Er Caroline Olsen Norges tøffeste jente?
Råskinnet fra Halden – ruler i USA
Syklene raser forbi i 260 km/t. Førerne kaster seg inn i en krapp høyresving. En mann mister styringen, går rett i asfalten, og forsvinner ut av banen. Midt blant alle de tøffeste gutta: Caroline Olsen (28) fra Halden.
– Jeg har vel kræsjet en 50-60 ganger selv. Men er stadig like hel.
Akkurat det er vel en liten løgn. Caroline er slett ikke like hel. Da hun ble påkjørt av en annen fører i 2013, på Road America-banen i Wisconsin, knuste hun skulderen. Fullstendig. Legene mente karrieren var over. Og i september 2017 smalt det igjen. Denne gang gikk med forslåtte lunger, knekt krageben, to knekte ryggvirvler og en forslått kropp som resultat.
Men mer om det senere.
Slår de fleste av dem
Akkurat nå befinner vi oss på New Jersey Motorsport Park i Milleville, New Jersey: Dirrende hete, selv sent i september. Med 33 varmegrader og høy luftfuktighet renner svetten når vi står helt stille, i shorts og T-skjorte. Caroline skal inn i en varm skinndress, og en tett hjelm. Så skal hun ut og kjøre motorsykkel i MotoAmerica-serien. 23 runder. Og ikke tro at det finnes en egen jenteklasse her i gården.
– Nei, jeg konkurrer på lik linje med gutta. Og jeg slår de fleste av dem. De liker ikke så veldig godt å bli forbikjørt av ei jente…
Sur stjerne
Da Caroline kom til USA, var det èn kvinnelig stjerne i roadracing. Melissa Paris fikk mye oppmerksomhet i media. Fordi hun var kvinne. Og fordi hun var god.
– Hun ble litt sur da hun ble slått av Caroline første gangen, smiler mamma Karine. Hun er på plass sammen med pappa Bjørn-Erik Olsen for å heie på datteren.
At Melissa ble litt sur, er nok ingen overdrivelse. Etter at Elena Myers la opp i 2015 var det Melissa som var dronningen av roadracing i USA. Helt til Caroline kom.
– Jeg tenker ikke lenger på Melissa når jeg kjører, for jeg slår henne for det meste. Målet mitt er å stabilisere meg blant de ti beste i klassen min, Superstock 600 cc. Og med de ti beste mener Caroline de ti beste i hele USA. Som alle er mannfolk.
– Noen takler det dårlig. Jeg har fått opp tempoet i løpet av sesongen og har de siste løpene vært raskere enn lagkameraten min, det har vært lite populært.
Kræsjet tre ganger samme dag
Hvordan ble dette fartsuhyret fra Halden, som setter livet på spill annenhver helg, egentlig skapt? Vi må spørre mamma Karine:
Caroline Olsen
*) 28 år fra Halden i Østfold
*) Norsk mester i Superstock 600, 2011
*) Bosatt delvis i Sande i Vestfold, delvis i Ventura, California
*) Har fullført sin tre sesonger i MotoAmerica, superstock 600 cc-klassen.
*) Ble nr 13 i 2016, mens skader ødela deler av 2017- og 2018-sesongene.
Sykkelen
Suzuki GSXR 600
– Hun var aktiv som liten, drev med alt mulig og var sta og målbevisst. Støttehjul til sykkelen var aldri aktuelt, hun ville heller gå på trynet helt til hun fant balansen.
Caroline holdt på med sprangridning en stund, men det ble ikke nok action, så 16 år gammel kjøpte hun seg en lett motorsykkel. Den endte med kræsj – med lillebror bakpå.
– Hun kjørte altfor fort, så jeg meldte henne på et sikkerhetskurs på Rudskogen, i Rakkestad. Trodde jeg.
Men der tok mamma feil. Det viste seg å være et lisenskurs Caroline var påmeldt. Da hun kom hjem, maste hun hull i hodet på foreldrene for å få kjøpe motorsykkel og begynne å kjøre løp.
– Jeg fikk meg en gammel Honda NSR 125cc til 5000 kroner, den måtte faktisk stripses sammen. Så da fikk jeg med bestefar ut på en sponsorrunde i Halden, han kjente masse folk, og jeg trengte en nyere sykkel, siden ingen av oss kunne skru!
