Manndomsprøven

Til tross for en alder tidlig i 30-årene, har jeg allerede rukket å få ti års fartstid som motorjournalist. Fra å være en gassglad 20-åring som vanket på Gatebil og kjørte høyrerattet Mitsubishi Evolution på isen i Sigdal om vinteren, har jeg i løpet av disse årene blitt voksen. Hus, hage, garasje og stasjonsvogn. Ikke hund, men en katt på drøyt syv kilo som oppfører seg som en. Jeg har også blitt pappa, noe som grunn nok til å kalle seg voksen.

På innsiden er jeg fortsatt den gassglade 18-åringen med tung høyrefot og bensin i blodet. Det er kun fasaden som har blitt eldre. Samtidig skal det sies at jeg kjører penere nå. Med toåringen i bilen kjører jeg med egg under gasspedalen.

Det samme gjelder når jeg kjører alene. Mitt sug etter fart og spenning skal ikke ødelegge for dem der hjemme. Unntaket er banekjøring, noe jeg er så heldig å slumpe innom til stadighet i denne jobben. Jeg har enda til gode å takke nei til en runde eller ti på bane. Ikke bare er det noe av det morsomste jeg vet, men også noe jeg føler jeg behersker.

Rudskogen Motorsenter, Rakkestad. Ikke bare Norges beste, men en av Europas beste baner. Porsche 911 GT3 RS. Ikke bare en av Porsches beste, men en av verdens beste biler. Ikke bare sportsbil, men superbil, og Porsches råeste bil for banekjøring. Ikke like kjapp som 911 Turbo, men en fullblods racerbil på alle måter.

Hvor mange biler kommer rett fra produsenten med halvbur, bøttestoler i karbon, sekspunktseler og semsket ratt? Ikke mange. Enda færre har stoffstropper i stedet for dørhåndtak innvendig for å spare vekt.

Det stopper på ingen måte der. Lista over ting som skiller GT3 RS fra andre 911-modeller – og andre sportsbiler – er lang. Bremsene er en historie for seg selv, som i stikkordsform er som følger; seksstemplede monoblokk bremsecalipere foran og firestemplede bak, og 410/390 millimeter keramiske skiver. Tro meg, de kniper skikkelig. 

Og så er det motoren da. Den selvpustende fireliters-boxersekseren har blant annet tørrsump-smøring og råder i titan. Den yter 500 hestekrefter ved 8250 omdreininger og gir seg ikke før ved 9000! Hørte jeg noen si racerbil?

Det kuleste med det hele, er at Porsche ikke har gjort noe som helst for å tone den ned. Eksteriøret skriker kappkjøring, med store luftinntak foran, bak og på sidene, riller på skjermene, felger med senterbolt og en enorm hekkspoiler. Bilen er rett og slett skikkelig hårete.

Tommel opp, Porsche!

Jeg åler min 192 centimeter lange og snaut 0,1 tonn tunge kropp inn ned i bøttestolen og stropper meg fast. Et raspende bjeff vitner om at boxersekseren i «bagasjerommet» er klar til dyst, og sakte sklir vi ut av depotet.

Ved min høyre side sitter tjue år gamle Dennis Olsen, ett av Norges største motorsporttalenter. Dennis kjører Carrera Cup i Tyskland og vet ett og annet om å ratte Porsche. Han har akkurat luftet meg på banen og demonstrert sporvalg og bremsepunkter. Jeg smaker på frokosten ennå, for å si det sånn.

– Med slicks skulle jeg kjørt like fort rundt banen som med racerbilen min, hevder han.

Jeg tar en runde med 80 prosent innsats før jeg klemmer skikkelig til ut på langstrekket. Fantastiske ytelser, utrolige bremser og et helt vanvittig veigrep til tross, sliter jeg med å finne godfølelsen. Jeg har ved flere anledninger bevist at jeg takler banekjøring godt, men nå finner jeg ikke flyten. Olsen må ta litt av skylda, for hans opptreden bak rattet var hinsides alt annet jeg har vært med på og stiller meg i et særdeles dårlig lys.

GT3 RS må ta resten av skylden. Den er rett og slett for ekstrem. Den krever store doser tilvenning, og som så mange andre sliter jeg med balansen i bilen. Det fører til ufrivillig logring med halen i enkelte svinger og understyring i andre. Jeg bommer på apex får ikke med meg farten ut på strekkene. Til tross for dette lukter jeg på 220 km/t på rettstrekka og har godt over 200 ned mot svingen med det særdeles passende navnet «Angsten».

Runde fire er min siste. Selv om det er på høy tid å levere varene, fortsetter jeg i samme spor. En anelse bedre, men langt fra mitt beste og lysår fra å hente ut det som bor i bilen. Ti runder til, så kanskje jeg ville funnet flyten. Å hente ut det som bor i GT3 RS – aldri.

Det føles forferdelig å si det, for det er ingen tvil om at GT3 RS er en fantastisk bil til banebruk. Kanskje noe av det råeste som finnes. Det har Dennis bevist til gagns. Det er jeg som er problemet. Jeg er ikke god nok.

Slukøret står jeg tilbake i depotet med et realt brudd på selvtilliten og et minne om en fantastisk bil jeg ikke klarte å tøyle. Føler meg som en ukysset 16-åring. Langt fra voksen, og med soleklar strykkarakter på manndomsprøven…