Det selges ikke bedre kompaktbil enn dette

ØRKENEN

Fem kilometer inn i den 530 mil lange amerikaturen innrømmer Webb - fotografen og den eneste reisekameraten min - at han ikke kan «drive stick». For de av dere som ikke kjenner amerikansk terminologi, betyr dette at «jeg kan ikke kjøre en bil som har manuelt gir».

Vår Focus ST har både kløtsjpedal og girspak. Jeg innser nå at dette vil innebære at jeg må kjøre hele veien. Fra Los Angeles til New York. På fem dager. Uten å bruke motorveier. Helt alene. Den ambisiøse turen virker plutselig mye mindre morsom enn den gjorde på puben for noen uker siden.

På en nattsvart søndagskveld, med Webb foran GPS-en hvor han fant småveier ut av LA, gjennom bakgater i en by bygd rundt motorveier, og med flyet hjem igjen som gikk fra JFK fredag ettermiddag, avgjorde jeg at dette var vår hittil dummeste idé.

110 mil hver dag

Planen vår - om det da fantes noen - var omtrent som dette: Kryss USA med splitter nye kompakbilen Ford Focus ST for å oppleve både bilen og Anytown, USA.

Og ved å holde oss unna motorveiene og holde oss til mindre gjennomfartsveier og sideveier, kunne vi kanskje finne det ekte Amerika. Landet som motorveien glemte, og samtidig gi den nye Focus ST en skikkelig treningsøkt. For pokker, kanskje vi til og med kunne komme over noen svinger.

Problemet var bare at vi måtte tilbakelegge over 110 mil hver dag, i et land med grusomt lave fartsgrenser og en ubøyelig vilje til å håndheve dem. Jeg regnet ut at om vi var heldige, kunne vi holde en snittfart på 65 km/t. Dette ville bli tøft. Etter midnatt stoppet vi for å overnatte i byen Victorville, et sted i de dypeste bakevjene i California.

Ingen biler, ingen hus, intet liv

Morgengryet avslørte at Victorville befant seg midt inne i ørkenen. Det er problemet med ørkener: De sniker seg innpå deg om natta. Dette var også vår første mulighet til å se nærmere på ST-en, og den første titten var lovende: ST-ens spisse hake, større munn og fine midtplasserte eksosrør ordnet opp i de uklare generiske linjene til en vanlig Focus.

Drivverket lød mindre overbevisende, på papiret. Mens forrige generasjon av ST hadde en eksotisk femsylindret turbo, har den nye versjonen en mer triviell 2-liters firesylindret motor. For å kompensere for tapet av en sylinder, er styrken økt med 16 hk fra forrige generasjon: Nå er effekten 250 hester; langt over Golf GTIs 213 hk, men fremdeles under Megane RenaultSports 269 hk.

Likevel har sterke Forder alltid dreid seg like mye om gnistrende kjøreegenskaper som om rå kraft. Men mens Focus MkIII ikke imponerte oss veldig innen ren underholdning, ville kanskje ST redde æren? Det finnes bare én måte å finne svaret på.

Vi kjørte østover i timevis uten å se tegn til liv: Ingen biler, ingen hus, intet liv. Jeg prøvde å la være å tenke på hva som ville skje om vi fikk et havari («Hei, NAF? Vi har røket en pakning midt i Mojave-ørkenen. Hva skal vi gjøre? Ja, greit. Nå har jeg hodet mellom knærne, og leppene skjelver. Hva så?»).

'SPEED ENFORCED BY AIRCRAFT' sto det på skiltet ved veien. På tomme, rette veier langs en imponerende natur virker selv 105 km/t absurd langsomt. Vi prøvde å holde fartsgrensen. Faktisk. Vi klarte det ikke. ST-en er en skikkelig, skikkelig rask bil. Null til 100 tar 6,2 sekunder, men den føles raskere. Trøkket er fantastisk, og Focusen leverer et heftig bånndrag midt i turtallet før det gir seg på grensen på 6800 o/min, og raser forbi en og annen tømmerbil. Denne bilen er et monster til forbikjøringer.

