Vi har prøvekjørt Ford Mustang 5,0 GT

Har du lurt på hva som er greia med amerikanere og bilrace på digre ovale baner med dosering i svingene? Som Daytona-banen i Flordia? Det har jeg også.

Kostbar i Norge

Nå skal jeg prøve selv. Ikke i en konkurranse, gudskjelov, men både bil og bane står klar. Bilen er en Ford Mustang 5,0 GT, og krefter mangler den ikke: V8-motoren yter 450 hk ved 7000 o/min, mens dreiemomentet er 529 Nm. Et amerikansk beist av en «pony car», bilnisjen som Mustang selv skapte. Dagens Mustang er tro mot oppskriften: Lang og massiv front, kort hekk og kompakte mål. Etter amerikanske forhold, altså.

Dessuten har den relativt enkel teknologi for å holde prisene nede. Det siste gjelder som vanlig kun i andre land. I Sverige, for eksempel, får du en Mustang GT for 462 500 svenske kroner. I Norge koster den 1 171 900 kroner med sekstrinns manuell girkasse – 1 201 000 kroner med 10-trinns automat.

Banen er i Lommel i Belgia, og dette er Fords eget testanlegg. På et satellittbilde ser den ut som en skøytebane i størrelse 10XL; 4,2 km lang, med rette langsider og halvsirkler i hver ende. Langsidene er rundt 800 meter, svingene klart lengre. Tre kjørefelt er markert på banen, og de har «fartsgrenser» med sakte innerst, fort ytterst. Doseringen er på inntil 53,46 prosent (eller drøyt 28 grader – til sammenligning er Holmenkollbakken 30,5 grader ved k-punktet).

Dunder

Mustangen har et klaffsystem i eksosanlegget som skal gi lyd som står i stil til utseende og kreftene. Jeg lurer på hvor mye jeg kommer til å høre, for hjelmen min pakker inn alle lyder i vatt. Bekymringen er ubegrunnet. Mustang GT starter med dunder og drønn, før turtallet legger seg ned på dyp V8-bobling. Siden forrige gang jeg satt i en Mustang, for tre år siden, har den blant annet fått digitale instrumenter, bedre midtskjerm og oppgradert understell. Og for V8-motorens del ytterligere 29 hk på toppen av de 421 hestene den hadde fra før.

Tråkker inn gassen

Instruktøren ved siden av meg er Mustang-­blodfan. «Hør på lyden», roper han. Han forbanner belgiske bilavgifter for at han ikke har råd til en Mustang GT, og klager på at V8 koster 10 000 euro mer enn 2,3 EcoBoost. Jeg lar være å fortelle at prisforskjellen i Norge er tre og en halv gang større.

Jeg siger ut på ovalen. I midtfila skal vi kjøre i europeisk motorveihastighet. I fjerdegir – bilen har manuell sekstrinnskasse, men kan fås med automat med hele ti trinn – tråkker jeg på gassen. Med torden, trompet og bass når Mustangen 150 km/t på noen øyeblikk.

Rettstrekket er som på en trefelts autobahn på flatmark i Nord-Tyskland; linjalrett og flat. Så begynner svingen, jevnt og rolig. Doseringen får bilen til å svinge nesten av seg selv, hendene mine holder lett i rattet. Mustangen er tung og stødig som en Greyhound-buss.

Bare å jage på

Øvelsesrunden er kjapt over. Nå er det fri fart – nesten. Jeg får beskjed om at jeg ikke skal kjøre fortere enn 220 km/t i svingene, mens det bare er å jage på utover langsidene. Ut i ytre bane, inn med gassen. Nå ruller det. Selv i sjettegir er det masse trøkk i motoren. Inn i første sving, med små og jevne bevegelser med ratt og gasspedal. Også her, oppe i den bratteste delen av doseringen, svinger bilen nesten av seg selv. Den rister litt på noen ujevnheter, men holder kursen bemerkelsesverdig godt. Langsomt gir jeg mer gass når jeg ser at svingen retter seg ut langt der fremme.

Ut på beinstrekket, og gassen helt i bånn. 230, 240, nesten 250 på speedometeret, før jeg langsomt løfter høyrefoten igjen. Lydig ned til 220 km/t, varsomt på pedalen igjen på vei ut, og peis på. Toppfarten er sperret på 250 km/t, men instruktøren kauker at den greier nesten 270 på speedometeret. Her viser det 250, 255, 259, og derrr begynner svingen.

Instruktøren har ingen innvendinger mot den høye inngangsfarten. Han bare fabler om bilen og forbanner bilavgiftene. Mens jeg har funnet ut at jeg ønsker meg en ovalbane til jul.

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn