Her er drømmebåten til fritidsfiske

Tøffe ekspedisjoner krever godt utstyr. Bare spør de som har vært på Everest eller en av polene, de vet hva de snakker om. Uten godt utstyr kan følgene bli fatale. Så ekstrem var ikke vår tur til Tromsø sent i fjor høst. Riktignok var det surt og kaldt, men vi hadde så absolutt utstyret i orden. Vi hadde tak over hodet, fire vegger rundt oss og gode soveposer - trodde vi.

Mykje lys, mykje varme

Vi lander i Tromsø en forblåst og regnfull onsdag ettermiddag. Været innbyr ikke akkurat til sightseeing, så vi drar rett til gjestehavnen midt i sentrum, der båten - litt liten og blek blant bryggens lune restauranter og moderne hoteller - ligger klar. En Jeanneau 855 Marlin.

Den er vårt hotell de fire neste døgnene, og den har både lys, varme og kokemulighet.

En skikkelig helårsbåt, rett og slett. I båten er det like kaldt som i vannet, altså rett over null grader. Vi setter derfor i gang Webastoen og rusler opp på brygga. En pizza og en halvliter slår aldri feil, spesielt når vi vet at middagene framover blir av den enkle sorten. Vi stikker også innom matbutikken og bunkrer opp.

Tilbake i båten et par timer senere er temperaturen en helt annen. Webastoen har gjort en god jobb, så vi ruller ut soveposene og kryper til køys. Fatter'n i kabinen i front, jeg i det som etter hvert skal få navnet «kista» - stikkabinen under cockpit. Bare å komme seg ned dit krever en viss smidighet, og det er med akrobatiske krumspring jeg får tryllet inn min 192 centimeter lange kropp.

Kald start

Er det noe jeg kan, så er det å sove. Jeg sover stort sett som en stein og lar meg ikke påvirke av støy og temperatur. Det er en god egenskap når man skal sove i båt, og etter en halvtimes tid sover jeg som et barn. Et par timer senere våkner jeg likevel, kald som en istapp og med en sovepose stiv som et skitrekk.

I god tro om at kroppen ville varme opp min lille kabin, skrudde jeg av Webastoen da jeg la meg.

Jeg tok grundig feil. Feil av min egen varmeeffekt og feil om kvaliteten på soveposen. På med lys, ut av posen, på med ullundertøy, og ikke minst, på med Webastoen. Men hvor er varmluftsdysene? Slangen med varm luft passerer rett over hodet mitt, gjennom et hull i veggen og ut i cockpit over meg. Og hva gjør varm luft? Jo den stiger, ikke synker.

Litt varme er tross alt bedre enn ingen varme, tenker jeg og søker varme fra røret, som ganske så irriterende forsterker lyden fra selve varmeren. Nå sitter kniven løst i slira. Hadde båten vært min, skal du ikke se bort ifra at røret hadde fått et lite snitt nede i fotenden allerede denne natta.

Fiske eller ferie

«Fiske eller ferie? Ja takk, begge deler» skrev min gode kollega Terje Bjørnsen etter å ha kjørt test 855 Marlin i fjor vår. Og han har så rett. Marlin-modellene fra Jeanneau egner seg like godt til begge deler. Det kunne ikke passet meg bedre. Som enkelte kanskje har fått med seg tidligere her i Vi Menn Båt, er undertegnede ivrig sportsfisker. Det samme gjelder for øvrig mannen der framme, som har hatt en god natt i dobbeltsengen i baugen. - Madrassen er litt hard, konkluderer han.

Som om det er noe å pirke på, tenker jeg, som fortsatt ikke har fått tilbake varmen i kroppen. Skylaget er i ferd med å sprekke opp, og vi skimter faktisk sol og blå himmel. Fiskefeberen stiger i takt med temperaturen ute, så etter to skiver og en kopp kruttsterk pulverkaffe fyrer vi opp og setter kursen nordover mot Kvalsundet.

Sterk tidevannsstrøm og kort vei ut til åpent hav gjør Kvalsundet til et fiskeeldorado, så det er med stor spenning vi slipper krokene i vannet.

Den vonde natten er forsvunnet som dugg for solen. Nå er himmelen blå og solen varmer. Vi storkoser oss på akterdekket, og det eneste som mangler er et skikkelig hugg i andre enden av snøret.

Himmel og hav

Det store hugget uteblir, men dagen går likevel unna i et forrykende tempo. En tiltagende ettermiddagsbris vitner om at kvelden er nær, og mens solen faller ned bak fjelltoppene, forteller en rumlende mage at det nærmer seg middagstid. Vi avslutter fiskingen og kjører mot øya Gåsvær på utsiden av Kvalsundet. Vi har et fått tips om en potensiell overnattingsplass, og føler oss heldige som finner en poll med en solid brygge i le for den stadig økende vinden. Vi lager middag og tar et slag kort før vi igjen kryper til køys. Nå med både med ullundertøy og Webastoen på, klar for en god natts søvn.

Et par-tre timer senere våkner jeg igjen. Ikke av kulde, men av et forferdelig skrik. Flere skrik, og av massive skvulpelyder fra skroget. Hva er det som skjer? Det har blåst kraftig opp og vinden har dreiet. Sjøen hamrer nå inn i pollen og klasker nå mot akterspeilet. Sjøen har dessuten falt med en god meter og gjort fortøyningene altfor stramme, så fenderlista gnisser og skriker mot de gamle dekkene langs brygga. Nå er det ikke lenger trivelig i pollen. Det er bekmørkt og vinden uler nifst rundt oss.

At nærmest nabo er en kirkegård, gjør ikke saken bedre. Det tar en time å rydde opp i kaoset. En time i frisk bris og 3-4 grader. Brrr! Oppspilte blir vi sittende en halvtime før vi bestemmer oss for igjen å hoppe til køys. Men først en siste sjekk av fortøyningene. Det som kommer til syne bak gardinene vil jeg aldri glemme. Et vanvittig nordlys utspiller seg på den stjerneklare nattehimmelen.

Vi blir stående på dekk med øynene rettet mot himmelen i en time. Vi glemmer tid, sted, vær og vind. Helt fantastisk!

Alle gode ting er tre

Vi våkner til bedre vær dag nummer tre. Den skumle kirkegården er ikke lenger skummel, og pollen viser seg å være et idyllisk sted med sandbunn og krystallklart vann. Det virker som lykken har snudd. Vi kaster loss og kjører nordover langs Ringvassøy og Rebbenesøy med Grøtøya som mål.

På yttersiden av øyene har sjøen ennå ikke roet seg, men 855 Marlin takler forholdene fint og oppleves stabil og trygg i sjøen. Naturen er vakker og dyrelivet enormt. Skarv, havørn, niser og sel vitner om at havet er fullt av fisk, og i det vi slipper snøret i vannet kaster umiddelbart torsk og sei seg over våre kunstige agn.

Og etter en heftig fight med en 20-kilos kveite, er vi ikke i tvil - 855 Marlin egner seg perfekt til fiske. Men været varierer. På kort tid opplever vi fire årstider, med alt fra sol som varmer til regn, sludd og tåke. Med stangholdere på akterdekket er uansett ikke det et problem. Vi trekker bare inn under tak når himmelens sluser åpner seg. Akkurat nå kan vi ikke forestille oss en bedre båt. Lykken har definitivt snudd!

Murphys lov

Vi fisker i noen timer før vi bestemmer oss for å sjekke ut et punkt på kartplotteren. Det ser nemlig ut som det ligger en marina ikke så langt unna. Det passer oss fint, ettersom vi trenger både bensin og mat. Et ordentlig toalett ville heller ikke vært å forakte, selv om toalettet i båten til nå har gjort en tilfredsstillende jobb.

Et sted man «ikkje skulle tru at nokken kunne bu», ligger Engvika, et idyllisk sted som takket være veiforbindelse, butikk og egen drivstoffpumpe er et viktig knutepunkt for øyfolket.

En god brygge i le for vinden gjør dessuten Engvika til et attraktivt tilfluktssted natt nummer tre. Skulle vi endelig få en god natt søvn? Nei da, det vil seg ikke. I tretiden våkner vi igjen. Nok en gang har det blåst kraftig opp, og igjen har vinden dreid. Sjøen går hvit i Engvika i natt, og det skvulper og gnisser, og igjen må vi gjøre om på fortøyningene. Det som kan gå galt, går virkelig galt. Det føles i hvert fall sånn etter tre netter med svært lite søvn.

Et lett valg

Dag fire. Nest siste dag. På «yttersida», som de kaller det her oppe, er det grov sjø. Faktisk så grov at det ville vært ubehagelig med en båt i sjumetersklassen. Men 855 Marlin tar det med stor ro, i motsetning til mannskapet som har fått sin dose møkkavær.

Vi må bare innse at årstiden er svært krevende og at vi ikke finner roen vi ville funnet på sommeren. Når sola skinner får vi godfølelsen, men det varer sjelden mer enn en time før det er vått, kald og utrivelig igjen. Vi velger derfor å vende baugen mot Tromsø og ta den siste natten i smult farvann.

Vi får nærmest hjemmefølelse i det vi runder moloen og sklir inn i gjestehavna i Tromsø sentrum. Bryggens hoteller og restauranter lyser lokkende mot oss, og kalde og trøtte som vi er, er ikke valget vanskelig - den siste natten tar vi på hotell. Jeg føler meg som en skipbrudden mann som ikke har sett varmt vann og en god seng på ukevis.

Jeg tar meg selv i å fråtse. Jeg dusjer lenge, spiser mer enn jeg trenger og sover i en evighet. Men det skulle bare mangle, jeg har tross alt vært på ekspedisjon.