Gamle Route 66

Vi krysset grensen til Arizona og kjørte inn på gamle Route 66; USAs mest berømte vei og nasjonens første med ordentlig veidekke. Under den store depresjonen var 66 selve ryggraden i USA, da hundretusener reiste vestover for å unnslippe de harde tidene og stedene, og finne lykken i vest. Nå er den nesten tom: Trafikken går på motorveien i sør, hotellene og spisestedene er forlatt, og veien brukes bare av idioter som mener det kan være gøy å krysse landet uten å bruke skikkelige veier.

Jernbanen går langs Route 66. Her utførte vi den lengste forbikjøringen i historien: Vi brukte 20 minutter på å passere et 1,5 kilometer langt tog som hadde en anelse lavere fart enn oss. Deretter svingte vi nordover, opp gjennom et skogsterreng og til kanten av Jordens største naturlige underverk. Uansett hvor mye du har lest om den enorme størrelsen, kan du ikke være forberedt på det øyeblikket når du parkerer på kanten og stirrer ned i den nesten uendelige avgrunnen under deg - over 1,5 kilometer rett ned. Det får deg til å føle deg veldig liten, du og den vesle oransje bilen din i et stort, stort land. Webb måpte ut og ned i kløften, i 20 minutter eller der omkring, uten et ord. - Jeg tror, sa han tankefullt, - at problemet er navnet. «Grand Canyon» høres ikke veldig amerikansk ut. De burde døpe det om til «Mega Canyon».

Tuba og McDonald's

Vi stoppet for natten i Tuba City - som ikke er oppkalt etter innbyggernes lidenskap for kompliserte instrumenter, men etter en indianerhøvding. McDonald's var det eneste matstedet som var åpent. Jeg tok en slapp burger, og så på kartet over USA. Etter en dag med bare kjøring, hadde vi bare skrapt borti den venstre kanten av USA. New York på fire dager. Over 430 mil igjen. Ingen motorveier. Jadda.

Nordøstlige Arizona er en oppvisning i vulkansk kraft. Enorme oransje hauger, knudrete fjell som skyter opp av det grå støvet som haitenner, og imponerende canyons og klipper. Vi brukte morgenen på å gape over den ene forbløffende utsikten etter den andre. Vi dro gjennom Four Corners, hvor Arizona, New Mexico, Colorado og Utah møtes, og kjørte en runde rundt Four Corners-monumentet i ST-en, og økte antall besøkte stater fra to til fem. Dette var slett ikke juks.

Mens vi passerte Cortez, skiftet landskapet øyeblikkelig fra ødemark til Sveits, med frodige enger og snødekte fjelltopper. Rocky Mountains.

ROCKY MOUNTAINS

Den som lagde Highway 550 - veien som går nord for Durango og opp gjennom Rockies til Ouray, elsket å kjøre. Hvis det finnes en perfekt vei noe sted, er det denne: Nytt veidekke, store, buktende svinger, og alt mot en bakgrunn av snødekte skrenter og tykke furutrær.

Jeg begynte å mistenke at ST-en var veldig, veldig bra, og Highway 550 bekreftet dette. ST-en er fantastisk. En forhjulsdrevet, råsterk bil, uten noen mekanisk differensial, skulle - etter fysikkens lover - understyre: Uansett hvor lenge den holder seg fast, uansett hvor godt hjulene griper, må nesa etter hvert gi seg. Men ikke ST.

Den raste inn i svingene stadig hardere inntil Webb satt klistret mot passasjervinduet og pep hjelpeløst, men den holdt seg fremdeles fast. Greit, god gummi og god asfalt hjelper, men Focusen er mye mer enn det. Hver kontroll - styring, gass, bremser - er perfekt tilpasset, og utstråler en aura av ting som er riktig. Den er en herlig sak å kjøre raskt.

License and registration, please

Dermed skjedde det uunngåelige, like etter Montrose: Mens vi raste altfor raskt ned en åpen, svingete vei, så jeg de velkjente røde og blå lysene komme i sladrespeilet.

