Send ut nabovarsel

Langs slottsmurene står det kanoner. De stikker fram fra balustraden over byen, og er klare til å bombardere den søvnige byen som ligger under. Til sammen er det åtte stykker, og alle er sølvpolerte. Og i motsetning til tradisjonelle kanoner, stikker rørene ut fra hekkene til tre Jaguar-er, av typen F-Type.

Plutselig brummer det fra ett av kanonbatteriene, og den skyldige avsløres lett av en liten sky av hvit røyk som dras av sted i den kjølige morgenbrisen. Det kraftige brølet slynges i alle retninger over esplanaden foran Edinburgh slott. Og når lyden omsider dør ut, kommer det et skarpt skudd, som fra en rifle, når turtallet går mot et roligere nivå. Deretter gis det mer gass.

Det er en herlig lyd, en raspende reise oppover den musikalske skalaen, og en ujevn spraking og smelling på vei nedover igjen. Smilene sprer seg. Edinburghs signalkanon, som skyter klokken ett, ble avfyrt seks timer for tidlig.

Et hode stikker fram fra en van på den andre siden av esplanaden. En liten dame med en stor tavle sjokker nervøst over plassen.

- Nå skal vi sende snart. Kunne dere vennligst være litt stille? sier hun.

Klokken er 6:58, og vi har lyktes i å skremme opp ITVs kringkastingsenhet og gitt værdamen en støkk. Hadde vi gjort dette to minutter senere, ville vi kunngjort ankomsten av F-Type til hele nasjonen og skremt alle som gjør direktesendinger på tv i lang tid framover. Og det hadde jo vært synd.

Noen minutter senere romler konvoien vår på 12 feite dekk over brosteinene nedover Mound Place. Bestemmelsessted: Lengre nord. Mye lengre.

For nå har Jaguar F-Type kommet. Kanskje den mest etterlengtede bilen dette året. En sportsbil som Storbritannia kan være stolt av. Og siden vi er grådige, har vi med alle tre: Grunnversjonen V6, V6S, og V8S. Tre F-er. Prosesjonen vår går i rødt, hvitt og blått gjennom the Highlands på søken etter vakre landskap og svar.

Uskjønn svart klump

Richard Hammond om F-Type

Hva mener en E-type-eier om den nye F-Type? Vi spurte typen Richard Hammond.

Noen svar har vi allerede. Sam Philip, Paul Horrell og jeg har alle tilbragt helga sammen med en F-Type, og kjørt de 64 milene opp til Edinburgh på søndagskvelden.

Mangelen på bagasjeplass har irritert oss alle. Alt som er større enn matboks må ligge på gulvet inne i kupeen. Og det støyer.

F-Type virker dårligere isolert enn hva vi er vant med i Jaguarer, følsomheten for ujevn vei har blitt høyere, men de har vist seg å være ganske så økonomiske. V8S har brukt drøye 1,1 liter på mila på langturen, V6-erne har brukt 1,05 og én liter. Nå som vi er her oppe, vil disse tallene øke drastisk, og med V8-eren som den mest tørste. Du vil bruke 1,4 liter. Vi brukte mer.

Vi drar fra Edinburgh akkurat da rushtiden begynner. Da vi kommer ut på nordsiden av byen, tar vi en pause for å bunkre under de enorme pilarene til jernbanebrua.

Jeg trenger ikke å fortelle deg at F-Type er en bil som tar seg veldig godt ut. Den har blitt beundret av alle som har sett den, og hovedsakelig på grunn av den frekke hekken. Det er en råflott bil, uansett hvilken vinkel du ser den fra.

Og iblant litt gjenkjennelig. Bøy deg ned og se på den rett forfra, så finner du hint av Nissan GT-R, den brede hekken med den tynne lysstripen leder tankene mot BMW Z8. Men bakenden er Jaguars egen; en svulmende rund form som er det mest åpenbare tegnet på arven fra E-typen.

Vi blir enige om at favoritten vår er den hvite bilen med svarte detaljer - V6S. Den blå V6-eren med mindre hjul ser litt spinkel ut. Og den røde V8-eren? Tja, den er mer masete. Det er karbondetaljer på de 20-tommers hjulene, de fire eksosrørene er rotete, og det er en uskjønn svart klump på støtfangeren bak: Ryggekameraet.

En favorittdetalj

Bilene våre har omtrent de samme spesifikasjonene, så det er mindre ulikt å velge mellom på innsiden. Alle tre har Performance-setene til 25 000 kroner (i England), et 6000 kroners ratt med flat bunn og tykk ring, samt en atmosfære til hundretusener. Jaguar kaller dette en 1+1-innredning, siden føreren og passasjeren er atskilt av et buet gripehåndtak. Så hvis du er passasjer i en F-Type vil du føle deg litt ekskludert, og forhindret fra å leke deg med brytere og knapper.

Materialene og kvaliteten er lik den du finner i Jaguar XK, men designen er mye friskere. Disse setene klemmer deg hardt fast, og det er lite å utsette på kjørestillingen.

Da er det lettere å klage på den generelle plassmangelen. Alt føles litt inneklemt. Og det er en skam at pekeskjermen - i likhet med alle Jaguar Land Rover-produkter - reagerer tregt og er forvirrende å bruke. Mens vi kjører oppover A9, prøver jeg å finne en bensinstasjon langs ruten vår, men systemet vil bare fortelle meg om de som finnes bak oss, og jeg akter ikke å snu sørover for å fylle drivstoff. Irriterende.

Og det er ikke før mye senere at vi oppdager at Dynamic-modus som du styrer fra en vippebryter på konsollen, er individuelt justerbar (for fjæring, girkasse, styring og motoroppførsel) langt nede i menyinnstillingene.

Min favorittdetalj er noe som fullstendig mangler: Det finnes vindusspylere på panseret. I stedet er de enkelt og genialt montert på selve vindusviskerne, og dermed åpenbart designet for å takle de spesielle britiske værforholdene som vi lider under akkurat nå. Heftig nedbør i april. Av snø.

Jeg har aldri vært borti viskere som har taklet saltsørpe så bra. Og siden vi for øyeblikket kjører med takene oppe, skulle jeg ønske de hadde brukt samme tankegang for å forbedre sikten over skulderen, samt at de hadde funnet ut hvordan man kunne fjernet den irriterende vindavviseren (ekstrautstyr, men nødvendig når taket er nede) som nå hindrer sikten bakover.

Ikke GT, men sportsbil

Jeg er i grunnversjonen V6, den blå bilen. I likhet med de andre, triller den lykkelig av sted, uforstyrret av snøen. Vi har funnet ut at girkassa fungerer best i manuell - den er litt for glad i å gire ned unødvendig ellers, men selve girskiftene er bra. Bilene kjører en smule ulikt: V8S drar bare 1500 omdreininger ved 110 km/t, noe som gir den en teoretisk toppfart på 505 km/t.

Ved omkring 400 km/t lavere fart enn det, er V6 ikke en stille bil. Men så er ikke dette en tradisjonell Jaguar. Dette er ikke en GT-bil, men en sportsbil, og målestokken er Porsche 911. Veistøyen er konstant, og på røft underlag er det nok av den til at eksosbrølene drukner i den. Og det sier en god del.

Oppførselen er overraskende brå. Men på typisk Jaguar-vis mishandler den ikke. Den er bare rask til å reagere, og hele bilen føles sikker og stabil - noe som er overraskende tatt i betraktning hvor mye lengde som er hogd ut av akselavstanden. Jeg sier «hogd ut», for F-Type er ikke en ny design fra bunnen av.

Aluminiumsplattformen er en modifisert versjon av XKs, men den er til og med stivere enn den i Jaguar XKR-S. Karosseriet er også i aluminium, bortsett fra bagasjelokket som er i plast. Og vektfordelingen sies å være (inkludert fører og passasjer) på perfekte 50:50 for alle tre bilene.

Når man ser på all denne aluminiumen, veier F-Type overraskende mye. Basic V6 er den letteste, og veier 1597 kilo.

Men den er utstyrt for vekten: Demping med doble triangelarmer og en kompressormatet V6-er på 340 hester. Øyeblikkelig, solid respons, og en eksoslåt som har toner i hele registeret, samt god, gammeldags innsprøytningskraft. Selv denne går uanstrengt på de mellomste turtallene.

Frisørbil?

Det må sies at til tross for utseendet, støyen og entusiasmen i F-Type, er jeg ikke overveldet. Jeg er ikke overbevist om at et opplegg med frontmotor har gjort den noe mer sportslig enn en Mercedes SLK eller BMW Z4.

Og jeg er bekymret for at den, som de to vil lide av inkonsekvente kjøreegenskaper, der front og hekk ikke jobber sammen.

Jeg er også forundret over hvor skarpt den reagerer: Den overivrige gassen, bremsene som hogger til, og hvor ivrig styringen er selv når du skifter fil på motorveien. Det hele virker litt hyperaktivt (særlig nå du legger til den rå eksoslyden), som om Jaguar ville være 100 prosent sikre på at den ikke skulle blir frisørbil.

Det vil aldri skje. For det første er den for dyr. Og altfor bra. Nå har snøen reist østover, mens vi er på vei vestover til noen av de fineste landskapene på de britiske øyene. Takene er foldet ned; noe som bare tar 11,1 sekunder med kjøring i lav hastighet.

Sjokkerende effektiv setevarme griller bakendene våre, de utfellbare dysene på dashbordet blåser 25 graders luft på knokene mine, og kupeen er nesten immun mot vibrasjoner (men ikke støy). Jeg føler endelig at F-Type kommuniserer skikkelig med oss.

Tilrådelig med nabovarsel

Det finnes ulikheter mellom modellen, og de skyldes i hovedsak måten hver bil er konfigurert på. V6 har en åpen, bakre differensial. S har en mekanisk differensial med brems, aktive dempere og justerbar eksos. V8S har en aktiv og elektronisk styrt differensial i stedet for en differensial som gir litt spinn. Ryktene sier at V8S kan være litt tøff å takle med sine 495 hester i en kompakt ramme, men hittil har den vært like grei å kuske som V6S.

Begge er enklere å kontrollere enn grunnversjonen V6. Her ute, på veier som jevnlig ser ut til å gå flere ulike steder på en gang, avslører mangelen på adaptiv demping dette. V6-eren spretter og hekken danser. Den er litt ustabil, og den mykeste av de tre, muligens grunnet de mindre hjulene og den mykere fjæringen.

Noen uvitenskapelige tester mens vi feier langs Loch Cluanie, bekrefter at det er liten forskjell på farten mellom de to V6-erne. Ikke spesielt overraskende, siden det bare er 10 Nm dreiemoment som skiller dem.

Problemet for grunnmodellen er at F-Type er en veldig krass bil. Du vil aldri oppleve understyring. Fronten bare griper og griper. Og deretter griper den enda litt til. Den er veldig presis, og støttes opp av en herlig nøyaktig styring (om ikke litt lett i følelsen) som ikke krever mer enn et lite dytt for å dirigere den gjennom de fleste svingene.

Kupeen er som en hermetisk lukket bunker

Nesten ikke mulig å høre motoren.

Spørsmålet er om belastningen som du har ledet gjennom forakslingen også vil bli tålt av hekken. Hvis ikke, og hvis du kjører hardt eller om veien er veldig ujevn, kan V6 få trøbbel med bakhjulet i yttersving. Det blir aldri så ille at det bekymrer, og merkes hovedsakelig fordi selve strukturen er så stiv. Men om vi skulle si at det fantes en F-Type som mangler fokus, er det denne. Den har ikke helt tatt spranget til sportsbil.

Det har de andre to. De har spesielle grønne og rosa fluorescerende merker, og føles akkurat så mye mer fokuserte, mer klare for oppgaven og enda bedre balanserte. Her kan du også leke med en bryter for å endre karakteren på eksosen. Det er tilrådelig med nabovarsel, men hold deg unna - en F-Type er ganske høyrøstet som den er.

Rallybil på nitro

Men det klarer du naturligvis ikke. Du vil gjøre som oss, og hente ut maks volum. Men husk at naboene vil forlange at du får besøksforbud til ditt eget hjem, eller kanskje jage deg til Svalbard eller Kuala Lumpur.

Spesielt V6S er som en rallybil på nitrometan. V8S på høyt turtall er som et fjernt artilleri, mens V6S er som lyden av håndvåpen i rommet ved siden av. Du gjør deg selv en tjeneste dersom du reduserer volumet når du kjører forbi noen. Det er ingen vits i å gi en gammel Renault-sjåfør hjerteinfarkt.

Men dette er bra, eller hva?

Jaguar har ikke feiget ut. De har gjort F-Type til en helstøpt sportsbil. Jeg vet at du kanskje tviler, siden den ikke har midtmotor, siden det er en Jaguar, og siden den ser for vakker ut og stammer fra gamle E-type. Jeg kan ikke nekte for at det kan virke litt teatralsk med all støyen og skarpheten i kontrollene. Det er som om alle responsene er overdrevne. Og i begynnelsen er dette bekymringsfullt, og antyder at bilen på en måte er tilsatt noe kunstig - at den ikke er ekte rå. Og det faktum at all lyden kommer ut bak er en skuffelse.

Men så lener du deg tilbake mens eksosen putrer og spraker som fyrverkeri.

Denne skal ta rotta på Porsche 911

Top Gear har snakket med designeren bak Jaguars nyeste mesterverk.

Og så tenker du: «Det er kanskje sånn, men jeg har det skikkelig moro her». Og så, etter at du har gjort deg kjent med bilen i noen timer, tilpasser du deg og innser hvor gjennomført og kjørbar F-Type egentlig er. Hvor kraftige og trygge bremsene er, hvordan girskiftene til automatkassa virker som om de har dobbelkløtsj, hvor fantastisk lett det er å kontrollere begge S-bilene, hvor mye veigrep som de kan hente ut i svingene, og hvordan de aldri lar seg distrahere av noe. F-Type er nok ikke den avslepne Jaguaren du ventet deg. I stedet er den noe bedre: En morsom en.

Og ingen av oss kan tenke seg noen som helst annet sted å være akkurat nå enn her i Highlands.

Mer overrraskende enn en koreansk diktator

Men plutselig biter V8S meg. På On the Applecross Pass (Bealach na Bà for de som snakker gælisk).

Slutt på veigrepet? Ja.

Skrenser sidelengs? Ja. Mot en fjellvegg. Jeg bommet.

Gudene vet hvordan, men til tross for at jeg sladdet først én vei og så en annen, traff jeg aldri granitten. V8-eren demonstrerte nettopp at du ikke kan ta deg friheter (som her var å koble ut ESP-en) i en kompakt roadster med 624 Nm tilgjengelig ved nesten ethvert turtall, og forvente å slippe unna med det.

Det var skremmende, og en faktor som var med på å overbevise meg om at V8S bare er den nest beste F-Typen. Den er sjokkerende rask, en knallvarm kraftpakke, og nesten en karikatur av seg selv. Det finnes diktatorer i Korea som er mindre overraskende enn denne. På våt, humpete, riflet eller røff asfalt flimrer veigrepslyset som et stroboskop. Dette er den eneste F-Type som kanskje er for mye.

V6S er satt bedre sammen. Motoren er mer nyttig, og selv om begge bilene er like vakkert avbalansert - nesten som biler med midtmotor iblant - føles den lettere V6-motoren bittelitt flinkere. Den er bedre i stand til å holde linjen i en sving, har litt penere oppførsel, og dermed mer tilfredsstillende å kjøre. Jeg liker til og med lyden dens bedre - den er litt mer uvanlig, og den låter til og med vakrere når du girer ned.

En familiebil som får oss til å sikle

Kjapp, praktisk og komfortabel

F-Type er ikke perfekt, men det er en eksepsjonell sportsbil, skarp og energisk og full av liv og karisma.

Det er en bil Jaguar kan være stolt av, og den beste sportsbilen som har kommet fra England på veldig lang tid. Så dermed kan man spørre: Er dette en britisk bil i eliteserien?

Les også:

Så god er bilen din til å kjøre forbi

Litt gammeldags, men pokker så kul

Tenk at fire dører kan bli så lekkert

Toppsjefens drømmebil

Bygde sin egen E-type

24 år etter at Jaguar tok modellen ut av produksjon.