Fiat Panda
Her har du nok bakkeklaring
Vi kåret Panda 4X4 til årets SUV i 2012. Men noen syntes tydeligvis at denne bilen ikke var firehjulstrekker nok. Vi møter verdens sjeldneste Panda
Det har vært mange av dem. Bigfoot. Grave Digger. Maximum Destruction. Enorme maskiner med grov røst og enda grovere dekk og drivverk. I de siste 40 årene har slike monstermaskiner vært det råeste symbolet på hillbilly-underholdning. Vanvittige CO2-gulpende helvetesmaskiner som bare er lagd for å knuse det meste under de massive hjulene.
De er ødeleggelse satt i system, og fyller enorme, sølete stadioner verden rundt, men først og fremst i USA. Folk betaler faktisk for å se sånt.
Og her har vi Europas svar på vanviddet, i form av et italiensk monster - omkring to tonn med maskineri som hever seg tre meter over bakkenivå. En Panda. Kanskje ikke like skremmende som USA-versjonene, men likevel litt av et dyr.
Den er bygd for å vise at du kan gjøre mye rart med en Fiat Panda. Det er laget bare én, og vi får låne den en dag før den blir kjørt til et museum. Øverste del av bilen ser ganske så kjent ut: Et helt Panda 4X4-karosseri med fullt fungerende interiør.
Den eneste synlige endringen på innsiden er den ekstra lange girspaken som stikker fram fra et lærtrukket hull. Men karosseriet hviler på et spesielt underlag. Fjærene du ser under de grønne hjulbuene fungerer egentlig ikke.
Lasagne av stål
Kabinen er fastmontert på stolper på størrelse med bordbein, på mekanikken til en 80-talls Jeep CJ med en 4,2-liters bensin-rekkesekser.
Hjulene kommer fra en New Holland traktor. De er 1,5 meter høye og veier 200 kg hver. Av en eller annen grunn forventer jeg meg ikke at dette skal forflytte seg kjapt.
Når karosseriet er plassert så høyt, er det en enkel jobb å smette mellom hjulene og undersøke mekanikken. Her sitter det et nettverk av bjelker, avstivere og eksosrør. Rattet er koblet til hjulene med halvannen meters stag, med hele tre kuleledd underveis.
Chassiset er rundt tre meter langt, og halvannen meter bredt. Den lett rustne bladfjæringen ligger i lag som en lasagne av stål.
Og de to differensialene - en foran, og en bak - er pakket inn i metallkuler på størrelse med badeballer.
Når buksebaken revner
Her kan du lett sette deg fast i all mekanikken, som en lubben unge i et klatrestativ. Så jeg trekker meg forsiktig tilbake og forbereder meg på veien opp i førersetet.
Klatringen opp krever en viss teknikk. Sett fast en fot mellom rillene i det enorme dekket først, trekk deg så opp og finn en annen klump med gummi omkring en meter i den andre retningen.
Når buksebaken har revnet, strekker du deg etter dørhåndtaket. Døra svinger ut, og jeg står plutselig i en 45 graders vinkel bakover mens skoene mine sklir på de glatte dekkene.
Som en fergemotor
En hjelpsom fyr setter to håndflater i rompa mi og dytter kraftig. Jeg klorer meg fast til førersetet, haler meg opp, og kryper gjennom døråpningen mens jeg dunker hodet i hanskerommet.
Når jeg omsider er på plass, virker dette som en vanlig bil - på toppen av en annen. Jeg vrir om nøkkelen, og motoren fyrer opp der nede, og låter slik en fergemotor gjør når du står på brua.
Den tunge kløtsjen trykkes inn. Jeg finner førstegir med den lange spaken. Føles litt som å rote med et kosteskaft i en slagstøvel. Styringen virker heller ikke særlig presis - først etter en kvart omdreining reagerer hjulene.
Men når de først beveger seg, føles hele greia stiv, men ikke nødvendigvis på en fin måte. Overføringen er låst på lavgir, så kassa ikke skal ryke. Begge differensialene er også låst.
Hvis de ikke var det, ville de gått i stå av jobben med å bevege de enorme hjulene. Jeg får en mistanke om at denne enorme Pandaen ikke ville gjøre det særlig skarpt på Nürburgring.
I Aamodts fotspor
Så da kryper vi av sted, mens Pandaen beveger seg som om den har mekanisk gikt. Vi kjører ut av parkeringsplassen og til sentrum av Sestrière; en liten skiby vest for Torino der Kjetil Andre Aamodt vant OL-gull i super-G i 2006.
Vi passerer en stor buss som setter av passasjerer med fullt fluorescerende skiutstyr. Pandaen hangler seg forbi, og søla skvetter. Det er tid for frokost, og dette er sannsynligvis det siste disse alpinistene forventet seg å se.
En prepareringsmaskin som kommer ned fra løypene, kanskje. Men en Fiat Panda med halvannen meters hjul som stylter? Kanskje det ikke var så lurt med chianti så tidlig.
Bussdørene lukker seg, og den presser seg forbi. Sjåføren stirrer. Fløyta til en politikvinne piper. En liten, brun hund dukker opp og forsvinner under oss, heldigvis uten et pip.
En streng politikvinne
Og så kommer vi til en rundkjøring, og jeg styrer som besatt mens jeg snitter kantene. Forover, bump. Revers, bump. Forover, bjeff. Det tar ikke lang tid før vi leder an en lang kø, og paraderer gjennom byen like diskret som en sirkusklovn på toppen av en grønn elefant.
Speilbildet vårt glir langs vinduer i andre etasje mens folk i pysjamas mister skjeene i frokostbollene sine. En Lamborghini holder ikke om du vil ha oppmerksomhet her.
Det er kanskje uunngåelig at loven kommer. Politikvinnen bestemmer seg for å lede oss bort i sin egen, mye mindre Panda 4X4, med blå lys og sirene. De lokale innbyggerne kjenner disse Fiatene godt; de har vært arbeidshester på steder som dette i flere tiår.
Men selv etter alpine standarder er denne nokså uvanlig. Ikke mange biler vil ha kløtsjsylinderen fra en racerbil (det større volumet tåler den hydrauliske påkjenningen fra landbrukshjulene som står 15 cm lengre unna akselen enn vanlig). Men politibetjenten er uinteressert i slikt. Hun vil ha oss unna, i en fei.
En utfordring ved pumpene
Lastebilsjåfører som leser dette er kanskje ikke interessert i Pandaens høyde og vekt.
Men på en lastebil er i det minste hjulene innenfor bredden av bilen. Hjulene til Pandaen derimot stikker en god meter ut på sidene.
I tillegg er de langt nede under rumpa. Så selv med albuene og hodet stukket ut av vinduet, er det vrient å se hvor bilen slutter. Jeg kjører inn på en bensinstasjon, og klarer nesten å mose pumpene.
Jeg stå på tå for å få bensinen inn i tanken, som ligger over to meter oppe i lufta. Politibetjenten ser på med hendene plassert på sine ikke særlig beskjedne hofter.
Bella, ciao
Omsider eskorterer hun oss ned en bratt sti mot en barnebakke. Jeg parkerer på nysnøen og slår av motoren. Alt er stille, bortsett fra duringen til kjølevifta og susingen av slalåmski som raskt nærmer seg.
Lokale alpinister feier forbi og spretter over de dype sporene hjulene har laget i snøen. "Grande Panda, si?" sier de. "Bella. Ciao!". Mange kommer, og alle stopper før de forsvinner som en strøm av friskt fargelagte lemen.
Bil-kentauren
Vi kan dessverre ikke følge etter, siden vi mangler den uknuselige fjæringen til biler som Bigfoot og Grave Digger. De har fjærer som er konstruert for å møte bakken etter et ti meters fall, og metanoldrevne V8-ere med tusenvis av hester.
Men disse bilene er egentlig bare kopier og silhuetter av sine veigående motstykker.
Denne Pandaen føles mer som den søte originalen. Den er kanskje ugjenkjennelig fra hoftene og ned - en slags bil-kentaur - men den er mer eller mindre den type Panda 4X4 som vi ga prisen SUV of the Year til i 2012. Bare litt mer røff.
Ganske lat
Den har bare 200 hester, og du kan muligens krabbe raskere. Men etter å ha brukt en dag på å lage trøbbel for oss selv og andre, har vi blitt litt glade i kjempepandaen.
I likhet med den ville navnebroren er den litt lat. Du ser ikke mange av dem.
Men du bare må bli glad i noe som virker så utrolig og herlig hensiktsløst. Hvis du da ikke er i politiet, naturligvis. Eller er en liten hund*.
Tekniske data
4200 ccm, 6 syl, 203 hk v/4400 o/min, 380 Nm v/2200 o/min,
1995 kg Ytelse: 0-100 km/t ikke tilgj, 95 km/t maksimum
*Ingen av disse ble skadet i virkeligheten under produksjonen av denne saken.
Les også:
Test deg selv: Hva kan du om biler?
En stasjonsvogn som får oss til å sikle
Nå skal de bygge sin første SUV
