Prøvekjørt: Rolls-Royce Wraith
Åndenes cruise
Det er nær sagt noe overnaturlig ved den raskeste Rolls-en noensinne.
Den kalles Rolls-Royce Wraith. Når du har lært deg uttalen, kan du fundere over hva navnet innebærer. Det har unektelig bånd til (Silver) Ghost og (Silver) Shadow; andre spøkelsesaktige navn fra porteføljen til Rolls-Royce, fra en tid lenge før Harry Potter. Han var ikke engang var en vag tanke i hodet til J.K. Rowling.
Og slik navnet antyder, er dette en luksusbil som krever litt tålmodighet for både å forstås og uttales i edru tilstand.
For dette er ingen vanlig Rolls-Royce.
Nei, Wraith er noe ganske atypisk fra en bedrift som for inntil få år siden omtalte motorstyrken som «tilstrekkelig». Nå sier de «historiens kraftigste og teknologisk mest avanserte Rolls-Royce». Altså en rask, dynamisk sådan. Rock and Rolls.
Likevel: «Dynamisk Rolls-Royce» blir en solid selvmotsigelse. Det blir som å kalle en varmluftsballong for kvikk.
En Rolls er mye: Arrogant, stilfull, sjefete, ja vel. Men ord som «dynamisk» passer ikke overens med hva gravitasjonen og andre fysiske lover gjør med 2,5 tonn gjenstridig stål i en britisk luksusbil.
Blindsone som skjuler halve London
Men Wraith er noe helt annet. Fra den begynner å rulle, føles den som noe helt annet enn Rolls-Royce Ghost, som den er basert på.
Jepp, du speider utover et enormt panser som har mer eller mindre samme størrelse som den firedørs broren. Men innrammingen er endret med en lavere taklinje, og akustikken er endret med en hittil ukjente konfigureringen.
Wraith har en blindsone bakover som skjuler halve London, og et skyteskår av et bakvindu som er tippet så mye at det reflekterer hele hattehylla bak. Men den føles med én gang mer fokusert og mer samlet om oppgaven - noe som virker rart å hevde når vi snakker om en moderne Rolls som du bare har kjørt noen kilometer.
Tiltrekker seg oppmerksomhet
Reaksjonen fra omgivelsene bekrefter at Rolls-Royce Wraith virker litt spesiell, selv når den sammenlignes med sine familiemedlemmer. Folk stirrer. Ruller du ned vinduene, får du et flerstemt kor av utsagn fra folk langs fortauene, og de fleste ytrer varianter av «Wow!».
En varebilsjåfør hadde riktignok en annen versjon, da han sveivet ned vinduet med lidenskapelig kraft skrek: «Fytte h#¤!vete!». Men reaksjonen er ikke merkelig. Wraith er et forvirrende skue når den ferdes ute på veien.
Så Wraith er absolutt en bil som folk har sterke meninger om.
Heftige hofter
Den enkle måten å beskrive den på, ville være å kalle den en Ghost coupe. Men den er mye mer enn som så. Phantom Coupe er en todørs bil med litt slankere bakparti enn en standard Phantom.
Slik er ikke Wraith. Dørene er fremdeles hengslet i bakkant (de store dørhåndtakene ligger faktisk under sidespeilene, og selve speilene er festet til dørene), og alt foran A-stolpene er kjente Ghost-ting. Men går du bakover, blir det hele nokså, annerledes.
Vi kan begynne med å konstatere at B-stolper ikke finnes, og at vinduene er uten rammer. Dermed sveiper taklinjen uforstyrret bakover og ned, mot et par heftige hofter som dekker over et bredere spor for fjæringen.
De små foldene i taket får det til å virke som om C-stolpen faktisk har flygende avstivere fra noen vinkler (det har den ikke), og den samme linjen som starter på toppen av bakvinduet går hele veien bakover for å møtes under bagasjerommet.
Den er også rikelig forsynt med flate partier - store, selvsikre stykker design - som mykes opp mot de hvelvede støtfangerne og de tilbaketrukne sidepartiene. Bilen ser tung ut, men ser ut som om den bærer vekten sin lavt.
En kompleks cocktail
Dersom en superbil er det visuelle svaret på en rå dram med billig tequila - øyeblikkelig og tøff - er Wraith en mer kompleks cocktail som det tar litt tid å identifisere nøyaktig. Det tar litt tid å legge merke til at det som ser ut som en tofarget monster, egentlig har bøttevis med detaljer.
Jeg skjønte faktisk først etter en halvtime at grillen var trukket litt innover, og at Spirit of Ecstasy-skulpturen på panseret var vippet forover med noen få grader.
Alle de subtile detaljene blir litt overskygget av det faktum at Rolls-Royce Wraith er gigantisk. Visuelt og fysisk klumpete. Den fysiske størrelsen står i et motsetningsforhold til ønske om dynamikk.
Men mekanikken låter uansett lovende. Trykk på startknappen, så drønner V12-eren med to turboer i gang med engasjement, om ikke akkurat volum. Dette er den nå velkjente 6,6-liters biturbo-tolveren (nøyaktig som i BMW 760Li) som nå leverer 633 hester (opp fra 571 i Ghost) og 800 Nm til bakhjulene, noe som gjør den til den raskeste bilen som noensinne har båret de doble R-ene.
