HPP Superbird
En råners våte drøm
Aerodynamikken og stylingen kommer fra en 70-talls racerbil. Resten er gjennomført moderne amerikanske muskler. Hils på HPP Superbird
Tro meg: Du er lett å føle seg utrygg Detroit. Motown ble i fjor rangert som den farligste byen i USA. Den har en voldsstatistikk som får nedre del av Karl Johan til å virke som en del av Disneyland. Hold hodet lavt, hold deg under radaren, og ikke lag oppstyr.
Problemet er at det ikke er så veldig lett å holde seg under radaren når du kjører en knall oransje muskelbil med mattsvart åpent panser, eksoslyd som et trykkluftbor som ledes gjennom Marshallhøyttalere, og en hekkvinge på størrelse med et hockeymål.
Så hva er denne oransje klumpen, støyen og vingen som annonserer at Top Gear er i byen, like høyt som et neonskilt med teksten "FÅ GRATIS KAMERAUTSTYR HER"?
Det er HPP Superbird.
Du har kanskje allerede gjort deg opp en mening om den. Og den vil sannsynligvis enten være "Yess, gi meg en sånn en, og en svær burger i tillegg", eller "Herrejemini for en vulgær maskin".
Da Detroit var episenter
Denne bilen er alt annen enn den gylne middelvei. For å forstå hvor dette monsteret med vinge i peisstørrelse kommer fra, må vi spole 40 år tilbake.
I 1970 eide Detroit motorverdenen. Muskelbilene var konger, og The Big Three pøste millioner av dollar inn i NASCAR for å hevde seg som leverandører av ekstrem ytelse. Den gang var bilene på den ovale banen mye likere produksjonsbilene. I 1969 hadde Fords NASCAR-avdeling introdusert Torino Talledega; den første av de såkalte Aero Warriors - racerbiler som benyttet seg av grunnleggende aerodynamiske teknikker for å øke ytelsen.
Og i 1970 svarte Plymouth (Chryslers merke for massemarkedet den gang) i amerikansk stil med den sværvingede, spissnesete Superbird, basert på muskelbilen til Bippe Stankelbein. Regler for typegodkjenning gjorde at Plymouth måtte bygge 1920 veigående
Superbird (en for hver av butikkene i USA) og dermed var historiens mest oppsiktsvekkende muskelbil født.
Elsket og hatet
Greit; veiversjonen av Superbird var ikke særlig god. Den høye vekten og motstanden i nese og vinge senket faktisk farten betydelig, og dersom du ikke var på bane gjorde vingen lite for kjøreegenskapene.
Den var heller ikke spesielt populær. Men den representerte Detroit, biluniversets episenter, og byens arrogante prakt. Men i løpet at få år, kom realitetene - i form av oljekrisen - og slo muskelbil-æraen midt i trynet. HPP Superbird ligger i selve toppsjiktet av muskler. Det er ikke en kopi av den originale
Plymouthen fra 1970, men en moderne hyllest. Amcar-entusiaster vil finne igjen den grunnleggende formen til Dodge Challenger under Superbirden, mellom den spisse nesa og hekkvingen.
Og bilen er ingen forsiktig tolkning.
- Jo, den er litt eplekjekk, sier sjefen for HPP, Gordon Heidacker.
- Noen hater den, mens andre elsker den, fortsetter han.
Petrolhead fra Motown
Heidacker er et skikkelig petrolhead. Fra Detroit, med garasjen full av gamle og nye muskler. Han jobbet for Chrysler i 24 år, og jobbet seg til topps i administrasjonen, men var smart nok til å hoppe av før fabrikken druknet i den finansielle krisen.
I 2009 startet han Heide Performance Products (HPP); en liten bedrift som lagde intrikate spesialdeler for de tre store. Da Heidacker bestemte seg for at HPP trengte en "musefelle" (hans ord), et rullende utstillingsvindu for hva de kunne, var valget enkelt: En moderne Superbird.
Ønsker du å vise fram hva bedriften din kan, lager du ikke et karosseri av papp og lim.
Superbirden er et stykke ingeniørkunst. Den lange nesa er ikke en røft bygd plastklump, men konstruert av 57 integrerte deler. Frontlysdekslene glir elegant ned i nesa når du slår på lysene. Utveksten på panseret har en funksjon. Det utligner trykket under - og hekkvingen er justerbar.
En skikkelig ingeniørjobb.
Muskelinteriør
Og et skikkelig håndverk. Setene er spesielt vakre - trukket med stripete retrolær for å gjenspeile Plymouths tradisjonelle muskelinteriør. Et perfekt støpt pistolgrep på girstanga, komplett med en fin fordypning til tommelen, har erstattet den manuelle standardspaken i Challenger.
Dette er ting som store bedrifter ville brukt måneder på å utvikle, men Heidacker sier at han gjorde det på noen få uker.
- Jeg vokste opp med spaker, smiler han.
- Hvis jeg ikke hadde en del, lagde jeg den. Du lærer på den harde måten.
Noen forbedringer synes ikke: Som en tretrinns overhaling av fjæringen, en Magnuson turbolader boltet til en Dodge 5,7-liters V8 Hemi, og den brølende eksospakka. Innpakningen kan være tegneserieaktig, men Superbirden har en voksen ytelse.
Bip Bip
Å oppdatere en klassiker er farlig; husk tilbakeslaget til BMW da de gjenfødte MINI-en. Eller kanskje ikke.
