En festival du ikke har sett maken til
Klassiske Jeeper, stappet fulle av kaffebønner og bananer, som drar på bakhjulene i gatene? Slik feires den ikoniske Jeepen i Colombia.
Han heter Pesebre. På spansk betyr det omtrent ”julekrybbe”, og er som kallenavn ikke spesielt passende. For Pesebre er Colombias nummer én innen pique, eller kjøring på bakhjulene.
Og ikke hvilke som helst bakhjul. Pesebre kjører en 1952-modell Willys Jeep, fylt med sekker av kaffebønner for å få mer vekt over bakakselen slik at nesa løfter seg usannsynlig høyt opp. Ved hjelp av ikke særlig mer enn en metallstang på kløtsjpedalen og en lur differensialsperre, kan Jeepen rotere 360° rundt sin egen akse.
Dette er imponerende.
Pesebre, som er som tatt ut av en spagettiwestern av Sergio Leone, ser akkurat så kul ut som en mann som steiler og roterer en 61 år gammel Jeep kan se ut.
Men det blir bedre. Når han har fått bilen i sving, klatrer han ut av bildøra på førersiden, vipper seg ut over panseret, og blir hengende fullt utstrakt fra nesa til bilen, som fremdeles spinner.
Biltilsyn og trafikkpoliti finnes åpenbart ikke
Flere tusen colombianere går bananas. Noen av dem er bare fem centimeter fra hodet hans, mens Jeepen spinner rundt raskere og raskere.
Presisjonen til Pesebre er perfekt. Horn og sirener tuter og uler, og tilskuerne roper ut navnet hans. Mannen er millimetere unna å bli overkjørt av sin egen bil, og erter den som en gal matador. Så heiser han seg opp, hopper av, og står ved siden av den med hatten i én hånd og vifter ei skjorte med den andre. Som en matador.
Selv er jeg mest bekymret. Ikke minst fordi jeg har sittet i passasjersetet under hele seansen. Jeg lurer hvor lenge lunsjen min av bandeja paisa – bønner og svinekjøtt – klarer å holde seg i ro. Noen vinker til meg mens jeg feier forbi for ørtende gang. Så klatrer Pesebre rolig inn igjen og sier “Bueno diversión!” Biltilsyn og trafikkpoliti finnes åpenbart ikke i Colombia.
Kokain og kaffe
Velkommen til Yipao. Vi er i Armenia, som er en liten og livlig by midt i Quindío-regionen. Byen ligger rundt 1500 gispende meter over havet, og er innrammet av Andes i nord, og kilometer etter kilometer med kaffeplantasjer i alle andre retninger.
Drar du nordover over fjellene, kommer du til Medellín, som du kanskje har hørt om.
Medellín var hjembyen til Pablo Escobar, den største narkobaronen av dem alle. Ifølge broren Roberto smuglet brorens kartell på 80-tallet rundt 15 tonn kokain hver dag inn til USA.
Hovedtyngden av narkohandelen har flyttet seg til Peru, og Colombia er tryggere enn på lenge.
Men der det vokser kokaplanter, vil det alltid finnes kokain, smugling, og menn som vil begå voldsomme handlinger for å kontrollere strømmen av en vare som Vesten tydeligvis ikke kan få nok av.
Kokain og kaffe: Det er Colombia.
Hvor mye er det det plass til?
Der jeg står på Armenias hovedtorg, Plaza de Bolívar, er det en industriell tørketrommel som nå representerer den største faren. To menn heiser en enorm, grå obelisk på plass bakpå en Willys Jeep.
Kanskje ikke så spesielt uvanlig i seg selv, men trommelen er plassert på toppen av et fryseskap, som igjen er dyttet ned mellom et gammelt fjernsyn og en oppvaskmaskin. Hele hikkemikken ser ut til å være holdt på plass av ikke særlig mer enn en hyssing og litt tape.
En mikrobølgeovn og en ortopedisk madrass venter på å bli lastet opp. Du kan nesten høre Jeepens gamle fjærer sukke lover det som venter. En ung kvinne fester noen ballonger på forskjermene, og sender et slengkyss til fyren som bokstavelig talt er på toppen av det hele.
Kjekt å ha
Et annet sted ser noen ut til å ha spydd innboet til huset sitt opp på en Jeep. En ruvende, høy haug av colombianske saker og ting: En skjenk, en gammel platespiller, en tv, potteplanter, kjøkkenutstyr, en gitar, en sykkel, en kanin, og en liten hund på en stol.
Og på toppen av alt troner et bilde av Jesus. Det er bare guddommelig inngripen som hindrer hele haugen fra å kollapse.
Bananer i lange baner
En annen Jeep er fullstendig dekket av platan-bananer; en lokal koke- og stekebanan med mye stivelse. Du finne den i nnvandrerbutikker. Men ikke slik som disse her.
En blå Willy’s er lastet med kaffesekker. Hekken er bare noen centimeter fra bakken.
En rød en stønner under vekten av kassava-røtter, samt noe som kalles zapallo og som ser ut som et stygt gresskar. En skulptur av kunstneren Arenas Betancourt kneiser over hendelsene. Et monument over hardt arbeid, blir jeg fortalt.
Hva i himmelens navn skjer?
Rester fra 2. verdenskrig
Det er naturligvis helt vilt, men ikke så tilfeldig som det virker. Yipao er en herlig blanding av colombiansk kultur, kommers og historie.
Etter 2. verdenskrig endte tusenvis av Jeeper fra det amerikanske forsvaret opp i Sentral- og Sør-Amerika, hvor de ble svært godt mottatt av de lokale bøndene.
