Nattsvermer i
Bobil-debut
Min debut i bobil gikk først til Sverige, så til Danmark. Alt gikk fint. Om dagen.
Bobil i Danmark
I Danmark har du i utgangspunktet bare lov å overnatte i bobil på campingplasser. På rasteplasser kan du bare stoppe og hvile (i motsetning til i Norge, der du kan ha én overnatting) - men disse plassene har av og til muligheter for å tømme gråvann og fylle på nytt vann. Du kan også hvile på offentlige parkeringsplasser, så fremt ikke skilting forbyr det. I noen byer anlegger man områder der bobiler kan stå på dagtid mens du er turist i byen, og så kan du også - mot et lite vederlag - overnatte der. På nettsiden stellplatz-danmark.dk finner du en oversikt over 418 bobil-plasser, og hva disse tilbyr. Uansett hvor du befinner deg i Danmark, skal det ikke være mer enn 15 kilometer til en slik plass, som minimum tilbyr et stabilt underlag for en bobil, og har ankomst 24 timer i døgnet. Prisene varierer - for eksempel åtte kroner timen, eller hundre kroner for en overnatting. Alle danske campingplasser med to eller flere stjerner har fasiliteter for tømming av do og gråvann, og påfyll av nytt vann. Mange av dem har også egne oppstillingsplasser, med strøm, for bobiler. Sjekk nettsiden danskecampingpladser.dk.
Bobil i Sverige
I motsetning til i Norge, er såkalt fricamping forbudt i Sverige. Du kan altså ikke finne en fredfull avsidesliggende plass og slå deg til der for natten, hvis den ikke på en eller annen måte er regulert for parkering. Der du kan parkere og eventuelt overnatte, er på campingplasser, Quick Stopp-plasser med sanitærservice, og på såkalte Ställplatser (adoptert tysk ord for bobilparkering) med en viss sanitær service (som regel mulighet for tømming av gråvann og toalett). Det finnes også enklere slike plasser, med svært begrenset service. Ellers gjelder lokale bestemmelser i byer og tettsteder, og du er selv pliktig til å orientere deg om hvilke regler som gjelder. Som regel kan du stå i 24 timer på en p-plass. Du må uansett betale for å parkere med din bobil, men summen avhenger av hvilken type servide som tilbys. "Ställplatser" med et begrenset servicetilbud pleier å være rimelige.
Jeg snur meg i senga enda en gang. Vinden røsker i markisen, som svarer med energiske piskesmell. Håpløst å få sove! Klokka 01.30 gir jeg opp. Åpner døra i bobilen. Sjangler ut i underbuksa, finner sveiva til markisen, ruller den inn. Fjortisen min ligger i alkoven. Sover sin skjønneste søvn, uten å la seg forstyrre av en bobil med seilskute-syndrom. Det er en fjortis' privilegium. Endelig stille. Endelig får jeg sove...
Den første gangen
Når en gjør ting første gang kribler det alltid litt ekstra. Slik er det også med bobil-eiere. Å kjøre en bobil, for eksempel. For en som bare er vant med personbiler, kan jo en snaut syv meter lang og høyreist doning umiddelbart fortone seg som en rullende koloss. Et bedrag, selvsagt. Den er ikke så stor som du tror.
Og akkurat størrelsen på min Chausson Flash 03 vender jeg meg kvikt til. Å kjøre fremover fordrer primært aktiv bruk av sidespeil, samt en aldri sviktende bevissthet om bobilens høyde. Ellers gjelder den samme type fornuft som alle bilførere bør utvise.
Å rygge bare ved hjelp av et lettere bildeforvrengende kamera derimot, krever trening og is i magen.
Men da min snart 14 år gamle datter og jeg en høstdag i 2012 legger avgårde mot Daftö camping ved Strømstad i Sverige, til en aldri så liten generalpremiere som bobil-turister, går alt på skinner.
Det skulle jo bare mangle. Fra Oslo er det "straka vegen" på firefeltsvei, helt til vi svinger av i retning Strømstad og Daftö camping. Lærdommen på den halvannen time lange turen er at alkovebiler er vindfang av verste sort. Så farten langs motorveien justeres fort ned fra den jeg er vant med i personbilen, til et nivå der vindrøskene er svakere, og jeg ikke lenger føler meg flådd hver gang jeg kaster et blikk på dieselmåleren.
