyst, det er nok motsatt. Men det føles mye raskere. Jeg er i en tunnel, der lyktene kaster kritthvite flammer mot et mørke som farer forbi. Ascari er en ganske rask bane (sies det, jeg har ikke nok baneerfaring til å vite det selv). Derfor kan selv jeg tråkke gasspedalen ordentlig inn på de slakke partiene. Akselerasjonen er voldsom, og på et blunk stiger turtallet til et nivå der det først lyser oransje og deretter blinker blodrødt i displayet. Nytt vipp med fingrene på høyrehånda, nytt dunk i ryggen, ny akselerasjon.

Ikke hør på djevelen!

Hjelpekjeglene vises dårlig i mørket, men svingene, de er der. I en middels skarp kurve begår jeg feilen jeg aldri greier å legge av meg. Den lille djevelen på skulderen min har befalt meg å gi gass for tidlig, og jeg, den enfoldige idioten, adlyder. I forrige sving fikk bilen meg til å kjenne meg allmektig der jeg balanserte styring, krefter og veigrep i en syndig deilig svingbue. I noen øyeblikk var jeg mørkets fyrste, nattens hersker og alle andre passende floskler. Nå får kjempekreftene fire hjul til å spinne løs, og jeg er blitt mørkets cyste, type ondartet. Jeg henter inn bilen fort, men har fått et varsel: Ikke hør på djevelen! Kjenn på bilen og banen innenfor ferdighetene du har.

LES OGSÅ: Fem supre familiebåter du har råd til

Det holder i massevis: R8 danser i en sjikane, piler gjennom en lang venstre, bremser helt uten slinger ned fra usaklig høy fart, før den kan vrikkes ned i en nittigrader. Selvtilliten er gjenopprettet da de tildelte rundene er over. R8 kan ha den effekten.