Oisann, to millioner rett i fonna

Vi kommer fra nord. Fra Söta Brors tøffeste snødekte områder, hvor samer og elg og bjørner regjerer, og drar sørover gjennom furuskog, jaget av virvlende snø som piskes opp i kjølvannet vårt. Verken tid eller avstand har noen mening her.

Dette er Nord-Sverige, og det er enormt. Det har sitt eget tempo, en egen rytme, og du kommer bare dit du vil ved å være tålmodig. Ingen grunn til hast.

Noe som ikke passer den latinske halvdelen av superparet vår. Her oppe, på samme breddegrad som Island, er Ferrari FF rastløs.

Styringen vrir seg, V12-eren snerrer og klarer ikke å skrike ut den øvre halvparten av omdreiningene. Både bil og fører har trøbbel med å skjønne at en Ferrari må kjøres annerledes på is.

Til og med denne Ferrarien, med firehjulsdrift. 4RM har gjort at Ferrari fortjener å være her.

Ferraris første 4X4 har ingen mekanisk kobling mellom front- og bakaksel. I stedet tas kraften fra den fremre siden av veivakselen. Et reduksjonsgir sørger deretter for riktig utveksling, før kreftene fordeles ut til hjulene gjennom to elektronisk styrte kløtsjer. Inntil 30 prosent av kreftene kan dermed dirigeres til forhjulene.

Fullstendig avsondret

Bentleyen er mer konvensjonell, men der den dreiemoment-følende differensialen tidligere fordelte kraften fra W12-eren likt foran og bak, gir de nye modellene bakhjulene ansvaret for 60 prosent av jobben. Men slipper den, sendes hele dreiemomentet forover eller bakover etter behov.

Og vi spinner. I løpet av to dagers kjøring er ikke hjulene i berøring med asfalt. Svenskene verken strør, salter eller behandler veiene på noen annen måte. De bare stoler på riktig utstyr: Piggdekk og tusenmetere som skjærer lyssøyler over topper og gjennom trær.

Tidenes råeste familiebil!

Top Gear har prøvekjørt Ferrari FF.

Våre 4x4 grand tourer-biler har ikke noe av dette. Vi har mykt skinn i setene, GPS-er på ruta, dvd-er bak, helt rå lydsystemer og butler-armer som høflig gir deg setebeltet når du setter deg inn. Vi har, kort sagt, luksus og teknologi i et miljø som er konstruert for å herpe og knuse sånt unødvendig krimskrams.

All denne luksusen gjør at jeg føler meg som om jeg ser Sverige gjennom frontruta uten at jeg egentlig er der. Avsondringen mellom livet der ute og livet her inne virker helt enorm. Jeg minner meg selv om det iblant ved å åpne et vindu og la de drøyt 20 kuldegradene ute suge livet ut av de drøyt 20 plussgradene innendørs.

Den bare elsker det

Men dette er akkurat hva en grand tourer-maskin skal gjøre, eller hva? Jobbe seg majestetisk og uanstrengt videre, uberørt av omgivelser og med forakt for veiforholdene. Og dette er Bentley-en spesielt god på

Utrolig at 2,5 tonn kan kjøre så fort

Denne bilen kan du bare drømme om.

Den er mer dempet enn Ferrarien: Motoren rumler og brummer, turen er skånsom, og lydnivået er lavt. Det tar litt tid før jeg skjønner at det hovedsaklig skyldes veidekket. Den halvt komprimerte snøen er som å kjøre på en dyne, og absorberer nesten all hjulstøy.

Shopping

50 julegaver under 500 kroner

Når det gjelder raffinement og kjørekomfort, kan det ikke gjøres særlig bedre, og Continental GT elsker det. Den får stille opp farten, og holder den fornøyd i time etter time til jeg går lei, eller tanken går tom.

Hastigheten endres ikke, fordi landskapet ikke gjør det. Nord-Sverige ser akkurat likedan ut som Midt-Sverige. Det har ikke den høye dramatikken som Alpene har, og ikke de majestetiske kurvene til skotsk høyland. Det er mer beskjedent, som om det kunne beseires med et par gode turstøvler. Men det tar ikke lang tid å innse at det ville vært et toskete (og muligens dødelig) foretak.

Sverige biter fra seg, men ikke med høyder eller bratte partier, men gjennom avsideshet.

Fest krokene, killar!

Vi kjører i timevis, og bortsett fra veien ser vi ingen tegn til liv. I den grad at jeg begynner å sette pris på de små ting: Nærheten til de endeløse rekkene av grantrær, og snøfokken som lyser rødt i bakspeilet når jeg trår på bremsen.