Vi stoppet, politimannen kom mot oss, kakket i støtfangeren og fingret med pistolen sin. Jeg så for meg at vi skulle bli påsatt håndjern og beordret til å hyle som griser. Nølende åpnet jeg sideruta.

- Jeg kommer ikke til å gi deg en bot, smiler politimannen. En listig åpningsfrase. Kanskje spiller han snill purk/slem purk. - Jeg vil bare at du skal vite at fart er farlig. Men det visste du sikkert allerede? sier han. Ikke ondskapsfullt, men med et ærlig fjes.

Jeg forsikrer ham om at jeg visste det.

- Det er fint, nikker han. - Ha en fin dag.

Bates Motel?!

Etter midnatt, et sted i nærheten av Pikes Peak, leter Webb på GPS-en etter nærmeste overnatting. Den peker på et motell noen kilometer unna, og dirigerer oss raskt av veien og inn på en grusvei. Veien blir verre. Og verre. I 20 minutter hopper vi oppover bratte bakker, på illevarslende stier som går til venstre og høyre, og sikksakker seg stadig dypere inn i skogene mens GPS-en hopper hjelpeløst fra en rute til en annen, ute av stand til å låse posisjonen vår.

Omsider snubler vi over et motell, med gotisk front, og som utvilsomt inneholder mordere og spøkelser. Det var stengt, og var sikkert ubebodd i forlatt. - Vil du sjekke om det er noe ledig? spurte jeg nølende. Webb ristet på hodet. Døden ventet i det motellet.

En rasling. Ut av en treklynge kom en makaber, tynnhåret mann, brølende uforståelig og hyttende med nevene. Vi hoppet begge to i bøttesetene.

Test deg selv: Hva kan du om Ford-biler?

Er du en Ford-kjenner?

- Hva gjør jeg? klynket jeg til Webb.

- Aner ikke. Kanskje slå av lysene?

- Slå av lysene? Mener du det?

Jeg måkte ST-en i revers, og vi raste tilbake nedover veien mens den uhyggelige framtoningen kom etter, stønnende, med melkehvite øyne i frontlysene våre. Vi rotet rundt på den ene blindveien etter den andre, med hjelpeløs GPS, livredde for at fyren skulle hoppe fram fra skyggene og hogge seg inn i bilen. Jeg har aldri vært reddere. En time etter var vi fremdeles fanget i skogen.

Ut av dødsskogen - opp Pikes Peak

Endelig unnslapp vi dødsskogen og fant et åpent og ikke-morderisk motell i den lille byen Woodland Park. Heseblesende fortalte vi vår nær-døden-historie til den pene jenta i resepsjonen. Hun lyttet, nikket talende, og sa: - Han ville nok bare skyte dere. Jeg bor i skogen, og dersom et par utenbys fra kom kjørende opp innkjørselen min i en flott bil, ville jeg nok skutt dem jeg også.

Pikes Peak har endret seg litt siden jeg var der sist, da jeg så at Nobuhiro "Monster" Tajima kjørte sin 1000-hesters Suzuki til toppen i Pikes Peak International Hillclimb. Der hvor den øvre halvparten før var grus, er det nå asfalt helt til topps. Dårlig nytt for alle rallybil-fans som overstyrer på kanten av 300-meters stup, men svært gode nyheter dersom du er i en oransje Focus ST. Forden vår raste fortreffelig oppover fjellet, og smatt elegant gjennom de krappe Pikes-svingene. Motoren sugde inn den kjølige, tynne lufta mens feite, amerikanske SUV-er sto og gispet langs veikanten.

Rett ved toppen - kanskje med litt delirium grunnet oksygenmangel - skrek Webb: - La oss bestige den jævla toppen! Vi besteg den: 4302 meter, og en av de høyeste asfalterte veiene i USA. Det var bikkjekaldt på toppen. Termometeret til Focusen viste 3 grader. I går, i ørkenen, under havnivå, hadde det vist 41 grader.