Daftö Camping Resort. Hjelpe, for en campingplass! Stor som ei lita bygd, og med langt flere fasiliteter. Adskillig mer barnevennlig enn undertegnede, åpenbart. Her er det fornøyelsespark, badeplasser og en minigolf-bane på størrelse med St. Andrews.
Jentungen ville ha elsket stedet. For noen år siden. I dag har hun distansert seg fra fortiden, og betegner tidligere potensielle lekekamerater som "ekle drittunger". Slik er tidens gang.
Heldigvis er det utenfor høysesongen nå. Daftö døser i høstlig dagdriveri, og er knapt halvfull. En ung serviceinnstilt dame gir oss strømnøkkelen til en plass i nærheten av en skvett vann.
Støy
Det er der jeg første gangen oppdager det som kanskje blir undertegnedes største utfordring som bobilist på campingplasser. Støy. Materialene som er brukt i boenhetens yttervegger er åpenbart ikke spesielt støydempende.
Høylytt og langvarig skvalder og latter fra fem voksne mannfolk med utestemmer, pils og sikkert gode historier, trenger inn i vår vesle heim med et trykk og en intensitet som irriterer.
Etter en time drar jeg tilbake til resepsjonen, og får tildelt en ny plass. Der hersker fred og fordragelighet. Vi kan endelig få ut markisen, og begynne å lage vårt første måltid i en bobil. O'lykke!
Og den varer altså helt til nattemørket har senket seg over Daftö, fjortisen har sovnet, og far sjøl har tatt en inspeksjonsrunde, aktivert alarmen og lagt seg under dyna.
Der jeg lytter til en økende vind som finner livlig respons i markisen vår.
Øvelse gjør mester
Dagen derpå spiser vi frokost, og tar oss en morgentur på anlegget med dachsen Penny. Så er det tid for debut-turens viktigste øvelse. Øvelse gjør som kjent mester, og en erfaren bobil-eier er helt sikkert en lykkeligere bobil-eier. Jeg skal for første gang tømme ut gråvann og innholdet i doen, samt fylle på friskt vann.
Sted og tid er ikke tilfeldig valgt. På Daftö er det svært så godt tilrettelagt for bobiler. Og i høststillheten er vi gudskjelov alene. Første gang man plundrer og surrer med do-tømming og vann er det helt greit at ikke tre-fire drevne og utålmodige bobil-førere sitter bak rattene og rister på hodet mens de venter på at kløna skal bli ferdig.
Jeg får ut den fikse toalett-trillekofferten, og tømmer den i et dertil egnet hull. Etter litt knebøy og avstandsberegning får jeg trillet inn mottakeren for gråvann til riktig sted, og får dratt i håndtaket som åpner tanken. Så fyller jeg på med nytt vann, noe som er fort gjort, siden vi knapt har brukt noe. Men man må øve!
Etterpå føler jeg meg litt mer bobil-karslig. Jeg har, så vidt jeg kan forstå, unngått å tømme doen på feil sted, fylle vann på dieseltanken og rygge på personer, dyr eller eiendom. Puh! Neste gang bør det gå enda litt fortere.
Så settes kursen tilbake mot Oslo, der Facebook venter på de aller første bildene og smilefjesene fra min aller første og muligens lettere oppskrytte bobiltur. Som bare var en liten oppvarming til den egentlige debuten, et par uker senere.
Høstferie i Danmark!
Danmark
En dag i trygg nærhet til fleskesentralene på grensa til Norge er én ting. Fire dagers høstferie i Danmark med to fjortiser - min datter og hennes venninne - er noe helt annet. Sverige var bare oppvarming. Det er nå startskuddet for en bobil-karriere virkelig smeller.
Hvor deilig er det å være norsk i Danmark når man ferierer i bobil?
Turen er i hvert fall nøye planlagt. Superspeed fra Larvik til Hirtshals, og så skal vi utnytte det bobilturister sikkert bør utnytte: gode tips.
Vi har nemlig hørt at Svalereden Camping & Hytteby ved småbyen Sæby, ikke så langt fra storbyen Frederikshavn, skal være et bra sted.
Vi kjører ikke mange milene på motorveien fra Hirtshals, før vi svinger av og velger mindre veier mot Sæby.