Caroline smiler ved tanken. En gang hun ble nummer to i et løp, nektet han som ble nummer tre å vise seg på pallen, han likte ikke å bli slått av en jente. I Karlskoga var mamma og pappa support på et løp hvor Caroline var i asfalten hele tre ganger. Mamma husker det godt;
– Den tredje gangen måtte vi på legevakta. Han som lappet henne sammen sa at nå var det rett hjem og hvile, og la morfinen virke. Men Caroline insisterte på å returnere til banen, hun var jo kvalifisert for finalen! Jeg bøyde av, og vi dro tilbake. Der ble hun neket mer kjøring, på grunn av alle medisinene hun hadde fått i seg.
På veien hjem den dagen ville mamma vite om Caroline hadde lært noe denne helgen.
– Ja, var det kontante svaret.
– Aldri ta smertestillende før løpene er over.
Til Amerika
Caroline utviklet seg i rekordfart. Hun brukte all tid og alle pengeene på roadracing, og sov i bilen når hun var ute på stevner. I 2011 ble Caroline Olsen norsk mester – hun slo alle gutta. I 2012 tok hun sølv i det svenske mesterskapet og bronse i det nordiske mesterskapet. Nå ville hun videre. Til USA.
Det første han sa var «She’s not dead».
– Treneren min Thorvald Sæby ble kjent med Jason Pridmore da han selv konkurrerte i USA på tidlig 90-tallet. Jason er en legende i roadracing i USA og har blant annet vunnet VM i endurance samt flere nasjonale mesterskap. Jeg kontaktet ham og spurt om han ville hjelpe meg om jeg kom over. Jeg måtte mase en hel del. Ikke så gøy, men nødvendig.
Det hjalp å mase. Til slutt ga Jason etter, og lot Caroline komme til California og bo med ham og kjæresten. Han sa seg villig til å gi henne en sjanse – være hennes mentor. Omtrent som i en Hollywood-film. Og akkurat som i en film fikk talentet i Norge en tøff start. Caroline klarte å skrape sammen penger til å kjøre MotoAmerica-serien, og signerte for satellitt teamet til selveste Michael Jordan . Men så gikk det galt. Fryktelig galt.
Knuste skulderen
– Det var på Road America-banen i Wisconsin. Det var 60 førere til start i finalen. To stykker kjørte inni hverandre og skapte en kjedekollisjon. Jeg lå midt i feltet og hadde akkurat klart å stoppe sykkelen da en fører kommer i 150 km/t og kjører på meg bakfra. Jeg var sjanseløs, gikk rett i bakken. Det var en av de verste masseveltene i MotoAmericas historie. Tolv førere gikk i bakken, seks av dem ble alvorlig skadet. Caroline var en av dem. Hjemme i Halden fikk mamma Karine en telefon fra teamsjefen til Caroline.
– Vi hadde hørt om velten, men ante ikke hvordan det hadde gått. Det første han sa var «She’s not dead». Det roet meg ikke nevneverdig.
Den høyre skulderen var helt knust. Leddet ble most, mange scener og muskler røk tvert av. Nå var gode råd dyre. Det er ikke billig å bli operert i USA, og det var langt hjem til Norge.
Igjen ble Jason Pridmore ble redningen. Han hadde god kontakt med Dr. Ting, kirurgen som var kjent for å ha operert flere celebre idrettsutøvere i USA. Han sa seg villig til å slå av 80 000 dollar på regningen, slik at summen kom innenfor det reiseforsikringen til Caroline kunne dekke.
Caroline ble operert i San Francisco i mai 2013. Det eneste hun tenkte på, var å komme tilbake på sykkelen. Men etter operasjonen fulgte et langt, vondt år med mye smerte. En skrue stakk inn i skulderbladet og skapte et lite helvete. Der og da kunne det virke som drømmen brast – før eventyret egentlig hadde startet.
- Jeg lærte én ting: Aldri ta smertestillende!
Men Caroline nektet å gi seg, Våren 2015 fjernet hun syv skruer, en plate og en wire på Ullevål sykehus. Deretter bar det tilbake til USA og motorsykkelen. Jason var imponert over viljestyrken. Og sa seg villig til å hjelpe henne videre.
Comebacket ble en umiddelbar suksess. I 2015 kjørte Halden-jenta inn til en sølvmedalje i det norske mesterskapet før hun avsluttet sesongen med en smått sensasjonell 6. plass under hennes innhopp i finaleløpet med Moto America i september.