0-100 km/t går på 4,6 sekunder, og toppfarten er sperret på 250 km/t. Det er raskt nok for en bil som veier omkring 2,4 tonn.
Velg Drive på den åttetrinns girkassa ved å bruke den slanke rattmonterte staven til høyre for rattet, og dermed foretar Wraith en brukbar etterligning av en Rolls-Royce. Den er herlig. Til og med briljant. Men den føles ikke som en bil du gyver løs på tøffe fjellveier med. Med mindre du vil lage hakkemat av den.
Luftfjæringen er justert for å gi røffere kjøreegenskaper, uten at den berømte glidende følelsen som Rolls er så stolte av forsvinner.
Et sammenhengende dytt
Og jo da, fra førerplassen svinger Wraith mer villig enn sine slektninger. Rattet er fysisk fetere og gir rikelig med tilbakemeldinger om hva de 20-tommers forhjulene driver med. Men det er ikke akkurat ei kruttønne som du må behandle med millimeterfølelse.
Lett gasspådrag gir en lignende tvetydig følelse. Det er åpenbart mye krefter å hente, men den er aldri rabiat eller skarp. Den feier seg selv opp i respektable hastigheter uten mye mas - mer en sammenhengende dytt fra et fly som tar av enn den akutte fartssmellen som du kanskje ville forvente.
Så der sitter du i Wraith, omgitt av eksklusive og perfekt tilpassede trepaneler like symmetriske som sommerfuglvinger, dypt nedsunket i silkemykt, parfymert lær, og lurer på om markedsføringsfolkene har tatt helt av.
Dette er en ganske så herlig Rolls. En ener når det gjelder opplevelse og oppmerksomhetsfaktor, men den er mer kjapp enn høyrøstet.
En solid dose med endorfiner
Men når du har blitt vant til Wraith, begynner ting å skje. Fine ting. Blir du litt mer kontant på gasspedalen, så blir den mye mer engasjert etter hvert som selvtilliten øker.
ZF-girkassa er vidunderlig hvis du bare rusler av sted. Men når du begynner å kjøre raskere, tar den i bruk en teknologi som kalles Satellite Aided Transmission (SAT) - litt som systemet i Audi A8 - som bruker GPS for å avgjøre gunstigste gir for svingene foran deg. Så i stedet for å gire opp og ned i feil øyeblikk, klarer Wraith å finne det riktige giret for den geografien som ligger forut.
Dette smarte systemet gjør at du kan bruke dreiemomentet til tolveren, og aldri trenge å gå til kickdown når du har bommet.
Motoren jobber seg kraftig gjennom oppgavene som en sterk vind gjennom sprekkene i et gammelt hus. Og da kommer følelsen av rytme og tålmodighet tilbake.
Rolls-Royce Wraith
Pris: Ca 2 millioner NOK (i England)
Motor: 6592 ccm Bi-turbo V12, 633 hk, 800 Nm
Ytelse: 0-100 km/t på 4,6 sekunder, 250 km/t (sperret), 1,35 l/mil (kombinert), 317 g/km CO2
Overføring: 8-trinns SAT auto, bakhjulsdrift
Vekt: 2365 kg
Du kaster ikke denne bilen inn i en sving. Du kjører den som en svært kraftig klassisk bil: Brems tidlig og hardt, legg bilen pent inn i svingen, og la den bekvemme fjæringen jobbe. Så gasser du litt for å dra bilen gjennom.
Den stamper ikke, men den duver av sted. Men får du det til, er det veldig tilfredsstillende.
På denne måten blir Wraith faktisk enestående. Superb sprø. Og muligens helt episk. Ikke nødvendigvis ravende rask, men i stand til å levere en solid dose med endorfiner, og en følelse av at du og kjøretøyet har begynt å forstå hverandre.
Kjører du den som en idiot - bremser sent, svinger hardt, mangler finesse - vil bilen hoppe til, sette nesa i bakken, surre med veigrepskontrollen, vise hva den veier, og rote til alt.
Hvis en bil kunne si «dust» og himle med øynene, ville denne gjort det.
Britisk herregård designet av Apple
Selv om kjøreopplevelsen er litt merkelig, har naturligvis Wraith alt det moderne komfortutstyret du forventer fra en produsent som kan velge utstyr fra hyllene til BMW, og som deretter tilpasser greiene slik man synes det skal være hos Rolls-Royce.
Et headup-display hører med. Og trådløst nettverk. En krystalldekket multifunksjons kontrollbryter for å holde orden på multimedia-displayet. Det sitter på toppen av den litt merkelige skruknappen oppe på drivakseltunnelen.
Og en stereo som kan åpne dørene på full guffe. Du har rikelig plass til fire: Tross den lave taklinjen er baksetene som lenestoler.
Og du har nok plass til bagasje i de fleste former og formater, og alt er pakket inn i den sedvanlige, elegante og diskrete Rolls-Royce-stilen.
Litt som en britisk herregård designet av Apple. Fine saker, luksuriøst innhold, og god presentasjon.
Les også:
