Mini med hjelm. Eller er det en baseball-cap bak-fram?

Er det en hjelm? Er den en baseball-caps? Nei, du er ikke på Øvrevoll og ser på rare hatter. Det handler om bil. Om Mini. Hva er egentlig den utveksten som er på toppen av Mini Coupe?

Du skjønner at da Coupe ble vist fram for første gang på motorshowet i Frankfurt i 2009, sa Minis designsjef Gert Hildebrand (tysker) da han stolt avslørte den "unike" takdesignen at den var inspirert av sønnens vane med å ha på seg en basebal-caps bak fram.

Like etterpå bestemte noen på Minis hovedkontor (tysker eller ikke), at en kvisete unggutts sans for diverse subkulturer og gangsta ikke var et image de ønsket å hekte opp mot den mest sporty modellen i Mini-serien. Så dermed ble det ganske spesielle taket raskt omdøpt til å være en "hjelmdesign" - en betegnelse det er mye mer vrient å lage barnslige vitser om.

Det verste stedet

Uansett hva du mener om hatten, kan man ikke nekte for at den nye Coupeen ser frisk og annerledes ut når den er parkert på en gammelt industriområde i Middlesbrough.

Men så ville nok også en halvråtten fisk som er forlatt av måkene se frisk og annerledes ut her.

For noen år siden var Middlesbrough rangert som det verste stedet å bo i England - kanskje fordi forskerne aldri besøkte studenthybelen min der - og den gir oss en atmosfære hvor selv en Ssangyong Rodius ville se ut som et mesterverk innen design.

Opp mot Audi TT og Peugeot RCZ

Uheldigvis for Coupeen bedømmer vi den i en litt tøffere konkurranse enn den fra noen rustne kraner.

For å være mer nøyaktig dømmer vi den mot Audi TT og Peugeot RCZ. Og den konkurransen er beinhard: RCZ er den vakreste og beste bilen å kjøre fra Peugeot på årevis (ingen franskevitser nå, takk) og samtidig kåret til Coupe of the Year, mens den nye TT-en trenger en introduksjon.

Glem solbruningsfaktoren i den opprinnelige 1998-versjonen. Dette er nå en andregenerasjons, kompakt Audi som kjører flott.

For den første store testen har vi fått fatt i den kraftigste Coupeen; John Cooper Works-versjonen. Dette er den aller raskeste serieproduserte Mini-en noensinne, og den klarer å spurte til 100 km/t på 6,4 sekunder, takket være en 214-hesters 1,6-liters turbomotor.

Den er en nesten perfekt match for den minste TT-bilen, som har akkurat samme effekt fra sin toliters turbo - og bare litt foran toppversjonen av RCZ: Peugeot-motoren, som er i nær slekt med den i Mini-en, leverer 203 hester.

Som en enorm plasttunge

Men Mini-en er ikke helt i samme klasse som TT og RCZ: Mens både Audien og Peugeoten har dyttet inn et par bitte små bakseter, er Mini-en en ren toseter (kanskje i motsetning til en møkkete toseter, hvem vet?).

Faktisk er dette den aller første serieproduserte Mini-en på de rundt 50 årene den er produsert, om man ser bort fra de ytterst få versjonene av JCW GP hatchback fra 2006.

Bak føreren er det plass til noen frakker og en dachs på tvers, og bak det er en stor plastklump som skiller kabinen fra det 280-liters bagasjerommet (som dermed er større enn det i Clubman).

Mini-coupeen med hatt har absolutt en mer utfordrende bildesign enn den glatte Audi-en og den kurvelekre Peugeot-en (og når vi er inne på denne bilen: Når skal Peugeot flytte den mye lekrere nesa til 508 over på RCZ også?).

Fra visse vinkler ser den rød- og sølvfargede testbilen vår ut til å ha en enorm plasttunge klasket tungt oppå en standard Mini som nylig har blitt brukt som barkrakk av en elefant med litt for mye innabords.

Skamløst merkverdig

Men du får mene hva du selv vil om utseendet, og gjerne mene det veldig høyt.

Vi sier det ganske enkelt sånn: Etter noen dager med Coupeen utviklet vi en litt nølende hengivenhet for den klumpete tegneserieformen (men så har vi også alltid vært litt svake for biler med en litt "særegen" design, så ta dette med en klype salt), men dette kom aldri til et punkt hvor de merkelige formene plutselig smatt på plass; aldri et øyeblikk hvor vi tenkte: "Aha, så det er dette designeren prøvde å gjøre..".

Så jo da, Coupeen er en skamløst merkverdig ting å se på, men den er i det minste liten. Etter en tvilsom reise inn i det som ikke var Mini-land med versjonen Countryman, går de nå tilbake til røttene: Kompakt, forhjulsdrift, lettvekter.

Det er bare sånn at Coupeen ikke er spesielt lett. Faktisk veier denne bilen - til tross for at to seter er borte - 25 kilo mer enn kusinen med bakluke, takket være en haug med karosseriforsterkninger som er hentet fra JCW-kabrioleten. Men med et lavere tyngdepunkt enn hatchbacken er den kalt den mest engasjerende Mini-en til nå. La oss se...

Sløvsinnet sau

Veiene på heiene i North Yorkshire er et mareritt for karosserikonstruktører. Smale, med et grelt dekke av grovt påklattet asfalt, endeløse humper og krappe svinger.

De utsetter hver minste detalj av fjæringen til en bil for en tredjegrads vaskebrett-forhør. Å ferdes langs disse nådeløse stiene krever en solid dose med konsentrasjon, og - dersom du har til hensikt å komme et sted i tide - litt dristighet.

Du vet aldri hva som vil dukke opp rundt svingen: Et morderisk veihull, en 15 centimeter høy teleklump, en grushaug eller en sløvsinnet sau som ser døden i hvitøyet med total og stupid likegyldighet.

Mens vi klatrer gjennom karrige enger og vilter røsslyng inn mot de grisgrendte slettene i Blakey Ridge, er Mini-en sannelig engasjerende. Men det er det jo også å være i en badstue med skorpioner. Den er stivt fjæret og med tendenser til at motoren tar over styringa, og den aktive spoileren hopper opp og ned under bakvinduet mens du snarere tvinger bilen langs veien enn kjører den.

Mini-en er så responsiv til humper i svingene at du tvinges til manisk styring mens du takler svinger i stor fart, leter etter veigrep, og manøvrerer vilt for å sørge for at nesa på bilen peker i riktig retning.

Audis herlige lyd

Men i TT-en peker du bare forparten dit hvor du ønsker å komme deg, og lar Audi-ens tilgivende dempere ordne resten av saken.

Testbilen vår er utstyrt med Audis magnetiske system (mot et tillegg) og selv i røffeste stilling vil TT-en (som interessant nok veier bare noen kilo mer enn den mindre Mini-en) jevne ut den krøllete asfalten på en avansert måte som Mini-en ikke kan matche.

På papiret er Audi-en den raskeste bilen her, og slår Coupeen med noen tidels sekunder til 100 km/t, og den drar faktisk fra RCZ-en med halvannet sekund. Og det føler du når den planter kraften på de værbitte veiene der hvor Mini-en spinner vanvittig etter feste.

Audi-en kommer med en herlig lyd, en spiss rasping som aldri er påtrengende eller bråkete, men bare røff nok til at du blir minnet på at du kjører en skikkelig sportsbil.

Avslappet GT-følelse

RCZ gir deg en mer avslappet GT-opplevelse, og veiene får fram mykere og mer rolige egenskaper i den baktunge Peogeot-en. Selv om den deler mye DNA med motoren til Mini, er den mye mindre sulten på omdreininger, og rusler mot den røde streken der Minien raser av gårde med turborasping og en brøkdel av veigrepet.

Så engasjerende den enn kan være, begynner Mini-ens uendelig nervøse oppførsel å bli plagsom, lik en unge som svarer "Hvorfor, hvorfor?" på hver forklaring som du gir.

Vi har blitt vant til disse rastløse egenskapene fra raske Mini-er, men en større overraskelse er noe annet som Coupeen deler med lukebilen: Setestillingen. Selv med setene stilt til laveste posisjon, sitter du fremdeles på toppen av Coupe-en, og ikke inni.

Anklene er nede under knærne, og ikke foran dem. Det er ikke livsfarlig - en vanlig Mini har en grei kjørestilling, og denne er ikke verre - men når du glir komfortabelt inn i den mørke rommet i TT-en og stiller setet stadig lavere inntil alt du ser gjennom frontruta er himmelen og kråker som flyr forbi, innser du hvor mye mer hatchback enn en coupe Mini-en egentlig er.

I motsetning til RCZ-en. Pedalene her er ikke like perfekt plassert som i TT-en, men Peugeot-en omfavner deg likevel med dyp lærkomfort. Men luksuriøse detaljer og glitrende deler viser den grelt hvor uoriginal kupeen i Mini-en egentlig er.

Jo da, frontruta har en brattere vinkel mot panna di, men utover det er den altfor velkjent for alle som har hatt litt fartstid i en vanlig tredørs Mini.

Og selv om jeg er sikker på at markedsføringsfolkene betegner den som en "merkevaresignatur" eller noe sånt tøys, kan vel Mini nå kvitte seg med det enorme speedometeret? Ikke har det noen funksjon som fartsmåler med mindre du kjører med hodet bøyd inn mot midten av bilen, og samtidig får det kupeen til å føles åpen og stor i stedet for liten og intim.

Hva skal man med bakseter?

Kanskje er vi for streng mot Coupeen. På de rette veiene er den en kamplysten og vill, morsom sak. Er du ute etter bråk, er det Minien av disse tre kupeene som vil sette det største smilet i ansiktet ditt når den brummer og hveser seg lystig nedover landeveien. I likhet med JCW hatchbacken vil du slåss med rattet som en rallyhelt med nervene i spenn, mens du venter på at nesa setter kursen mot neste hekk.

Vil du ha en toseter med Mini-takter, og du klarer å leve med hjelmen/baseball-lua, vil du elske denne bilen.

Og den er muligens mer praktisk enn lukebilen: Ingen har noensinne kjøpt en tredørs Mini på grunn av de nyttige baksetene, så hvorfor ikke bare droppe tanke på å transportere flere enn én passasjer, og heller glede seg over luksusen å kunne transportere store stykker frukt i bagasjen?

Prisen er temmelig nøyaktig den samme som RCZ-ens, og er dermed en del billigere enn Audi TT.

Men Audien er ganske enkelt i en annen klasse. Selv om den er klar for kamp, er denne Mini-coupeen i toppklasse en åpenbar etterkommer av den opprinnelige Mini-en; en bil til under halve prisen.

Der Peugeot og Audi gjemmer donor-organene sine under original design, føles ikke Mini-en spesiell og ulik nok til å rettferdiggjøre prisen.

One er den morsomste

Dette er saken. En grunnversjon av Mini Coupe - særlig en med et mer ryddig fargevalg - kan være et funn.

Den naturlig pustende 124-hesters bensinversjonen av Coupe starter på rundt 234 000 kroner, og ligger under den billigste RCZ-en med 144 000 og den billigste TT-en med 215 000.

Den bilen ville kunne stille likt med Renault Wind og Fiat Abarth 500 i stedet for å slåss mot disse større coupeene, og det er en kamp som Mini-en ville komme bedre ut av.

Vi har alltid syntes at den grunnleggende Mini "One" er en av de mest morsomme, og Coupeens "klipp-og-lim"-kupe og svimlende sittestilling ville ikke vært et så stort problem i en billigere bil.

Og, la oss innse det: Utstyr Mini-en smakfullt, så ser den elegant ut ved siden av Wind.

Men i JWC-formen føles det som om Coupeen har blitt dradd for langt. Så underholdende den enn er, tar vi ikke hatten av. Det kan den gjøre selv.

Les også:

Alt du vil vite om BMW M5

Quiz: Tar du vare på bilen din?

Her er årets 100 bilnyheter