Top Gear tester Evoque
Verden rundt med Range Rover Evoque
Range Rover Evoque testet over is og stein på Island, i Dubai-ørkenen, i gjørma i Skottland og på Las Vegas Strip.
Jeg sitter i ei lita hytte på toppet av et fjell i Skottland, og tar en dram med en skotte som heter Donald. Donald har kilt, og det stikker en dolk ut av sokken hans. Utenfor på klippene, litt ensom i vinden og regnet som hamrer mot den, står verdens første Evoque plantet i gjørme og gress. Noe som ligner mistenkelig på en fjellhare ser ut til å granske sidelinjene på bilen. Jeg føler meg litt utilpass der jeg sitter.
Ikke på grunn av været, eller Donald eller kilten hans, eller fordi jeg for inntil 10 minutter siden trodde at ei hytte var noe mer enn dette. Nei, årsaken er at jeg, etter å ha kusket Evoquen ned en skotsk landevei og deretter rett opp den glatte og sølete og våte fjellsiden, har en følelse av at jeg har tatt feil av en del saker og ting.
Sånn er det. Helt siden konseptet ble offentliggjort for tre år siden, har media nesten gått av skaftet over den nye Evoquen, og hevdet at denne bilen var det største gjennombruddet siden Herr Hjul patenterte sin ikke så helt dumme oppfinnelse. Jeg har derimot vært en ihuga skeptiker. Jo da, den ser pen ut, men bortsett fra det: Hva er det som er så spesielt med en krysning av en SUV og en stasjonsvogn? BMW X1 og Mini Countryman - for ikke å nevne Nissan Qashqai og Skoda Yeti - har gjort det. Og la oss ikke nevne tredørsversjonen, den som vi har i Skottland her og nå, som ikke bare skyter seg selv i foten, men som hekter en personellmine til hofta for sikkerhets skyld. En SUV for foreldre som bryr seg om ungene sine, men ikke bryr seg så mye at de gir dem egne dører bak? Genialt, Egon!
Så da jeg spankulerte til kontoret før vi skulle begynne denne nidagers maratontesten over alle fire verdenshjørner hvor alt skulle prøves ut, skulle jeg få en perfekt anledning til å bevise med firedimensjonal sikkerhet at denne Evoquen - som er godkjent av Victoria Beckham - var markedsføringens triumf over sunn fornuft.
Men nå - etter å ha latt elendige skotske veier og enda verre skotske fjellsider herje vilt med bilen, setter jeg allerede sammen e-poster med unnskyldninger i hodet mitt. Vi kjører riktignok den fineste Evoquen for å utnytte TopGears svakhet for raske, kjappe ting: En toppklasse tredørs bensinversjon med 243 hestekrefters firesylinders turbo - i bunn og grunn den samme motoren som vil komme i den neste Ford Focus ST - koblet til en sekstrinns ZF automatkasse toppet av det mest sportslige chassiset og 20-tommers hjul. Men likevel skulle du sett hvordan denne kjerra lagde vei i vellinga på den svingete, såpeglatte og hullete veien. I hendene til alle andre enn en testkjører med Stig-egenskaper er jeg sikker på at Evoquen ville kjøre raskere på den veien enn selv Golf R, som nå er sjefen på dette området.
Mer enn noe annet skyldes dette Evoquens føyelige fjæring og den fenomenale dempingen. Der selv de flotteste hatchbackene ville ha falt i staver av de dødelige jordhaugene og hullene i disse veiene som tvinger kjøreren til å bremse opp i svingene i frykt for å bli kastet ut i en loch av ei djevelsk tue, flyter Evoquen elegant over selv de aller verste humpene og dumpene. Jevn, men aldri bråkete, smidig men aldri vinglete. Det er som å ha egenskapene til en prima Jaguar.
De magnetorheologiske (!) demperne spiller en stor rolle her. Selv om disse egentlig er de samme som sitter i Ferrari 599 og Audi R8, er Evoque den første bilen som har fått tredjegenerasjons-systemet av "MagneRide", og resultatet er bare fenomenalt: bipolart på penest mulig måte. Den justerbare dempingen kommer bare som standard på "Dynamic"-modellen. Den koster ca 10 000 kroner (i England!) på de andre, men er verd pengene.