Etter Pikes Peak stopper fjellene brått, og ble erstattet av en endeløs, støvete slette som går helt til Atlanterhavet. Mens vi raste østover på en snorrett vei, så jeg Rocky Mountains krympe i horisonten. Foran oss lå et illevarslende uendelig stykke ingenting. De store slettene.

PRÆRIEN

Prærien begynner ille. Et nytt innfall av fart, en ny håndhever av lover og fartsgrenser, og denne fyren mente alvor: Sliten Ford Crown Vic, viltvoksende snurrbart, og mange våpen. Jeg hilste ham med den fineste britiske turist-aksenten jeg klarte å få til.

- Du er ikke herfra, du? spurte han med granskende øyenbryn.

Jeg bekreftet at nei, jeg var ikke fra midt i Colorado, men bare på gjennomreise, og kanskje litt for raskt.

- Hvis jeg gir deg en innkallelse til retten, vil du dukke opp da? spurte han slepende.

Fire biler som gjør livet morsommere

Uten at man må selge gård og grunn.

- Er jeg nødt?

- Om du er i London, England blir det jo litt vrient, sa han utførlig, i tilfelle jeg skulle ha glemt hvilket land jeg kom fra.

- Hvis det forholder seg slik, møter jeg ikke.

- Da får du ha en fin dag, sa han og ga meg visittkortet sitt. Amerikanske sheriffer har naturligvis visittkort. Så skrittet han tilbake til bilen sin. Denne reisen gir ikke akkurat stoff til en politi-såpeopera.

Storm chaser

Prærie-sheriffen var kanskje vennlig nok, men det var ikke været. Mens vi piler over grensen til Kansas treffer vi på den mest skremmende stormen som jeg noensinne har sett. På sekunder ble de hvite skyene over oss erstattet av truende mørke og voldsomt regn, med hagl på størrelse med klinkekuler som beleiret Focusen og angrep karosseriet med gjennomtrengende klang. Enorme lynsøyler dundret i bakken, noen bare 200 meter fra bilen. Veien ble en elv, og det føltes som om dagene var talte.

- Pokker, vi er nødt til å finne ly, skrek Webb - som noen ganger kan virke som om han er stjerne i en actionfilm - over kakofonien mens asfalten langsomt forsvinner i stadig dypere vann. Gjennom de paniske vindusviskerne gransker jeg omgivelsene: En enorm slette uten synlige trær eller tegn på befolkning i noen retning. Større sjanse for å finne et strandvolleyball-anlegg med olympisk standard enn noe ly heromkring.

Jøss, så kjedelig

Like raskt som stormen kom, var den over. Noen timer senere ønsket jeg den tilbake. Stormen var i det minste interessant. For Kansas er virkelig stort, og kjedelig: Flatt, monotont jordbruksland, og langsomme veier. Mens Webb sov i passasjersetet lurte jeg seriøst på om jeg skulle kile fast en vannflaske på gassen til Focusen, og legge meg i baksetet for en liten lur selv også.

Præriene var irriterende. Focusen var det ikke. Med alt ekstrautstyret og alt infotainment-snackset, er ST-en et veldig fint sted å være. Jeg tror ikke jeg har kjørt en bil med bedre seter: Skreddersydde Recaro bøtteseter, dype og støttende, men aldri klemmende. Vi stoppet på en støvete landevei ved solnedgang, og Webb tok bilder mens det rosa lyset farget de enorme maisjordene.

En sliten hvit pickup skrenset opp ved siden av Focusen, med en skummel unggutt bak rattet. Han stirret på oss en stund, gransket scenen, og vurderte sannsynligvis om han skulle drepe oss og kle på seg huden vår.

- Hei, åssen går det? smilte han til slutt. - Jeg heter Austin Peters.

Det var faktisk slik han introduserte seg. Jeg spurte Austin Peters hva han gjorde midt ute i ingensteder, Kansas.

- Jeg er bonde og venter på regnet, sa han mot horisonten. - Tror ikkedet har regnet nok i år.

Vi hadde ikke sett en by på seks mil. Jeg spurte hva folk her gjorde hvis de for eksempel skulle ta en drink.

