Prøvekjørt: SRT Viper
Nå kan den kjøres uten at man tisser i buksen
Viper skulle egentlig vært død, men har reist seg som Fugl Fønix fra asken. Råere, mykere og mye bedre enn før.
Ikke vær bekymret. Den ser kanskje ut som den samme, gamle bilen, men 2013 SRT Viper er mye bedre, og mindre skremmende å kjøre og eie på alle mulige måter. Det skyldes ikke én stor grunn, selv om den nye SRT-muskelbilen en har fått elektronisk stabilitetskontroll for første gang.
Nei, det skyldes en rekke små oppgraderinger og finjusteringer som er lengre enn ønskelista til verdens mest bortskjemte unge.
Når vi ser den, sitter i den og endelig kjører Viperen, er den enkleste beskrivelsen at den ser ut som, føles som, og kjører som om den skulle vært bygd av Porsche eller Ferrari. Den har samme aura av håndlagd kvalitet, håndverk og vekt på detaljer.
Jo da, det er en Viper. Eller snarere Vipere. Det er nemlig to modeller i denne miniserien: Den mindre motoriserte SRT-en, som du ser her, og den mer avanserte GTS-en.
Bilene deler hovedkomponentene, som motor og ramme, men har grunnleggende forskjeller. SRT har stabilitetskontroll med to innstillinger - helt av eller helt på - fast innstilling av fjæring, og høykvalitets lærimitasjon i interiøret.
Firetrinns ESP
Den mer kostbare GTS-versjonen er utstyrt med en firetrinns stabilitetskontroll, så du kan jobbe deg opp til et fint kræsj.
Den har også avanserte Bilstein-dempere, og flere valg av herlig skinninteriør (jeg fatter ikke at jeg skriver dette om en Viper), samt et større og råere lydsystem og ekstra lyddempende materialer.
Det finnes også en banepakke til begge bilene. Ved siden av å veie 25 kilo mindre (Viper Junior er allerede 70 kg lettere enn Bestefar Viper), omfatter pakken et sett med solide Pirelli Corsa-dekk, StopTech-bremseskiver og felger av super-lettvekts-materiale. En SRT med denne pakken er bilen som vil jakte samtlige banerekorder.
Ingeniørene bak Viper regner med at den nye bilen kommer til å bli omkring ett sekund raskere per halvannen kilometer bane, så forvent en rundetid på Nürburgring på under syv minutter når det skjer. Og da er en ny serieprodusert bil på pallen.
50 prosent stivere
Men det er ingen grunn til å vente med å finne ut hvordan den vil kutte så mye tid på en tid som allerede er helt i toppen. En grundig titt inni og rundt bilen gir mange hint. La oss begynne på utsiden. Hele karosseriet - fra det buede panseret til tak og bagasjelokk - er nå lagd av karbonfiber.
Det senker tyngdepunktet i bilen, og gjør at den takler svinger mye bedre. Dørene er lagd av spesialpresset aluminium som er både lettere og stivere enn komposittmaterialet som ble brukt før.
Selv sidevinduene er tynnere for å spare vekt. Alle disse og flerfoldige andre endringer av detaljer, som for eksempel kryssbjelkene i motorrommet, gjør at den nye Viperen er 50 prosent stivere enn den gamle bilen.
Denne evnen til å motstå vridninger gir dempere og understell en enklere jobb, og resultatet er mer presis styring og mer kontroll over bil og kjøreegenskaper.
SRT-teamet vurderte også et chassis i bare karbonfiber. Men etter å ha snakket med Viper Nation (foreningen for lojale Viper-kjørere), ble det avgjort at dette ikke var rett vei å gå.
Så mange av disse bilene blir kjørt på bane at ikke så rent få havner utenfor banen en gang iblant. Og stål - selv de sterke spesialvariantene som brukes her - er mye enklere og rimeligere å reparere.
Første gang for Viper
Jeg kunne fortalt deg om alle detaljene som er endret i understellet, men det er søvndyssende. La oss i stedet fokusere de to høydepunktene.
Sporvidden foran har nå blitt bredere, og vektfordelingen er fremdeles tett innpå 50:50.
Den andre chassisnyheten er et nytt system for stabilitetskontroll. Til vanlig hater vi alle former for elektronisk innblanding, og spesielt i en bil som er så gjennomført rå som Viperen. Men dette systemet er annerledes.
Det er ikke utformet av advokater som vil fjerne all moroa, men er satt opp og kalibrert av SRTs eget team av ansatte Stig-kloner. Det holder seg dermed diskret i bakgrunn helt til du er dødelig ute å kjøre.
Og jeg mener dødelig. Selv når ESP-en er aktivisert kan du gi gass så tidlig som du våger i en sving, og bilen takler det. Noe som er første gang for en Viper.
Prøvde du det samme med en av de gamle bilene, og ikke var 100 prosent klar for hva som ville skje, ville du se bunnen av en grøft 10 millisekunder etter at du tenkte: "Tja, la oss gi på litt til akkurat her".
Takler monsterkraften
Det nye og stivere chassiset hjelper definitivt, men ingeniørene som fikk dette til å fungere så fantastisk fortjener også mye ære.
Det er genialt enkelt. Ingen kryptiske trykk-og-hold-sekvenser her: Bare trykk på knappen på rattet for å slå på eller av. Den andre bonusen til det elektroniske systemet er en like enkel knapp for akselerasjonskontroll. Lakken på den knappen vil nok ikke vare særlig lenge.
En annen stor fordel med det nye kontrollsystemet for chassiset er at det takler all monsterkraften og momentet til den velkjente, nå helt ombygde 8,4-liters V10-motoren.
Maks effekt er økt med 40 hester til 649, og dreiemomentet er på rikelige 813 Nm.
Men det er selve momentkurven som imponerer mest. Selv på tomgang gir motoren mer bånndrag enn hva en M3 gjør på fullt turtall. Forklaringen finnes under panseret. Her er helt nye luftinntak, nye ventiler, stempler, stempelstenger, blokk, katalysator - rubbel og bit.
En moderne sportsbil, faktisk
SRT har også brukt mye tid på kupeen. Myke og komfortable seter er blitt erstattet av mer hensiktsmessige seter med stram, men komfortabel sidestøtte og Sabeltseler. Hva de enn måtte koste, er de verd prisen.
Men dette er langt fra den eneste oppgraderingen. Instrumentene er nå plassert på en superelegant TFT-skjerm. Du har en midtplassert info-pekeskjerm, og et smakfullt ratt med multifunksjoner.
Girspaken er plassert smartere i forhold til fører og er dessuten raskere. Pedalene kan justeres i lengderetningen, noe ikke rattstammen kan.
Dermed føles Viper nå som en skikkelig, moderne sportsbil, og ikke en leiebil på steroider.
På grensen av det mulige
Men den har ikke mistet det rå utseendet. Den føles i tillegg umiddelbart både lettere og sprekere. Alle kontrollene, den hydrauliske styringen, giret og gassresponsen er klarere definert, så sporvalget blir bedre og kjøringen raskere. Etter en halv runde føler du deg trygg nok til å presse den hardere og raskere enn du ville etter fem runder med den gamle bilen.
Du føler nøyaktig hva front- og bakhjulene gjør; akkurat som i en gokart. Dermed kan du dra hver sving helt ut til grensen av det mulige.
Roter du det skikkelig til, vet du at det finnes et elektronisk sikkerhetsnett. SRT Viper er en åpenbaring. Ikke bare for oss, men også for SRT-sjef Ralph Gilles, som kjørte sine første runder i den nye Viperen rett etter oss. Ralph har kjørt mye Viper på bane, og vi fikk sitte på noen runder.
Ikke lenger dødsredd
- Jeg er så vant til den gamle bilen at den ikke skremmer meg lenger selv om den er krevende og lumsk. Men i den nye bilen kjører du raskere uten at du en gang merker det, noe som for meg viser at det er en ekte sportsbil. Vi var stoltr av de gamle mytene (om at Viperen var en drøy opplevelse), men det går en grense hvor slikt ikke lenger er fornuftig.
Og den grensen er 2013 SRT Viper. Den ser riktig nok ut som den gamle bilen, men én tur er alt som skal til for å overbevise deg at den er helt annerledes, og bedre. Den er fremdeles et beist som må behandles varsomt. Men nå trenger du ikke lenger være dødsredd.
Les også
Stor test: Her er spylervæskene som duger i kulda
Her er de beste og verste bilene
Quiz: Kjenner du igjen bilene?