Hvor mange andre biler i verden kan på et blunk gå fra å være en stasjonsvognracer til rå terrengbil? For 18 måneder siden testet jeg en BMW X1 og Infiniti EX37 på noen sløve traktorveier i dypeste Dorset, og de to peste seg gjennom selv de mest beskjedne søledammene. Men Evoquen dro glatt gjennom knedype hull uten skramling eller en skrape, og taklet selv en 45-graders skråning uten mer enn en litt risting i traction controllen; en bakke helt på grensen av hva selv en Freelander klarer.
Selv Donald er imponert. Han er offroad-guiden vår, og kanskje den hyggeligste mannen jeg noensinne har møtt, og begynte å utforske the Highlands med en Land Rover for 20 år siden. Nå har han flåte med Defendere og drar til Skottlands fjerneste steder. Han sier at ingen andre kjøretøy er solide og allsidige nok til å overleve julingen de får fra the Highlands. Men etter å ha sett Evoquen smette elegant opp på toppen av fjellet, vil han mer enn gjerne inkludere Evoque i stallen. Så om du var bekymret for om Evoquen ikke ville være terrengbil nok til å ha Land Rover-skiltet: Er den bra nok for Donald, er den bra nok for resten av oss.
Så foreløpig er det imponerende, herr Evoque. Men hvor mange kunder vil egentlig begi seg opp i slike fjellskrenter? Siden bilen sikkert vil tilbringe det meste av tiden i urban villmark, må vi vite om den kan takle en skikkelig by. Glasgow? Oslo? Nei, glem det. Nå drar vi til Las Vegas, kamerat...
Midnatt, Downtown, og Vegas pulserer. Lettkledde servitriser vrikker seg yppig inn og ut av dørene til casinoene og bassdunking lekker ut fra strippeklubber, en million blinkende lys vil ha oppmerksomheten - og pengene - til hundre tusen utspjåkede, utdrukne, utspilte gamblere. De vagger fornøyde fra enarmede banditter til strippedamer til bardisken, med cocktailer på størrelse med fotballer og never med krøllete dollarsedler mot brystet.
Denne byen bruker de mest primitive virkemidlene for å få oppmerksomhet: Pupper, lys og støy. Som Sinatra sa det: Hvis du kan skille deg ut her, kan du skille deg ut hvor som helst.
Og vet du hva? Akkurat her, akkurat nå, trekker Evoquen det største publikumet i Las Vegas. Top Gear har kjørt Koenigsegg gjennom Beijing og Mercedes SLR Speedster gjennom London, men jeg sverger: Jeg har aldri sett en bil få en tidel av oppmerksomheten som Evoque får i Vegas. Jeg vet det låter merkelig, men skyt ikke pianisten. Her har vi en beskjeden, femdørs diesel SUV-stasjonsvogn som setter en by av Rolls Roycer, originale Mustanger og Ferrari Californiaer - og naturligvis oljeglatte strippere i fleng - i skyggen.
"Sjekk den hekken!" roper ei dame med en ikke uvesentlig bakende selv. Mobilkameraer lyser opp, og folk peker og stirrer. Hver gang vi stopper bilen, blir vi omringet. Nederlendere spør oss om justeringsnivåer, og meksikanere vil se motoren. Et ektepar fra Barnsley sprinter, bokstavelig talt, to kvartaler bare for å se på bagasjerommet til Evoquen. Kona har allerede bestilt en bil, men har aldri sett en i virkeligheten. Mannen har alltid trodd at dette var litt av en konebil, men nå er han solgt. Land Rover-forhandleren i Las Vegas som passer på Evoquen sier at da han parkerte den på plassen foran butikken i noen timer i forrige uke, fikk han et dusin forhåndsbestillinger fra kunder. Enten elsker veganerne Evoquen, eller så har de ganske enkelt for mye penger å sløse bort.
- Hvis du vil ha en modell kan jeg hjelpe deg, kvitrer en ung, kommende pornostjerne i hotpants og lener seg lekent over panseret til Evoquen mens hun sipper til en enorm, lysende gullfiskbolle av en cocktail. Jeg er faktisk ikke helt sikker på hvorfor Evoque blir gjenstand for så mye oppmerksomhet. Kanskje fordi den ligger innenfor et område som er overkommelig for oss som ikke har robbet børsen? Kjører du en Murciélago antar folk at du er en dust med penger, mens Evoquen er både vakker og oppnåelig.