- Vi har en kanal. Vi går ned dit, vi drikker, og vi svømmer. Vi har en låve. Vi drikker der også.

Det verste strekket

Akkurat da ønsker jeg å være Austin Peters, drive jordbruk, svømme og drikke ved kanalen. Hovedsakelig for at dersom jeg var Austin Peters, ville jeg ikke måtte kjøre enda 274 mil til New York.

Den natten, gjennom Kansas på tofelts veier med 90 kilometers fartsgrense, var den verste. Enorme lastebiler kjempet seg opp slake bakker i knapt 50 km/t, men hver gang jeg skulle kjøre forbi kom en møkkete pickup ut av skyggene med lysene av og hornet på.

Bra at ST-en kan fikse tvilsomme forbikjøring nattetid som et dyr. Vi kjørte inn i Missouri før vi stanset for kvelden. Seks stater unnagjort, og seks igjen. Og knappe 36 timer på å nå New York.

Martha's Diner

Neste morgen, etter fire timers søvn, var Missouri bedre. Det hadde litt landskap - ikke noe storslått landskap, men uansett landskap - og en skikkelig vei med fartsgrense på 105 km/t.

Den første biten med skikkelig asfalt fikk fram hvor briljant ST er: Myk og lett som sviskemusikk når du cruiser, men alltid angrepsvillig. Styringen er spesielt plettfritt balansert: Presis på motorveien - skarp og følsom i svingene og med bare to omdreininger mellom ytterpunktene.

I den lille byen Shelbina stoppet vi for frokost hos Martha's Diner, med lærbenker og glorete sennepsflasker - ren 50-talls nostalgi. Jeg tyvlyttet til det eldre paret i båsen bak oss som lystig diskuterte en av gårdsarbeiderne sine som stadig klarte å kjøre over de andre ansatte med traktoren.

- For en dust, humret husbonden.

- Vi er ute på tur, fortalte kona meg etter å ha fanget blikket mitt.

- Til Mexico.

- Mexico? Det er vel sikkert 160 mil sørover?

- Mexico, Missouri, opplyste hun.

- Jeg trenger en ny plugg til den gamle Ford-traktoren min.

Sirupstrukne vafler

Det elsket jeg. Ikke deres traktor, men hennes traktor. I England får pensjonister elektriske rullestoler. I Missouri har de egen traktor.

Vi slappet av hos Martha's i noen lykkelige timer, og pløyde oss gjennom hauger med sirupstrukne vafler og grusom kaffe. Jeg likte Martha's; særlig fordi det virket som et lykkelig, enkelt hjørne av verden. Her var det lite ironisk annonsering, nyheter 24 timer i døgnet og paniske salgsfremstøt. Eieren ville ikke ha betalt for frokosten, og stedet ikke var fullt av trafikkpoliti og skilt med lav fartsgrense.

Mange trafikklys

I motsetning til Illinois. Illinois var grusom. En endeløs strøm av stygge industribyer med lastebilfylte tofelts veier imellom. Og trafikklys. Mange trafikklys. Det regnet konstant. Vi spiste mye tørket kjøtt. Jeg oppdaget at en diett på tørket kjøtt gjør grusomme ting med innvollene dine.

Indiana? Ohio? Jeg vet at vi krysset dem, men de var bare en grå tåke. Bare hundrevis av kilometer med langsomme veier og kjedelige omgivelser og beskjedne forsteder. Vi fylte mye bensin. Blyfri koster en drøy femmer for literen. Jeg husker at vi passerte et skilt hvor det sto «TATOO PARLOR AND PEIRCINGS». Skulle jeg stole på en mann som rablet noe inn i huden min med permanent blekk, ville jeg være sikker på at han kunne stave.

Den dagen kjørte jeg i 21 timer. Langt på natt, et sted i Pennsylvania, stoppet vi ved et falleferdig motell som tilbød «Why-Fi» og «Brekfast».

DET SISTE STYKKET

Den siste dagen våkner vi til et kjøreparadis: En versjon av Midt-England på steroider. Knudrete veier som buktet seg opp skogkledde åser. Vi kjørte på lykke og fromme mot New York, med en glad Focus som snodde seg gjennom skarpe svinger og som herlig absorberte Pennsylvanias sprukne asfalt.

Et ord som hadde truet med å danne seg i løpet av hele turen utkrystalliserte seg endelig: Smidighet. Det er hva ST-en dreier seg om. Noen heite kompaktbiler er stilt så hardt at du trenger en ekstra ryggrad for å takle en tur som dette, men ST-en føles mye mer elastisk. Ikke ustødig - hele bilen er faktisk eminent fast og stram - men muskuløs og organisk i stedet for stiv.

Vi fryktet at Ford hadde mistet mye av chassis-magien med MkIII Focus, men det er hyggelig å kunne rapportere at den er der ennå. Bilen har geniale takter.

Vi fant perfekte hårnålssvinger på en støvete grusvei inne i skogen. Jeg brukte en time på å skrense rundt som en gal, med veigrepskontrollen skrudd av, og utforsket bilens herlige balanse, kaklende som en overtrøtt idiot. Da sa Webb at vi bare hadde fire timer på å rekke flyet, og at New York ennå var 48 mil unna.

Og da oppdaget vi at det er veldig vrient å nå New York uten å bruke motorveiene. Akkurat som om byplanleggerne forventer at bilene skal komme på den åpenbare måten.

Et sjokkerende møte

Etter et kontinent med jorder, ørkener, fjell og tomhet, er New Yorks mengde av biler, folk og ting et sjokkerende møte.

Drosjer bruker horn, politiet bruker fløyter, og det tok oss en time å kjøre to kilometer. Vi bannet og svor, trafikken løsnet, og så, på en aller annen måte, kom vi fram til Terminal Sevens kortidsparkering på JFK-flyplassen - et passende glamorøst sted for slutten på reisen vår. Etter 536 mil. Ti minutter til overs.

Jeg blir litt fuktig i blikket. Focusen klarte det knirkefritt. For en bil. Den største komplimentet jeg kan gi, er at - selv etter altfor lite søvn og lange dager med kjøring på kjedelige prærieveier - ønsker jeg hele tiden å sette meg bak rattet igjen. Den er rask, komfortabel, og svinger som en djevel. Hva mer vil du ha?

Savner 5-eren litt

Kritikk? Kanskje skyldes det søvndeprivasjonen i ren Guantanamo Bay-stil, men jeg kjemper litt med meg selv her.

Mangelen på en tredørs-variant (Ford har ikke engang vist fram en tredørs Focus ennå, så en ST-versjon er klart langt unna) vil skremme noen unna, men for et oppdrag tvers over USA ønsker man seg alle dørene og all plassen man kan få.

Det er riktignok litt momentvriding når du er hard på ST-gassen, og den nye firesylindrede motoren er ikke så brummende som den gamle femmeren, men den er på ingen måte dårligere enn konkurrentenes.

Den beste kompaktbilen

Og ST-en er faktisk et ganske godt kjøp: Prisen for norsk versjon (med mye standardutstyr) starter på 467 100, mot 445 500 for grunnversjonen av Golf GTI. Slik jeg ser det, er dette den beste raske kompaktbilen som selges i dag. Den kan faktisk være den beste alt-i-ett-bilen i verden.

Og hvis du vil krysse USA uten å bruke interstate-veier, kan det varmt anbefales. Ærlig talt. Du føler og ser, og til og med lukter at landskapet endrer seg, og kjenner de små skiftningene fra stat til stat mer enn om du feier langs motorveiene. Lokale folk snakker med deg, og spanderer frokost.

Hvis du vil prøve deg, har jeg følgende råd: Unn deg mer enn fem dager, pass deg for politiet, hold deg unna tørket kjøtt, og gjør alt du kan for å holde deg unna Kansas.

Og sjekk at co-piloten kan gire manuelt.

Les også:

Test deg selv: Hva kan du om Ford-modeller?

Derfor blir 90-soner gjort om til 80-soner

2011 -2012 - Her er det beste vinterdekket