Svette ødela for gassen
Når vi møter Caroline er sesongen i ferd med å avsluttes i New Jersey. Caroline sliter litt i den trykkende varmen. I finalen starter hun som nr 12 av 39 førere, men kjører seg opp til en 10. plass ganske fort. Så faller hun tilbake, og når førerne vinkes i mål, etter 35 minutter og 23 runder, er Caroline nummer 13.
I traileren etter løpet smeller det noen banneord:
– Svetten rant nedover armene og inn i hanskene. Jeg ble så bløt at hansken gled når jeg skulle gasse. Jeg klarte rett og slett ikke gi full gass, sier råskinnet og viser frem to hender fulle av vannblemmer.
Mekanikeren Sean prøver å komme med noen trøstens ord, han mener hun bør være fornøyd, tross alt. Hun har slått over halve feltet. Men Caroline hører ikke på det øret. 28-åringen er en av dem som aldri blir fornøyd – før hun er best.
– Jeg vet at jeg har toppnivået inne. Jeg var nummer fem etter kvaliken på Laguna Seca-banen i juli. Og snuste på pallen underveis. Men så kræsjet jeg ganske stygt midtveis, jeg gikk rett i bakken i 160 km/t. Både jeg og sykkelen gjorde en del kolbøtter, men det gikk verst utover sykkelen. Den ble totalvrak. Så nå har jeg på en ny sykkel, som det tar litt tid å kjøre seg inn på.
Caroline vrenger av seg den gjennomvåte kjøredrakta. Siden kræsjen i juli har hun fått ny drakt – den har innsydde, små luftputer som funker omtrent som en airbag når hun velter. Hun har heldigvis ikke fått testet den ennå.
– Men det skjer jo før eller siden. Jeg har gått i bakken rundt 60 ganger hittil i karrieren. Du må tåle å smake litt asfalt når du kjører på så små marginer.
Lever på sponsorpenger
– Hun er utrolig tøff!
Xavier Zayat var tidligere lagkamerat med Caroline. Han er imponert over råskinnet fra Halden.
– Caroline er veldig dyktig. Og så liker jeg at hun alltid er blid og positiv!
På spørsmål om han liker å bli frakjørt av ei jente fra Halden, bare smiler han og rister megetsigende på hodet.
Etter løpet er det tid for en dusj på hotellet, før det er middag med familien og kjæreste Ole Bjørn. Paret er egentlig samboere i Sande i Vestfold, men der er de sjelden. Caroline farter rundt i USA, mens Ole Bjørn kjører roadracing i Spania.
Det er deilig at mamma og pappa spanderer middag. Caroline trenger hver eneste dollar hun kan skaffe til satsingen sin.
– De beste førerne får betalt for å kjøre der. De nest beste kjører gratis. Vi andre må betale for å være med, opp til en million kroner. Da får du sykkel, mekaniker, og reiser dekket. I snitt har Carolines totale årlige budsjett vært 1,5 millioner kroner. Det er penger hun selv må skaffe – i form av sponsorater.
– Salgsjobben må jeg gjøre selv. Jeg har fått med meg noen sponsorer fra Norge og Halden, og andre her i Amerika. (Sjekk her for full liste av sponsorer). Det er sponsorene som gjør det mulig å satse, men det er mye jobb for meg å gjøre salgsjobben. Mitt neste mål er å gjøre det så bra at jeg kjører gratis på teamet. Da kan det kanskje bli litt overskudd av sponsorater og premeiepenger – ikke en evig kamp for å få det til å gå rundt.
Nå sikter hun fremover
– Fokus er å stabilisere meg blant topp 10, men med en bra sykkel og flinke folk rundt meg er jeg god nok til å slåss om pallplasser.
Det er fullt mulig å leve godt av roadracing i USA – men da må du være helt i toppen. Og du må være en markant profil.
– Jeg spiller på at jeg er norsk og at jeg er jente i en såpass mannsdominert idrett. Det er stort fokus på sterke kvinnelige profiler rundt om i verden akkurat nå, ikke bare i sport men også i business og politikk.
– USA trenger noen sterke jenter som viser vei.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn
Denne saken ble første gang publisert 27/06 2019, og sist oppdatert 19/06 2019.