Men det er mer som fascinerer med Evoquen enn prislappen. Jeg antar at det har mye å gjøre med hvor... konsept-aktig den ser ut. Bilen foretok reisen fra LRX-konseptet i 2008 til produksjon praktisk talt uendret, og beholdt det kileformede glasshuset og glitterpynten. Kanalene som er skåret inn bak hjulbuene foran, det herlige lysarrangementet, og selv de små lysene under sidespeilene som kaster et hav av lys med bokstavene 'RANGE ROVER' ned på fortauet, har på merkelig vis unngått å bli skrelt bort under veien til masseproduksjon. Det er en bil som trives med å vise seg fram litt.
Akkurat som Vegas selv. "VÅR BBQ ER DEN BEST BEVARTE HEMMELIGHETEN I BYEN" skriker et 15 meters neonskilt. Konseptet med ironi har åpenbart ikke nådd hit ut. "Kjøp en og få en, kjøp en og få en!" hyler en gateselger og falbyr noe som er uidentifisert og lysende. Det er ikke noe spesialtilbud, men selve definisjonen av en handel.
Vegas bryr seg ikke filla om kjøreegenskapene til Evoque, men det er fint å se at den er like imponerende i byen som den var i Skottland. Vi er i den kraftigere 190-hesters dieselen (en 150-hesters versjon av samme motor finnes), en motor med både raffinement og massivt bånndrag, uten snev av dieselklapring og mye kraft nederst. Bilen er enkel å smette gjennom den døgnkontinuerlige trafikken i Vegas med, føles kompakt og lekker, med skarp styring og akseptabelt utsyn, tatt i betraktning den nedklemte hekken. Tross den kileformede profilen er det rikelig med bakseteplass i både den tre- og femdørs Evoquen, men hvis du planlegger å sette barn baki der bør du huske på at den smale vinduslinjen vil gjøre langturer litt klaustrofobiske. Dette løser du ved å bestille det enorme panorama-soltaket på testbilen vår - en ideell presang for enhver blivende junior-astronom.
- Hei, kamerat? hører jeg noen smelle ut av seg. - Er det der bilen din? fortsetter det. Jeg ser en 120 cm høy og 120 cm bred velkledd sjåfør som stikker en målbevisst finger mot støtfangeren bak på Evoquen.
- Vel, det er... Land Rover sin bil, stammer jeg, litt overrasket. Det er ikke ofte du blir konfrontert med en aggressiv, overvektig dverg midt på natta.
- Jeg vet at det er en jævla Land Rover, bjeffer han med mer enn et hint av sinna frustrasjon i den overraskende dype stemmen. - Jeg er ikke blind. Jeg har lett etter denne. Får den ikke noe sted. Hvor mye vil du ha for den?
- Eh..., stammer jeg fram mens jeg leter etter de rette ordene, - Den er ikke min, så jeg kan ikke selge den.
- Greit, kamerat, brummer dvergen. - Jeg skal ha denne bilen. Så hvor mye koster den? spør han, og jeg regner raskt gjennom dollarkurser og gjetter litt. - Omkring femti tusen dollar? Kanskje femtifem?
- Jeg gir deg seksti. Cash. Her og nå, fortsetter han. Hvilken gal dverg har seksti tusen dollar i kontanter liggende i bagasjerommet på bilen sin?
- Jeg tror ikke jeg ka...
- Søtti. Søtti tusen. Her og nå.
- Som jeg sa, jeg tror ikke jeg...
- Åtti. Nitti tusen. Skjønner du hva jeg sier her? Jeg trenger denne bilen, kamerat, sier han. Jeg klynker hjelpeløst tilbake.
- Greit, greit, jeg skjønner, sier han. Han tror åpenbart at jeg tuller. Jeg tuller ikke. Jeg er redd. - Du skal få kortet mitt. Så snakker du til dine folk, og gjør det du må gjøre. Ring meg når du er klar. Jeg venter på deg.
Hen henter fram et kort fra brystlomma, gir det til meg, klapper meg i siden og vagger tilbake til den lange limoen sin. Jeg ser på kortet. ROMELO, står det. CHAUFFEURTAINER.