- Folk sier at jeg burde tatt en moderne Charger og fjernet dørene, kommenterer Heidacker.
- Den gamle Road Runneren ble bygd på den samme store plattformen som den opprinnelige Chargeren. Challenger var mindre. Jeg forteller dem at Charger og Challenger nå er på samme plattform, men folk har egne meninger. Du legger deg åpen for kritikk når du lager en slik bil. Men bedre å få oppmerksomhet enn ingen, ikke sant?
Historien kan nok diskuteres, men neppe prisen. Dette er et stykke utmerket retroarbeid som ikke krever at du auksjonerer bort huset, hytta og båten om du vil kjøpe den.
Når du har levert fra deg donor-Challengeren din (30 000 dollar for V8-versjonen), tar HP bare 18 000 for grunnarbeidet: Nese, hekkvinge, girspak, grafikk og litt til.
Ønsker du en fullversjon - med turbolader, ny fjæring, oppbygd panser, skreddersydde seter - butter det mot 70 000 dollar i totale utgifter. Men det er fremdeles en masse med merkbare muskler for pengene.
Brølende, prustende monster
Det teller nesten ikke hvordan Superbirden er å kjøre. Det burde være nok å si at ytelsen er like slående som utseendet. Turboladeren dytter kreftene til ekstreme 532 hester, men på tross av at bilen får HPPs kraftigste fjæringsoppgradering og 20-tommers hjul, blir Superbirden behagelig myk, og feier av gårde med den rullende gangen til en bøffel.
Men planter du høyre cowboystøvel gjennom gulvet, blir Superbirden til et brølende, prustende monster som spinner sideveis ved den minste provokasjon, og henger der inntil tøffheten, veien eller lappen forsvinner.
Den er ikke presis, og den er heller ikke subtil. Den er bare fullstendig spektakulær.
Det meste av tiden er det ikke nødvendig å kjøre fort med en Superbird. Det er bedre å la den enorme V8-eren brumme og absorbere blikk, hevede øyenbryn og peking fra alle nærmere enn 500 meter.
Hvis du er litt sjenert eller driver som leiemorder, er kanskje ikke dette bilen for deg.
Detroit tomme gater
Superbirdens enorme og elleville selvbilde står i grell kontrast til de falleferdige fasadene i Detroit. Den er som en veps i et askebeger.
"Forfallet av Detroit" er blitt det største symbolet på den lange og tunge nedturen til den amerikanske bilindustrien, og et automobilt maktskifte til Europa og Asia.
Men man skjønner ikke hvor gjennomgripende, omfattende og ekstrem virkningen av dette egentlig er før du har vandret langs gatene i byen.
To kvartaler unna de høye blokkene fra 1930-tallet i sentrum står det hundrevis av kvartaler med tidligere herskapshus; hjemmene til sjefene i "de tre store" på 1960-tallet.
Nå står alle tomme og forvitrede, overlatt til å råtne bort. Det er tomheten som tar deg. I rushtiden, selv i hjertet av Detroit, finnes ingen biler, ingen folk, trafikklys som går fra grønt til rødt i tomme gater.
Byen som fikk verden til å kjøre bil, byen som indirekte er ansvarlig for alle verdens trafikkorker, er selv tom for trafikk, og et paradis for pendlere.
Ironisk? Kanskje. Et flott sted å finne ut hvorvidt Superbird klarer noen store, røykfylte burnouter? Absolutt. Superbirden er veldig brukbar til store, røykfylte burnouter.
Bil er språk i Detroit
Skremmende? Litt. For Detroit er ikke noen Superbird. Motown er bare trist; en by infisert av ødeleggelse, en forsteinet metropol.
Mens vi fotograferer superfuglen under det ubrukte monorailsystemet, vil ikke de som kommer ut av skyggene ha penger eller bilnøklene. De vil bare minnes de gamle gode dagene i Detroit, muskelbilene de eide da ting ikke hadde gått helt til helvete. Kubikk og V8-ere. Bil er et språk i Detroit.
Heidacker har bodd her hele livet, og føler forfallet bedre enn de fleste.
- Vi trodde det aldri ville stoppe, sier han om den skinnende etterkrigstiden.
- Men nå, jo, jeg har ennå tro på en fremtid her. Du kan ikke utelukke Detroit.
- Med Superbird ønsket vi å gjøre alt i Detroit, fortsetter han. Den er designet i Detroit, konstruert i Detroit, lagd i Detroit. Det er en seig by.
Folk her har talent, sier han. Og når vi ser den stridslystne, bevingede kreasjonen, er det vrient å si ham imot. Litt mindre konserner og litt mer håndverk vil være sunt for byen.
Aldri glansen fra 60-tallet
Etter tretti år med langsom nedtur, grunnet bevisst ignorering og at motorverdenen har endret seg, begynner også den amerikanske bilindustrien å endres.
Den blir stadig mer strømlinjeformet, mer utadvendt. Detroit vil aldri få tilbake glansen fra 60-tallet, men med litt Superbirdspirit kan den kanskje overleve.
Et par enorme vinger til vil heller ikke skade. Detroit vil aldri komme videre om den ikke løfter hodet.
Les også:
Slik takler du sinker i forbikjøringsfeltet
Dette er den norske gjennomsnittsbilen
Bilen er 72 prosent dyrere i Norge enn i Sverige
