Ondt blod i Mexico

Jeg liker erter, de gjør meg glad. Jeg trenger ikke å spise dem for å bli glad: det holder å se på en tallerken full av dem. Det er den enkle, ærlige, runde, skinnende grønnheten som gjør dem så bra. De får meg til å smile på akkurat samme måte som den oransje Escort Mexico MkI som står på banen får meg til å smile.

Det er i grunnen en rar bil, som har sitt opphav i ren og pur kommersiell grådighet. Ford lanserte den i 1970 for å utnytte rally-suksessen til Escort RS1600, og designet den for å passe inn mellom Escort GT og Twin Cam. Den har ikke turbo eller doble overliggende kamaksler. Den har en gammeldags 1,6-liter støtstangsmotor med overliggende ventiler, bladfjærer bak og stiv bakaksel.

Den er basert på - og er ikke langt unna - den enkleste av biler, og det var svært lite som skilte den fra bilen moren din kjørte deg til skolen i. Faktisk gjorde akkurat moren min det, i en blå MkI basismodell. Men når du ser på Mexico'en, mens du vandrer rundt den forbausende lille bilen med de enkle linjene, vet du bare at den er spesiell. Det handler om innstilling, holdning, frekkhet og kvikkhet. Den har den samme effekten på meg som nykokte erter rett fra hagen. Jeg smilte så hodet holdt på å deles i to.

Som en oppøst terrier

Støyen er enkel og ærlig der den spretter rundt i den lille kupeen med sine harde overflater og skinnende plast. Det finnes absolutt ingenting i interiøret som tar oppmerksomheten din bort fra å tråkle den rundt banen så fort som den lille motoren greier å gulpe i seg bensin, mens de smale dekkene klamrer seg fast til asfalten. Og dette er modellen med «custom pack», som inkluderte Recaro-seter, tepper, klokke og valnøtt i dashbordet. Uten dem ville det vært vanskelig å se om du faktisk satt i bilen eller i kassen den ble levert i. Men fremdeles bredte smilet seg over ansiktet mitt.

Jeg kan sverge på at den lille Mexico'en var ivrig etter å komme i gang med å utnytte hvert eneste gram av fremdrift den kunne tyne ut av den fattigslige mekanikken. Du kan tvinge bakenden til å valse omkring, og den jager etter fronten gjennom svingene som en oppøst terrier etter en katt. Den føles liten, faktisk utrolig liten, og føyelig. Den underkaster seg dine ideer om hvor du vil hen.

Det må, tross alt, være noe spesielt med MkI-versjonen av Escort: den ble en storselger som standardbil, og en av de mest suksessrike rallybiler noensinne. Den er fremdeles et ettertraktet verktøy blant rallyamatører i dag.

Ikke et fartsmonster

Ytelsesdataene er like upretensiøse som bilen er å se på. Den gjør 0-100 (96) på 10,7 sekunder - plenklipperen min er raskere. Men den føles ikke like bra, så spesiell. Den yter 86,9 hestekrefter - det finnes blyantkvessere med mer, men de flommer ikke over av sjarm så ansiktsmusklene dine verker. Ja, denne bilen ble produsert for å bygge på suksessen til RS1600 i det 25.000 km lange London-Mexico World Cup Rally, og det gjør den, kynisk sett, til et forretningsprodukt, et stykke kommersiell utnyttelse. Men den kom ut på markedet i en tid da trolig ingen som kjørte en eller så en noensinne hadde vært i Mexico eller noe lignende sted.

De hadde imidlertid på seg anorakker med striper, for de så ut som de rallygutta gikk med. Ford var praktisk talt uslåelig på etappene, og Mexico'en feiret Fords rallyhelter. Den påsto ikke at den kunne gjøre deg til en: den boblet, gryntet og sneglet seg avgårde med manuelle vindussveiver og de ekstra teppene.

Og den gjorde deg utrolig glad og opphisset, og takknemlig for å være i live. Det gjør den fortsatt, og jeg savner den allerede.

Les også:

Richard Hammond kjører Porsche 959 og Ferrari F40

En helt unik Ferrari på Nürburgring

Er store hjul bare jåleri?

Denne saken ble første gang publisert 04/04 2011, og sist oppdatert 06/05 2017.