Hvis Evoquen kan imponere en chauffeurtainer - en notorisk kritisk yrkesgruppe - hvilke flere beviser trenger du på dens urbane egenskaper? Jeg forlater Vegas siklende og med skjelvende knær. Det er på tide å finne ut hvordan Evoque fikser litt... røffere omgivelser.
Velkommen til bilhelvetet. Midt på dagen, midt i Dubai-ørkenen, og temperaturen bikker over 50 grader. Den kokende, steikende sola gjør Evoquen til Midt-Østens mest moteriktige kokeplate. Selv om vi ser bort fra den jævlige varmen - ikke lett når skosålene dine bokstavelig talt smelter - er dette stedet et torturkammer for biler. Den støvete ørkensanden er alle ingeniørers mareritt: forræderisk, pulveraktig sand som søker seg inn i de minste sprekker inne i bilen, fester seg til vann, olje, drivstoff og danner en ondskapsfull sørpeoppløsning som kverner bærelagere i filler og tetter igjen motorer.
Og så har vi enorme sanddyner som det er umulig å gå opp, og som bare er litt enklere å kjøre på: For langsomt, så synker du, og for fort så kjører du deg inn i dem. Uansett blir du sittende nedi til dørrammene, og da dør du. Sjansene for at et annet menneske skulle snuble over deg før du har blitt en soltørket tomat er så godt som ikke-eksisterende. Vi har jetlag som er så solid at du kunne bygge hus med dem, så vi bør ta det pent her ute - flere titalls mil fra sivilisasjon og vann. Men det ville være å fornekte de forpliktelsene vi har overfor Herren av Overambisiøse Biltester. Så vi sanddyne-surfer i stedet.
Denne sporten - den potensielt dødelige, men vanedannende SUV-surfingen langs en nesten vertikal vegg av sand - er utvilsomt det morsomste vi har gjort i 50 graders varme uten å solbrenne de delene av kroppen som ikke skal solbrennes. Evoquen er totalt briljant til sanddyne-surfing: Med kort overheng, imponerende bakkeklaring og den samme spreke bensinmotoren vi hadde i Skottland, kaster den seg sidelengs over dynene og spruter vegger av puddersand ut bak som hekkbølgene til en jetski.
Evoquen er så avvæpnende komfortabel når den skjærer seg fornøyd over de skiftende, drivende dynene at det er lett å glemme at vi ikke kjører en fullblods terrengbil med stor fjæringslengde og differensialsperrer, men en yndig liten stasjonsvogn som takler veier like flott som en Ford Focus. Det er ikke første gang på dette gigantiske, verdensomspennende oppdraget at jeg lurer på hva som er haken her.
Prisen, kanskje? Evoquen starter på 450 000 i Norge for den mindre kraftige 150 hk tohjulsdrevne femdørs dieselen, og øker til 824 900 for den råeste tredørs bensinturboen med alle Dynamic-godsakene (femdørs er faktisk billigere enn tredørs). Vi skulle ønske at Land Rover kom med en økonomiversjon av Evoque med en liten diesel - en prisgunstig tohjulsdrift-versjon priset et sted rundt 400 000, men det ville vel skade bilens image som en luksusgreie som skjemmer deg bort. Men selv om prislappen på Evoque setter den i en klasse over standard familiebiler, kommer selv de minste Evoquene med en pen snadderliste: Delskinn, oppvarmede seter og 18-tommers lettmetall. Sett det samme på en Golf eller Focus, så ser du raskt at prisene raskt nærmer seg selv en bedre spesifisert 4x4 Evoque.