I Colombia viste det seg at de var som skapt for å transportere kaffebønner opp og ned fjellsidene; de var like flinke som eslene som hadde gjort jobben tidligere, men litt kraftigere.
De var også gode til å transportere folk gjennom vanskelig terreng, og kan fremdeles påtreffes mens de humper av sted med så mange som 20 passasjerer hengende langs sidene. Vanlige taxier duger ikke her ute.
Jeep-festival
Jeepen, og etterkommerne dens, har faktisk blitt så integrerte i Quindío-regionen at et par lokale innbyggere bestemte seg for å arrangere en festival for å feire den ikoniske Jeepen.
De deler bilene inn i seks kategorier – jordbruk, flyttebil, kunstnerisk, tradisjonell, ikke-tradisjonell og kaffe – for å skjerpe konkurransen. Og det var 25 år siden.
Morgendagens festival forventer å kunne skilte med 130 Jeeper, samt presseoppstyr fra fjern og nær. I tillegg til de eksemplene vi allerede har sett på Plazaen, vil det komme flere vanvittige påfunn, inkludert den legendariske pique. Samt Pesebre, med et navn som hviskes lavt og respektfullt, som om selve eksistensen hans er et rykte.
TopGear på toppen
Men i kveld drikker vi. Colombiansk øl er ikke veldig sterkt, men den lokale spriten gir en solid trøkk.
Hovedparaden går av stabelen ved lunsjtid på lørdag. TopGear har fått plass på et høyt podium sammen med de lokale størrelsene. Armenias ordfører er en høyreist dame som vinker vennlig til publikum.
– Yipao er ikonisk, forteller hun gjennom lyden av colombiansk 40-talls storbandmusikk – Cumbia.
– Dette er folklore. Kaffe er industrien vår, og paraden har røtter i bøndenes jordbruk. Vi er de lykkeligste menneskene i verden, og vi forsøker å sette farge på alt.
Jeg tror henne. Etter 20 minutter er ikke lenger paraden spektakulær, men uvirkelig. El Gran Gatsby, en Jeep dekket av bøker, kjører forbi. En har en hjemmesnekret flåte på taket. En har strippestang.
OG VINNEREN ER:
Pesebre vinner. Han heter egentlig Rafael, og er sjåfør av yrke. Men under det 26. Yipao, tok han også prisen for beste pique. Nå lærer fru Pesebre og Pesebre junior begge seg hvordan de skal gjøre en pique.
Kaffe-versjonene
En annen er drapert med chapoleras, som er betegnelsen på jentene som plukker kaffebønnene. Det hevdes at smaken på kaffen avhenger av hvor nennsomt bønnen blir plukket fra kaffeplanten; noe kvinner skal kunne klare utrolig mye bedre enn menn.
Natalia, fra en lokal Jeep-forhandler, kommenterer løpende hendelsene.
– De mest vanlige bilene er kaffe-versjonene, men de blir brukt til alt mulig. Folk som flytter bruke Jeepene sine i stedet for et flyttebyrå. Og siden det ikke finnes offentlig kommunikasjon i fjellene, blir Jeepene en uformell taxitjeneste. Og tro du meg; jeg har sett alt mulig.
Pique startet da kaffebøndene lastet så mange sekker med kaffebønner på Jeepene at det uunngåelige omsider skjedde. Men selv på to hjul bevegde Jeepen seg fremover. Dermed var det gjort. Dette kunne det gjøres underholdning av, og nå er pique en colombiansk spesialitet med høyt konkurransenivå.
Som å møte Keith Richards
Og Pesebre er blant de store stjernene. Å bli ført gjennom paraden for å møte ham er som å gå backstage for et personlig møte med Keith Richards. Hver hundrede meter gjør han den sinnssvake piruetten, og steiler seg gjennom en gitarsolo uten gitar. Hvordan han lærte seg dette uten å bli drept, aner jeg ikke. Det gjør han kanskje ikke selv heller.
- Det er bare trening, sier han via en oversetter.
- Det hjelper naturligvis med tung last over bakakselen, men jeg har mine egne, hemmelige teknikker. Det dreier seg om å lage friksjon, og å balansere gass og brems.
Mer om saken vil han ikke si. Han sier faktisk ikke så mye som noen ting. Men han innrømmer at det er mye mindre tilfeldig enn det ser ut. Både kona og sønnen hans lærer seg nå hvordan de skal pique. Ikke noe A4-liv der i gården, med andre ord
– Jeg beregner alt. Avstandene, plassen jeg har til rådighet, farten jeg må holde, forteller han.
XXVI DESFILE DE YIPAO
HVOR: Armenia, Columbia
NÅR: Oktober
HVORFOR: Overskudds-Jeeper fra det amerikanske forsvaret (faktisk flest Forder) ble sendt sørover etter 2. verdenskrig. I Colombias kafferegion Quindío viste de seg raskt å være tøffere enn eslene, og litt raskere.
– Dette er opparbeidet kunnskap gjennom en lang tradisjon. Å gå ut av bilen i fart er den vanskeligste delen. La meg si det slik: Det er mange nybegynnere som gjør dette. [pause] Men bare fire er profesjonelle.
Om kvelden vinner Pesebre en pris for sin pique. Han er stjernematadoren. Kanin-, hunde- og gitar-Jeepen vinner den tradisjonelle kategorien. Plaza de Bolívar er party-sentrum. Og langt inn i natten støyer åsene av colombianere som henger ut langs sidene på oppbulkede Jeeper.
Les også:
Den kalles ofte bare "El Macho"
Stor-SUV: Helt overlegen på utstyr