Fjortisene er lite imponert over naturen, men synes småstedene er "søte". Virkelig imponerte blir de først da vi stopper og handler kaffe, brus og de lekreste boller og "smørrebrød" på en kafé. "Wow - så utrolig mye godt det var her!".
Men den som blir aller mest imponert er undertegnede, som betaler gildet. Vi hadde vel fått en cola og tre imploderte rosinboller for samme pris i furet værbitt!
Svalereden neste, etter en relativt kort og definitivt behagelig reise fra Hirtshals. Vi får tildelt plass med strøm av blide og hjelpsomme ansatte. Også her preges campingplassen av at sesongen er på hell. Det er stille. Standarden på fasilitetene er dessuten høy, så det er ingen vits i å bruke bobilens dusj eller toalett, nei!
Vi blir der i to dager og to netter. Dagene er fylt med dansk flegma, der et par bedagelige sykkelturer tre kilometer avgårde til kaféen i Sæby topper de fysiske utskeielsene.
Og igjen er det nettene som blir utfordringen. Denne gangen på grunn av en sengeplanke som plutselig ryker. Den første natta klarer jeg med møye og strev å tvinge den tilbake på plass. Den andre natta ryker den igjen, og det ender med at jeg må flytte ned i køyesenga under, og flytte alt rælet som ligger der opp.
Tyve minutter tar det, med såpass mye støy at jeg morgenen etter konkluderer med at det å være fjorten åpenbart er en mye sterkere sovepille enn det en fastlege kan forordne. De to morgentrøtte tullene i alkoven kan nemlig fortelle at de ikke har hørt en skit!
Fricamping i Skagen
Siste døgn må vi selvsagt tilbringe i Skagen - Danmarks presumptivt aller "dejligste" sted. Og siden stedets campingplass er vinterstengt, innebærer dette en ny debut. I fricamping!
Men først - til sentrum! Der blir det rusling i gatene, og selvsagt et nytt kafébesøk. All melkesyra som halter forbi kaféen i regi av Skagen Maraton, får bare kaffen og rundstykkene til å smake ekstra godt.
Men vi må videre. Til de hvite langstrakte strendene og lyset som virker som en magnet på landskapsmalere.
Vi stopper ved Skagen fyr og priser oss lykkelige over at det er stengt, siden vi da slipper de obligatoriske 210 trappetrinnene til toppen. Så fortsetter vi til stedet hvor vi etter hvert skal fricampe - Skagen Odde helt ytterst i Skagen.
Vi rusler først ut til det man skulle tro var drømmestedet for skipbrudne, nemlig den endeløse og sydenvakre sandstranden Grenen, som til og med har ly å by på med sine mange bunkerser. Men den landbaserte idyllen er en illusjon for den som måtte havne i sjøen utenfor. Kraftige strømmer skapes nemlig der de to havene Skagerrak og Kattegat møtes.
Når mørket siger på kjører vi til den ytterste delen av en fragmentert og enorm parkeringsplass, der ingen andre er å se. Der plasseres bobilen på tvers av den kraftige vinden fra havet. Jeg vil ha le når jeg skal grille. Det fungerer utmerket.
Men så gjør jeg en ny tabbe. Jeg snur ikke bobilen med vindretningen etterpå. Noe jeg senere skal angre, da boenheten opptrer som et vaklevorent vindfang i de kraftige vindkastene som jager inn fra havet.
Det blir enda en natt uten god søvn. For meg. I tillegg til vinden, bekymrer jeg meg også en smule over om gassalarmen virker, og om vi kan risikere besøk av uvedkommende danske slasker der vi ligger. Heldigvis sover fjortisene igjen dypt oppe i alkoven.
Men når hanen har galt, eggene og baconet er stekt, og to trøtte fjortis-tryner ristet til liv, er den urolige natta glemt.
Og som sikkert en ekte bo-bilist gjør, gleder jeg meg mer over det som venter enn det som har vært. Nye horisonter, nye opplevelser og nye flotte dager. Forhåpentligvis etterfulgt av litt roligere netter.
Les også:
Svenskene kjører denne doningen med personbil-førerkort
Denne saken ble første gang publisert 01/11 2013, og sist oppdatert 03/05 2017.