Og gjennom alt dette ser jeg de melkehvite svingene framover: Ingen grunn til å skifte gir, og knapt en landsby som forstyrrer det evige.

Landsby er forresten feil ord for disse små klyngene med hus. Det bor kanskje folk i nærheten, men alle disse rødbrune, små stugorna som er begravd av snø opp til vinduene, virker isolerte. Dette er svensk landsbygd på sitt mest øde. Men de små boligene virker koselige på innsiden. Det myke lyset som gløder ut fra vinduene uten gardiner antyder akkurat det, og det samme gjør røyken som kommer fra skorsteinene.

De er kanskje isolerte, men dette er den typen dør du kunne banket på midt på natta hvis du, for eksempel, hadde kjørt en Bentley inn i snøkanten, og vært sikker på å få hjelp.

Tidligere, på en øde bensinstasjon, ble jeg rådet til å feste på tauekrokene på bilene, for sikkerhets skyld. Jeg ble også advart mot elg. De fine, faste brøytekantene på hver side av veien er tydeligvis komfortable elgmadrasser.

Bortsett fra selve landskapet er dette en av de få farene som finnes her ute. Det er usannsynlig å krasje med noe som er mer solid enn en elg; trærne står sjelden særlig nær veien, og er holdt på avstand av store snøhauger.

Annonsørinnhold

Stor oversikt: Disse ville Black Week-kuppene gjør du nå

Den største faren er meg. Tidligere virket det umulig å bryte fartsgrensen på 80 km/t. Men nå, som jeg er enormt forbløffet over hva noen gode vinterdekk kan klare, har farten økt litt, og bilene begynner å bevege seg rundt på snøen.

Selv med manettinoen pekende på snøkrystall-symbolet, lar Ferrarien seg utnytte utrolig bra. Du kan bruke bånndraget, føle forhjulene nappe i det tilgjengelige veigrepet helt presist, og vite at dersom du tar den for langt vil hekken miste grepet først.

Du kan leke med Ferrarien på en måte som du ikke kan med Bentleyen. Vektfordelingen er problemet til Contien. W12-eren med twinturbo er slengt på nesten foran forhjulene. Glemmer du det, drar den deg rett ut i guds frie natur. Men får du forhjulene på linje, kan du bruke det ekstreme dreiemomentet til å få den nøytralisert igjen. Under gassing føles den nesten like bakhjulsvektet som FF-en.

Rett i fonna

Senere - for å sammenligne - prøvde vi Ferrarien på piggdekk og Bentleyen på normale sommerdekk. Ferrarien er enda mer positiv og gripevennlig, og graver seg faktisk ned i overflaten, mens Bentleyen er praktisk talt ukjørbar. Jeg kommer knapt ut fra parkeringen - 40 km/t er totalt rystende, og den må taues for å komme fram til issjøen.

Når vi er der, sklir den rett ut i fonna, mens FF-en med pigger gir en av de aller beste kjøreopplevelsene du kan få: Alle hjulene spinner, og den sklir rundt som en WRC-bil mens V12-eren hyler.

Jeg blir igjen nyforelsket i Ferraris ultra-allsidige stasjonsvogn- versjon.

Men over til saken. På vinterdekkene dro luksuskokongene våre gjennom Sverige med stadig større letthet, forbi en Ikea-katalog av navn: Storuman, Skarvsjöby, Lövberga, Krökom.

Under denne turen, over disse avstandene, var det Bentleyens fine manerer som passet landet best - den hadde et bedre forhold til disse omgivelsene, gjorde unna avstandene svært bra, og var på ingen måte den flodhesten som jeg hadde fryktet at den kunne bli.

Kall ligger midt inne på den skandinaviske halvøya. Vi kommer dit på kvelden, og presser oss inn på en parkeringsplass full av saker vi er ivrige etter å kjøre. Men jeg kan ikke tro at noen av dem vil imponere meg like mye som dette flotte paret har i det fremmede landskapet.

Her ute, hvor svaret på kulda er tykkere hansker, og raskeste vei mellom to punkter er en snøscooter, er det vanskelig å forestille seg et spørsmål hvor Ferrarien eller Bentleyen var svaret. Men vi trengte ingen påskudd for å gjøre dette eventyret - vi trengte bare å gjøre det.

Les også:

Annonsørinnhold

Ekstra hyggelig pris: Julekalenderne mannfolk ønsker seg

Rådyr på glatta

Suverene biler på glatta

En familiebil som får oss til å sikle

Tenk deg å kjøre til nærbutikken med denne