Prøvekjørt: Fiat Panda 4X4
Dette ville ikke en stor SUV klart
Man bør antakelige ikke bestige en aktiv vulkan. Med mindre man kjører en Fiat Panda 4X4
Det er vanligvis et dårlig tegn dersom det kommer røyk fra noe. Bilmotoren, for eksempel. Og de aller fleste typer matvarer. Uavhentet bagasje på flyplasser. For ikke å snakke om fjell. De er normalt høyt på lista over ting man bør unngå når de gjør noe så uvanlig som å begynne å ulme.
Men jeg jobber for Top Gear, og står ved foten av et fjell som gulper opp store dotter med røyk og damp. Og jeg skal kjøre helt opp til toppen. Jeg tviler sterkt på at det finnes et HMS-skjema som dekker denne aktiviteten.
Den ulmende kjempen vi snakker om er Etna, sørøst på Sicilia; en av verdens mest aktive vulkaner. Denne vulkanen er så småhissig at dersom du legger sammen de store utbruddene på 1900-tallet, får du et tosifret tall. Hver eneste måned er det «hendelser». Den siste store i oktober 2012. Samt i går kveld, akkompagnert av en liten geologisk hikke som målte 3,8 på Richter-skalaen.
Dermed er det åpenbart at vi må prøve å kjøre opp på vulkanen i dag. Dette er vanligvis forbudt, siden det anses for å være litt farlig. Og for gjøre turen opp til krateret, trenger vi et ekspedisjonskjøretøy utrustet med enorme dekk og råsterk motor; et monster utstyrt med vinsjer og vaiere og aller helst antivulkansk pansring - noe som kan beskytte oss dersom fjellet skulle brenne ned. Igjen.
Dessverre har vi ikke med oss noe slikt.
Etna, here we come
I stedet har vi fått tak i en helt standard Fiat Panda 4x4. Liten SUV. Firehjulsdrift. Og vinterdekk. Men jeg har likevel en gnagende følelse av at vi har dradd hit med lite grann for dårlig utstyr for ekspedisjonen.
Så det lover ikke særlig godt for turen oppover fjellet. Etna er nesten 3330 meter høy, og dominerer all utsikt som ikke er hav, fra byen Catania. At åssidene ryker som om noen nylig har fyrt av kanoner eller et enormt fyrverkeri, gjør det ikke lettere å overse fjellet - og kreftene inni det.
Ser vi på de kalde tallene, er det mye fyrverkeri: Dette er en stratovulkan som er to og en halv gang større enn Vesuv. Den er også flittig nevnt i gresk mytologi som stedet der guden Tyfon (som betryggende kalles «alle monstres far») ble holdt fanget av Zevs fordi han var slem, et sted i nærheten av smia til Hefaistos, som smidde saker og ting til gudene, og som visstnok også holder til nede under det ikke veldig så massive fjellmassivet.
Sleipe saker
Det høres skremmende ut, men er faktisk vakkert. Utover slettene rundt Catania ligger et lappeteppe av frukthager og vingårder. Plantene trives i den fruktbare jorden som er igjen etter tidligere utbrudd.
Det er overraskende grønt, og Pandaen glir inn i det idylliske landskapet som om den var skapt for det. Etna blir større i frontruta, og den tettbygde lille Fiaten takler de nylagte fjellveiene uten problemer.
Den vesle 1,3-liters MultiJet-dieselmotoren betjenes av en femtrinns manuell kasse. Den kan ikke kalles rask i reaksjonen, og litt ekstra høyde i forhold til standardbilen gir klare indikasjoner på understyring. Men alt fungerer.
På vått løv og de siste restene av morgenfrosten som dekker den nedre delen av fjellet, gjør den sågar bruk av 4X4-systemet, og trekker seg ut av de islagte partiene uten at hjulene spinner.
De aller fleste vil synes det er rimelig å forvente, en viss grad av ekstra sikkerhet under glatte kjøreforhold. Men det virker som om vi kommer til å trenge litt mer enn dette. Og som for å understreke poenget, begynner det plutselig å regne.
Bomtur
Vi klatrer oss opp over tregrensen og ilden som fargen til høstbladene skaper. Nå blir lavaen tydeligere for oss. Den er skarp og gulgrønn, og får landskapet til å virke goldt og fremmed. Og uventet vakkert.
Den gamle lavaoverflaten er dekket av mose og lav, og mennesker har desperat gravd ut kanaler langs åssidene for å lede flytende lava vekk fra landsbyene nedenfor. Naturens skjødesløse berserkergang er lokket ned til den kjølende sjøen nedenfor.
Og jeg blir på nytt imponert over den lille Pandaen. Den føles klar for oppgaven og til å stole på. Og etter at vi har surret litt omkring, er vi omsider ved foten av Etna. Vi føler oss litt mer optimistiske, og havner omsider der hvor taubanen starter og det meste av sivil trafikk stopper. Men i dag har vi tillatelse, og bommen løfter seg for oss.
Møte med en legende
Betegnende nok ser vi en mørkegrønn førstegenerasjons Panda 4X4 ved foten av fjellet. Det er spesialutgaven Sisley, og den har fremdeles Steyr-Puch-merkene.
Vi blir ømme om hjertet. Den er bitte liten, med dekk knapt en neve brede, og så skranglete og enkel at den kunne kommet gratis i en eske med siciliansk cornflakes. Men det er mye ved den som peker mot den nyeste versjonen.
Den utstråler en ærlig og ukomplisert sjarm som det er umulig å få fram i en moderne bil med alle dens sikkerhetskrav. Etter en kort prat med eieren, får vi vite at Pandaen har rullet 380 000 kilometer med den originale motoren.
Men egentlig er det ingen som vet hvor langt den har gått, for i en periode på «noen år» på 1990-tallet var speedometeret i ustand.
Hvor er autovernet?!
Det finnes naturligvis enklere måter å komme seg til toppen av Etna enn å basere seg på en Panda. Du har en taubane som kan ta deg to tredeler av veien, men da må du selv gå den siste biten for å komme helt opp.
Du kan også ta terrengbusser som frakter deg til et punkt ved foten av den største kalderaen. «Bussene» er noen seriøse terrenggreier, og basert på Mercedes Unimog. Fiaten virker grundig overgått når vi parkerer ved siden av en sånn, og sammenligningen gjør oss ikke spesielt høye i hatten.
Det tar ikke lang tid før vi skjønner hvorfor Etnas taxitjenester trenger solid utstyr for å gjøre jobben. «Veien» opp langs siden av Etna er omtrent en sti som er pløyd inn i sidene på vulkanen. Den slynger seg av sted omtrent som argumentene til en politiker. Noen sikksakker her, en langside der, noen slake kurver og noen avstikkere som er blindveier ned i avgrunnen. Autovern finnes ikke, og lavasteinene langs veikanten er sylskarpe.
Går du ut på denne massen, finner du snart ut at det er som å balansere på restene av et sankthansbål. En del av overflaten er porøs, og det som ikke gir seg under vekten av et menneske føles som skarpe fossiler av korall. Ramler du her, gjør det vondt. Jeg vet det. Jeg ramlet. Det så ut som om jeg hadde vært fanget i en sekk full av villkatter.
Magma-blod
Pandaen kverner seg ikke oppover helningene som en normal firehjulstrekker. Den spretter. Første gir er med vilje satt lavt for å bøte på mangelen av krabbegir, og andre gir krever litt fart for å hindre at den kveles. Dermed skvetter den lille bilen oppover, og hopper og klorer seg fast i den løse overflaten.
Men Pandaen er liten og relativt lett, og setter ikke mye spor etter seg, bortsett fra å virvle opp en tåkeaktig sky som bidrar til skodden som dekker dette området av Etna.
Men dette merkelige, fuktige og tynne skydekket er ikke skyer i det hele tatt. Det er damp. Når vi kommer høyere opp faller temperaturen, og det blir klart at det vi trodde var lave skyer egentlig er vanndamp som kommer opp av bakken. Her er det rødglødende magma-blodet til jordkloden veldig nærme.
Den sandete og steinete bakken er matt-svart av avkjølt lava, omgitt av snøflekker. Det er lunken damp over alt, og frityrstekt jordskorpe under oss. Men selv hvor ugjestmildt dette kan virke, har landskapet en slags grell sjarm. En voldsom ynde.
Men det er den typen skjønnhet som gjør deg nervøs. Den typen skjønnhet som kan minne litt om et fjell formet som en håndgranat.
Som forkullede husrester
Vi fortsetter langsomt oppover stien mens lavaen gradvis blir dekket av ren, hvit snø. Det blinker støtt i varsellysene til ESP-en og differensialen til Haldex-kløtsjen. Det gule, blinkende øyet viser at ting blir stadig mer krevende utenfor, selv om dette er vanskelig å oppdage inne i kupeen. Men vi fortsetter videre.
Landskapet utenfor ligner nå på et komplett etterkrigsscenario med forkullede husrester som stikker opp av rykende sand, og klippene har grelle former. Pandaen virker myk og veldig sårbar her oppe.
Omsider kommer vi dit hvor Verdens Tøffeste Turbusser gir opp og snur. Nå er det bare turstier igjen. Stier bevoktet av enorme steiner som er satt på plass for å hindre kjøretøyer fra å kjøre enda lengre. Men de er ikke konstruert for en bil som bare er litt over 150 cm bred, og jeg klarer å presse Pandaen mellom barrierene og sette kursen opp mot selve eggen av krateret.
Nå befinner vi oss på turstier som knapt nok er like brede som Pandaen, noen ganger på snø, noen ganger på dampende sand. Det virker litt skummelt. Ingen annen firehjulstrekker kunne dratt hit. For selv ikke den tøffeste SUV-en kunne ha lirket seg selv dit den beskjedne Pandaen har kommet, ganske enkelt fordi de ville sklidd utenfor kanten. Men det vil jeg ikke tenke på nå.
Lengre enn noen dyr SUV
Nå blir kjøringen enda tøffere, og Pandaen krever stadig høyere omdreininger for å opprettholde momentet. Oftere må vi ty til førstegiret for å hevde oss i kampen mot humper i terrenget. Den hardpakkede lavasanden er grei nok å finne dekkfeste på, men så snart vi prøver å komme oss over områdene med snødekke - eller de løsere, fuktige partiene - begynner Pandaens smale dekk å grave seg ned i overflaten i stedet for å flyte oppå.
Med bare 76 hester og 145 Nm dreiemoment, pluss en tynnere atmosfære hvor motoren gisper etter luft, havner vi til slutt i en dyp snøfonn. Pandaen setter seg, og motoren stanser - bare 30 meter fra eggen og en slags seier.
Vi prøver å grave ut bilen. Men hver gang firehjulsdriften kobler inn, gjør mangelen på grep og lavt turtall at Pandaen blir sugd tilbake til en nådeløs stillstand. Etter å ha tynt ut maksimalt turtall i et iherdig forsøk, blander lukten av svovle seg med lukten av svidd kløtsj.
Vi gir opp, og begynner å grave den løs. Deretter begynner den lykkelige tilbakeveien nedover Etna. Pandaen virker ganske lettet. Fjellet virker på en måte gravid. Eller kanskje en smule forspist, og med påfølgende magetrøbbel. Etna får hårene til å reise seg i nakken min.
Men litt lengre nede bestemmer jeg meg for at det bare er innbilning. Vi stopper for å ta noen flere bilder. Jeg ser tilbake på de bratte fjellsidene og innser at en Panda 4X4 - en liten, billig småbil - har tatt oss lengre enn noen svær og dyr SUV noensinne kunne klart. Opp på en aktiv vulkan. Dette er en småbil, ja vel, men den har et stort hjerte.
Vi tok feil
Litt senere pusler vi oss nedover skråningen, sender Pandaen hjem, og drar tilbake til flyplassen. Nå er vi overbevist om at ondskapen som strømmet fra Etna bare fantes i hodet vårt.
Vi tok naturligvis feil. Da vi satte oss på flyet hjemover hadde Etna enda et utbrudd, og sendte en liten strøm lava nedover fjellsiden bare noen meter unna der hvor vi satte oss fast.
Dette beviser to ting: For det første at Pandaer har det best ute i naturen.
Og for det andre: Å unngå rykende fjell er et veldig godt råd.
Les også:
Nå kan du gjøre kupp på nesten ny SUV
Ny Subaru Forester gir knallhard konkurranse blant kompakt-SUV-ene
Avgiftene knuser denne fine SUV-en