Du planlegger kanskje ikke å gjenskape Operation Desert Storm i den neste familiebilen din. Men siden Evoque gjør alle de kjedelige bysakene perfekt, hva er da galt med å ha alle disse ekstra evnene i reserve? Kall det å være forberedt på global oppvarming. En dag kan Lillestrøm se ut som dette, vettu. Og selv om du ikke bryr deg om de sandslukende egenskapene til Evoque, burde du bry deg om kupeen. Du verden for et behagelig sted innsiden av Evoquen er, og det er ikke bare fordi det er det eneste skyggefulle og kjølige stedet på mils avstand. Med det kraftige rattet, girvelger som spretter ut (lånt fra Jaguar, og naturligvis bare på automat-versjonene) og de kontrasterende midtskinnene føles den smart og annerledes uten å prøve å være eksentrisk. Du betaler naturligvis for alle de fine ekstragreiene, men de er plettfritt lagd. Læret er for eksempel mykere og stiligere enn en -
- Kamel! skriker fotograf Paul. Etter å ha kjørt over en uoversiktig sanddyne, raser vi nedover den andre siden i full fart mot en vegg av flere humper; sånne som sitter på ryggen til en divisjon av ekle, varmebestandige dromedarer. Jeg hater virkelig kameler, med de knortete knærne og flagrende lepper ut av ansikter fulle av forakt. Hvis det noensinne fantes et godt argument mot at det finnes en kjærlig gud der ute, er kamelen et slikt. Det finnes ingen mulighet for at dette sammensuriet av mislykkede bein, stritt hår og forferdelig oppsyn kan være et produkt av intelligent design. Dersom ikke meningen da var å lage en skikkelig vrak ut av en ny Range Rover Evoque, noe utfallet av dette møtet med stadig større sikkerhet ser ut til å bli mens Evoquen sklir mot den stinkende flokken. Kamelene gjør ingen tegn på å flytte seg, og ser den varme, mørke metallklumpen komme mot dem med truende øyne og rullende lepper. Hard oppbremsing, og Evoquen stuper på nesa ned i sanden og driver videre til en sandtopp bare en meter fra divisjonslederen. Han harker en velplassert spyttklyse mot fronten av Evoquen og snøfter. Kamel: Ikke død. Evoque: Sertifisert sanddynemester. Men vi kan ikke utrope vinneren ennå, for det finnes noen viktigere spørsmål som krever svar...
Evoque-reisen vår avsluttes på verdens tak på årets lengste dag. Dypt inne i snøen på Europas største isbre med sola i full og klar fyr klokka 02:00 er Evoquen på merkelig vis fremdeles i ett stykke. Det samme kan ikke sies som menneskene som har vært med den.
Island i evig solskinn midtsommers er et forvirrende sted selv under de beste forhold. Legg så til en blanding av grov mangel på søvn, og en blanding av ulike tidssoner som er så kraftig at den kunne selges til forsvaret som et biologisk våpen, en GPS som tror at vi befinner oss i en liten forstad til Brussel, og en aircondition som insisterer på å pumpe rødglødende luft inn i kupeen uansett hvilken temperatur vi stiller den inn på (slapp av, ingen stor feil, men en glipp i den ikke fullt ut produksjonsklare bilen som vil bli fikset på før Evoquen kommer fram til bensinstasjonene), så har du en effektiv oppskrift på fullstendig mental oppløsning og en ukontrollerbar trang til å begynne å slikke vinduer.
Og det er før du prøver å skjønne landskapet. For et merkelig og vakkert land dette er - som en geologisk stående buffé med alt du kan spise. For hver mil du kjører skifter omgivelsene fra purpurflekkede enger til sletter med svart lava, dekket av myk, sølete og moselignende sjokoladesaus på vannbakkels, til øde strender med kullsvart sand. Deretter forrevne, spisse klipper og klumpete isbreer, og etter det steinplatåer med dampende geysirer.
Evoquen bryr seg ikke. Sand, grus, snø: Dette lille monsteret - ikke lengre enn en Ford Focus - viser seg å ha pågangsmotet til en rottweiler når den trekker seg fram over alt som er foran den. I går befant vi oss på en steinete strand ved siden av en lagune fylt med isfjell hvor enorme isflak ventet tålmodig i kø på å få slippe ut i sjøen. Men vår eneste vei ut av dette var to kilometer med steinete strand - den ultimate testen av fjæringen til Evoquen. I sand eller søle kan en bil ganske enkelt synke, noe som er ubehagelig, men sjelden dødelig. Men klarer du ikke å takle en halvmeters stein, vil den klippe hjulene rett av bilen. Jeg skal ikke lyve til deg: Evoquen klarer ikke å hanskes med en så grufull, hjulknusende flate like godt som en Defender på kjempehjul, som er den mest populære terrengbilen her. Men selv om kupeen en gang iblant ble fylt av alarmerende lyder fra noe steinete som slo med full kraft mot noe av metall, overlevde Evoquen uten noen varige mén. (Sannsynligvis. Hvis din Land Rover-forhandler tilbyr deg en veldig gunstig rabatt på en svart, diesel, Evoque demobil denne høsten, bør du kanskje takke nei).
Island er et sted hvor du lærer deg å forvente ikke bare det uventede, men også det rent ut usannsynlige. Litt tidligere, på landets hovedvei (ja, det finnes bare én), kjørte vi forbi Eyjafjallajökull; vulkanen som i fjor satte nesten alle flyene i Europa på bakken og dekket store deler av Island med sot og aske. Nå var den like rolig og fredelig som en ås på Hedmarken. Mens vi raser i bortimot hundre ved sjøen på hovedveien i solskinnet, viser termometeret i bilen kjølige 15 grader da vi treffer en 800 meter lang snøflekk som ligger over veien. Vi ser for oss en panikkskrens mot en buss som kommer i motsatt retning, en skrens som foregår over omkring 20 meter før vi ville utslettet en betydelig del av Islands pensjonister. Vi aner ikke hvordan snøen kom dit. Jeg nevner det for noen islendere, og de trekker på skuldrene og nikker. Det er sånt som bare skjer her.
Ved siden av å bli kokt, fryst og nesten pekt i hjel av en chauffeurtainer fra Las Vegas, var vår største bekymring på denne turen at Evoquen skulle vise seg å være - unnskyld for den litt stereotype holdningen her - en slags bil for frisører. Men den lille Rangeren har dradd seg fram opp et fjell, rast av gårde langs verdens største sanddyner, klatret greit over vanvittige fjellklipper og til og med gjort en grei skijobb over en isbre. Hvis du ikke utstyrer den med det tvilsomme blomsterdekorasjonene på aluminiumen i testbilen fra Island, er det ingen ting frisøraktig over den. Ser vi på tøffhet per kilo, er dette den tøffeste bilen i verden. Jeg er solgt. Jeg vil ha en.
Hvis du også vil det, en advarsel: Land Rover vil gi deg mange muligheter til å få Evoquen veldig, veldig feil. Du kan få taket i svart, hvitt eller i karosserifarge (samme som resten av bilen) Også selve kupeen kan du få i en haug med fargekombinasjoner som vil skremme øynene ut av hodet til alle med en viss sans for estetikk. Så her bør du være nøye og kresen når du velger blant alle mulighetene.
Da vi var i Skottland, før vi kjørte bilen, funderte jeg på hvilke kriterier som kunne lokke potensielle kunder til en Evoque ("Hei, bilselger? Jeg lurte på om du kanskje hadde en familiebil helst uten bakdører, som ikke helt har bestemt seg om den er en terrengbil eller bybil. Og det ville vært fint om den var godkjent av en Spice Girl...") . Ni dager og noen tusen kilometer senere har jeg funnet det ut. For det første vil de fleste kjøperne ikke velge denne bilen ut fra egenskaper. Den er en slags iPad, en "en sånn må jeg ha"-ting. Slik jeg ser det finnes den ingen rasjonelle grunner til å kjøpe Apples skinnende pc-plate i stedet for en billigere og mer fleksibel versjon, men millioner gjør det fordi iPad er mer... spesiell. Slik er Evoque også. Men den er mer enn bare et luksuskjøp, eller en ekstra "månedens greie" for familien som allerede har fire biler i oppkjørselen. Evoquen holder vann også som et strengt rasjonelt valg. Den oppfører seg uklanderlig, og er en luksusbil som også kan takle nesten alle typer terreng.
Tid for å dra til flyplassen, hjem, dusje og sove til november. Nede under isbreen suser vi av gårde langs en vei med grus og søle; en røff sti som ville ristet alle standardbiler i fillebiter i løpet en kilometer. Sola står lavt på himmelen, og i speilene til Evoquen ser jeg en hale av støv som glitrer i det myke morgenlyset. Det skyldes kanskje ekstrem søvnmangel, men jeg ler, jeg skratter bokstavelig talt høyt. Hvem skulle tro at det føltes så godt å ta feil?
Les også:
Richard Hammond kjører den legendariske Golf GTI MK1
Slik er det å kjøre Aston Martin V12 Zagato
Denne kalenderen handler faktisk om bil
