Prøvekjørt: Lexus GS F

Den har 477 hk, likevel er den ikke rå

Derimot svært behagelig.

Jack Rix

Først publisert 10/02 2016 Sist oppdatert 02/05 2017

Å finne ut av den nye Lexusen – GS F, en 477 hesters bakhjulsdreven japansk muskelbil – er mye vanskeligere enn det burde være. Og det har ingenting å gjøre med mannen bak rattet faktisk. Det er motoren. Sant.

I motsetning til de tre enorme og sterkt turboladede konkurrentene – 560 hesters BMW M5, 560 hesters Audi RS6 og den 585 hester sterke Mercedes E63 AMG S – har GS F en 477 hesters naturlig pustende V8. Dette er den samme åtteren som sitter i RS F Coupe. I disse dager er jo ikke det all verden. Men like viktig er det at rivalene produserer maks dreiemoment ved rundt 1500 o/min, mens GS har 530 Nm mellom 4800 og 5600 o/min, og maks effekt på hele 7100 o/min – bare 200 o/min før den sperrer. Så det å få hekken til å slippe krever mange omdreininger og skikkelig hard jobbing.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

UTEN TURBO: Understellet er fint, men bilen er for dorsk.

Det er også noen som vil hevde at dette er hvordan en solid muskelmotor bør være, og de har et poeng. Men i virkeligheten vil en stor og kraftig sedan som denne tilbringe det meste av tiden på veien i søndagstempo. Lavt nede i turtallsregisteret føles GS F treig og dorsk, mens en turboladet V8 ville vært klar til å levere neste skyv med akselerasjon.

Sober og behagelig cruiser

Men det er ikke bare sorg og elendighet. En rolig og litt giddalaus motor på lave turtall gjør Lexus-en til en stille, sober og behagelig cruiser så lenge man ikke stresser etter action. Bilen har forskjellige kjøremodus du kan velge blant, som via Normal, Eco og Sport. I Sport+ åpnes slusene. Lyden blir råere (og mer kunstig) enn du kanskje ville forvente, og det kommer av at høyttalere foran og bak dytter ut en kakofoni av lydbølger når motoren passerer 6000 o/min.

Lexus slapp oss ikke i nærheten av en racerbane i løpet de to dagene vi hadde bilen. Vi tror det skyldes kritikken av RC Fs baneegenskaper eller mangel sådan. Og derfor insisterer Lexus på at GS F hører hjemme på offentlig asfalt. I Sport+ varter den elektriske styringen opp med mer rattmotstand. Og selv om vi savner tydeligere tilbakemeldinger, er den skarp nok. Den krever bare små og presis bevegelser og ikke fletting av armene.

SYNET BEDRAR: Sportsseter med faste nakkestøtter. Bedre enn de ser ut.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Underholdende, men ikke spennende

Vi liker fjæringen og understellet og blir raskt solgt av det velbalanserte kompromisset mellom komfort i lav fart og hvordan den ikke krenger.

Men girkassa irriterer, fordi den gjerne foretar lynkjappe oppgiringer, og deretter nøler på vei ned igjen. Altså litt blanda drops.

Men ett enkelt faktum står igjen: Mens 0–100 km/t på 4,6 sekunder og en toppfart på 270 km/t er raskt, er det ikke raskt nok. Det er underholdende, men ikke spennende. I en verden hvor sedaner kjører fra superbiler, blir GS F en fotnote.

DOMMEN: