Range Rover Evoque
Jentebil, du lissom
Trodde du kanskje Range Rover Evoque bare dugde for turer opp til Holmenkollen? Tro om igjen.
Det er én grunn til at jeg nå sitter oppe på en skotsk ås med en regnbue som reflekteres på panseret til en Range Rover Evoque, etter å ha kjørt hit over en myr og opp et lite fjell uten å bruke noe som kan kalles veier.
Og grunnen er at jeg ble sint. Vel, egentlig bare irritert. Eller plaget, av påstandene som dukker opp hver gang jeg forteller folk at jeg kjører den minste Range Roveren. Etter sedvanlige smil og litt nikking, kommer omsider det uunngåelige spørsmålet mens de skakker litt på hodet og spør lavt og fortrolig: "Meeen, den er vel litt sånn derre - jentebil, eller hva?", mens de ser ut til å vurdere meg i et nytt lys. Jeg blir plutselig på en måte mindre mannlig fordi jeg kjører en bil som ikke bare appellerer til gutter, men også til jenter. Og den er ikke engang rosa.
En annen ting jeg har lagt merke til, er at noen mennesker deretter får et misbilligende blikk, og kommenterer: "J oa, men det er jo ikke en skikkelig Land Rover?" Og det begynte å irritere meg skikkelig. For Evoquen er riktig nok ganske liten, og siden den også er lagd for vei, passer den ikke inn i folks vante inntrykk av selve bilmerket. Den er ikke firkantet. Ikke særlig stor. Den har ikke store motorer, og det finnes ingen vinsj i listen over ekstrautstyr. Joda, Victoria Beckham (herre) har lissom lagd en spesialversjon. Men Land Rover har ikke kopiert Suzuki Cappuccino, og Evoque ligner overhodet ikke på Aston Martin Cygnet.
Uansett, all dissingen fikk meg til å lure på hvor langt Evoque har fjernet seg fra den terrenggående Land Rover-arven. Har Evoque det bare i kjeften og ikke i beina, tross at jeg iherdig mener det motsatte?
Så derfor endte vi opp her. På Atholl Estate i Highland Perthshire, Skottland. Godset har aner tilbake til 1200-tallet, og er sannsynligvis mest berømt for den eventyraktige fasaden til Blair Castle. Men jeg er mye mer interessert i de 600 000 målene med røff villmark som slottet kaller bakgården sin. Målet vårt er å finne ut om Evoquen virkelig kan transportere deg over mindre farbare veier - eller mangelen på dem.
Fotograf Leighton har bestemt seg for at han skal "banke Beckham" ut av Evoquen, og skrubbe bort det myke imaget dens med noen gode, gammeldagse Land Rover-prøvelser. Og jeg sier ikke nei til å få smidd ryktet til Evoquen min litt hardere. Så nå blir Skottland ambolten. Og jeg er hammeren.
Først byttet vi felger og dekk, og monterte en verneplate av aluminium under bilen. Jeg har kjørt lettere offroad i Evoquen min på sportshjul og 20-tommers felger, og aldri hatt behov for å bli tauet. Men siden vi nå skal presse grensene for hva bilen er i stand til (og fordi jeg må kjøre hjem igjen morgenen etter), kan det nok være greit å sette på det som tilsvarer leggbeskyttere og fjellstøvler. Men bortsett fra dette er Evoquen slik jeg fikk den fra fabrikken.
Som et kontroll- og sikkerhetsnett har vi tatt med oss en standard Defender 110, Land Rovers tekniske PR-sjef og offroad-ekspert Roger Crathorne, samt en modifisert V8 Defender 90, eid av det ganske så eminente far-og-sønn-teamet Joe og William Arthur. Om Evoquen kan holde tritt med dette, kan den holde tritt med alt. Og dermed putrer den merkelige, lille konvoien vår bortover langs A9 fra Dunkeld og mot Old Blair, og nord for Blair Atholl og selve slottet.
Snart kjører vi av hovedveien, og rister oss inn på stadig mindre småveier med stadig færre hus, inntil vi kommer til en låst port. Vi er nå i ferd med å begi oss inn på selve eiendommen, som ikke er åpen for offentligheten, og slett ikke for andre motorkjøretøyer enn firehjulingene som brukes av vernemyndigheten.
Vi kjører gjennom porten, og gjennom en klynge av furuer. Sola blinker mellom furugreinene som en mild versjon av discolys. Alt er svært sivilisert og rolig. Jeg kan til og med se hvor "veien" er; vi følger en overgrodd, men fullt farbar sti oppover og ut på myrheiene.
- Bare pass på at du har bevegelsesmoment, sier Roger fra passasjersetet når vi kommer inn i de første dype hjulsporene.
- Pass på hvor du har fingrene på rattet i tilfelle forhjulene havner nede i en grøft. La bilen gjøre jobben, og la oss påføre naturen så få rifter som mulig, fortsetter han.
Jeg har kjørt på gjørme og sand-innstillingen på Evoquens Terrain Response-system, men er nå over på innstillingen gress/grus/snø. Jeg kjenner at bremsene og ESP-en klikker og surrer for å opprettholde grepet. Gassen er blitt litt slakkere for å unngå utilsiktet hjulspinn.
Lyngen lager skrikende gnisselyder mot dørsidene og på undersiden av bilen, men vi har fremdeles ikke mistet veigrepet. Vi begir oss oppover slettene på over 100 år gamle stier som opprinnelig ble lagd for å hente tømmer til den britiske flåten.
Her har ingen vært på lang tid. Vi er over tregrensen. Solen skinner, og jeg blir minnet på hvor utrolig vakkert det kan være i Skottland. Selv med det begrensede fargespillet i grønt og brunt, ispedd noen rosa lyngblomster, og omgitt av en stålblå himmel, er utsikten rå og storslått.
Men naturligvis: 30 sekunder senere høljer det ned med den typen iskaldt regn som automatisk finner veien i Gore-Tex-en. Hjulsporene blir litt dypere.
Mudderet stiger, og jeg kan ikke unngå å legge merke til William i V8-eren sin, med høyere bakkeklaring og vanvittig aggressive Centipede-dekk.
Det klinger fra undersiden av Evoquen når steiner slår opp i bunnplata. Mye skraping. Og grimaser.
Men vi fortsetter videre, og leter hele tiden etter måter å kjøre videre på som gir minst mulige skader på de fantastisk vakre omgivelsene. Jeg er optimistisk.
Vi krysser noen dreneringsgrøfter med aluminiumsplanker som bro, og lar de andre lede oss over et par ustøe broer som ikke er bredere enn dekkene. En liten, men intens utfordring.
Vi spretter gjennom noen få vannfylte myrhull, og innser at vi ikke kan komme oss ut av bilen siden vi er fastkilt i blokker av lyng. Og det er søle. Over alt.
Evoquen sliter noen få steder, sakker farten, kverner, finner feste og kryper videre framover. Den drar seg inn på feltet mellom hjulsporene som de andre bilene har lagd, og den lave bakkeklaringen ser ut til å være det svakeste punktet.
Nå er vi langt unna alle former for veier, og det er bare Rogers lokalkjennskap som holder oss i riktig retning. Jeg spør når han var her forrige gang.
- Tja, det kan vel være 18 år siden, svarer han likefremt.
- Jeg tror at vi må dra omtrent ditover, mot den åsen der, sier han videre.
Vi er omgitt av åser. Jeg spør ikke hvilken han mener. Ryper flakser iblant opp fra skjulestedene sine. De slår iherdig med vingene, og blir fulgt av seks menn med fantasihagler som lager myke "bang"-lyder og legger ned fugl etter fugl med like fantasifull og teoretisk perfeksjon. Jeg tror ikke at engang de er klar over at de gjør det.
Solen slår seg av og på de neste timene. Innimellom kommer piskende og iskalde regnbyger. "Stien" vår begynner å viskes ut til ingenting et sted i nærheten av Carn a' Chlamain.
Evoquen krever gradvis stadig mer gjeting inntil den omsider sklir opp på en liten hump under fremre støtfanger. Hjulene spinner rundt en gang til ingen nytte. Vi sitter skikkelig og solid fast, strandet på vår egen bunnplate.
- Du skulle brukt litt mer følelse over den der, sukker Roger, med litt skuffelse i stemmen.
William og V8-eren hans lirker oss forsiktig ut av knipa, og så er vi i gang igjen på et lignende, men mer sølete parti. For å tilfredsstille Roger, går jeg løs på underlaget med litt mer følelse. Evoquen jabber seg over, og hopper og dunker og spruter tykk sjokoladegjørme overalt inntil vi endelig har slått myra og er over på den andre siden.
I speilet ser jeg Justin glise og peke på hekken min. Den er ikke et vakkert syn. Støtfangeren bak på Evoquen - inkludert de stilige jukse-eksosrørene mine - er blitt røsket rett av. Støtfangeren foran er most, og kameraene på siden av bilen har liksom forsvunnet.
- Kanskje litt vel mye følelse der, sier han mens vi samler opp de ulike amputerte delene og stuver dem inn i bagasjerommet.
Timer med kvernende og langsom ferd følger mens vi kryper opp til toppen av Glen Bruar via Gleann Diridh. Roger går foran Evoquen. Men likevel setter den seg fast på de store og solide klumpene som ligger gjemt i den evige lyngen rundt oss.
Vi forserer et bekkefar som bare består av stein, og hvor Roger anbefaler sterkt at vi kjører til "VENSTRE for STEINEN", før jeg sitter ubehjelpelig fast på nøyaktig den steinen som han ville jeg skulle unngå.
Vi plasker over elver og opp bakker. Regnet pøser ned, trekker seg tilbake, og etterlater seg lange regnbuer når sola igjen maler strålene sine over horisonten. Evoquen fortsetter videre mens det smeller i bunnplata. Den har definitivt fått juling.
Etter noe som virker som dager, er vi endelig på den siste etappen opp til toppen av åskammen ved Glen Bruar. Vi må opp en fjellside som jeg ville funnet det vrient å gå opp. Evoquen hopper og kravler oppover mot toppen. Den er kanskje ikke så bra utenfor veien som en Defender, men det er heller ikke meningen.
Den har kanskje noen plastbiter som krever litt modifisering, og det er kanskje ikke bilen du ville brukt på en røff ekspedisjon.
Men til å være så super på veien, er offroad-egenskapene eminente. Når jeg ser tilbake over dalen, ser jeg størrelsen på området og veiene vi ikke brukte.
Jeg spør meg selv: Hva mer skal til for å være en skikkelig Land Rover?
Svaret gir seg selv.
Les også:
Sjekk hvilket firehjulstrekk du bør velge
Tenk deg å kjøre til nærbutikken med denne
Denne SUV-en har du ikke sett før
