Style biler
Bling i bollen
Dette er Shinichi Morohoshi. Han gjør Lamborghinier som får andre til å snu seg i avsky. Men han er virkelig Big in Japan.
Del på FacebookSidegatene i Kabukicho er absolutt ingen turistbrosjyre for Japan. Her finnes ingen velstelte, japanske hager eller ruvende elektromarkeder. Ingen enorme Hello Kitty-dukker eller skolejenter som fniser sjenert til utlendinger. I hvert fall ingen ekte.
Vi er på baksiden av Tokyos red light district. Under et virvar av strømledninger finner du et lurvete nettverk av trange smug knapt brede nok for Mercedesene med sotede vinduer som stadig ruller forbi. Mellom kjærlighetshotellene, barene og nudelsjappene finnes tusenvis av blomsterpotter i en enorm kontrast til omgivelsene. Du kan lure på hvem som steller og vanner dem.
Her finnes det tre typer mennesker: Døddrukne salarymen som sjangler inn på strippeklubber, selvbevisste og perfekt loslitte gategutter, samt grupper av menn som beveger seg i langsom kino med total selvtillit. Dressene sitter som støpt, og det er de du bør passe deg for.
Yakuzaen er Japans mafia, og verdens største organiserte forbrytersyndikat. De sees ofte på som helter, som moderne samuraier, og skjuler seg bak vestlig mote. De er blodsbrødre: Deres blod, og andres.
Diamanter varer evig
I dag finnes også en fjerde type, dog kun i ett eksemplar, og han heter Shinichi Morohoshi. Skoene hans er diskokuler. Håret er elektrisk. Det gjør vondt å se på smykkene hans. Han er kledd som en miniatyr av lysshowet som preger byen. På tross av de åpne forbindelsene til yakuzaen er han åpen og avvæpnende.
Han kjenner til vulgær, europeisk kutyme, og strekker fram en hånd for å hilse (som regel bukker man bare her), og jeg får et visittkort hvor det bare står navnet hans.
Mens vi gjennomfører den japanske seremonien med bytting av visittkort (ta det imot med begge hender, se nøye på det, stikk det i lomma nærmest hjertet) ser jeg en diamantbesatt Rolex. Morohoshi liker diamanter. De glitrer på jakka hans, på buksene, telefonen, Lamborghinien.
- Jeg liker biler med bling
Dette er på mange måter en livstrett by. Neonlysene er innstilt på Elektrosjokk, og omkring halvparten av toalettene snakker (ja, det er sant). Du gjør fra deg i munnen til en robot hver dag, og til slutt forbauser det deg overhodet ikke.
Men det finnes ting som får blaserte japser til å snu seg. En diamantbesatt Diablo Super Veloce i det mafiastyrte sjuskete distriktet, for eksempel. Legg til varmrosa speil, så tar folk bilder. Og LED-skinner og strobelys i innsugene? Da flokker folk seg rundt bilen.
- Jeg liker biler med bling, sier Morohoshi-san, som om vi ikke skjønte det.
- Og jeg liker farlige folk. Jeg jobbet mye her da jeg var yngre, men varene jeg handlet med på den tiden var i gråsonen, forteller han.
Han strekker smilet sitt forsiktig enda en centimeter.
- Tja, kanskje mer mot svart. Men nå konsentrerer jeg meg om bilene mine og (lovlig) jobb. Likevel er det viktig for meg å være en del av denne gruppen, og dette stedet. Jeg handlet med yakuzaen her. De er greie, de respekterer vennskap. Det er uansett viktig å huske på hvor du kommer fra.
Måtte ha en Lamborghini
Morohoshi har ikke alltid vært en bilfyr. Som ung hadde han en motorsykkel ombygd til Bõsõzoku-stil. Ordet betyr bokstavelig talt "voldsom kjørende stamme", men virkeligheten er litt mer sivilisert. Litt. Det settes på neonlys og annet bling, eksosrørene blir enormt forstørret, og syklene kjøres hissig gjennom den tette trafikken.
- Å bõsõ er å være i en kriminell gjeng. Men man bryter ikke bevisst loven, unntatt veitrafikkloven. Det dreier seg om å få vanlige sykler til å skille seg ut. Det føles fint å kjøre med gjengen, men det medfører bråk. Fra 2004 fikk politiet i Japan bedre anledning til å arrestere motorsykkelgjenger. Før eller siden må du akseptere at du ikke kan leve sånn. Det skjedde med meg før politiet slo til. Det var den dagen jeg så en Lamborghini.
- Jeg var 17, og det var nyttårsaften. Jeg hørte den lenge før jeg så den. Eksoslyden var så intens at jeg ble fullstendig slått ut. Det var en svart Countach som kjørte ned Nakasendõ-veien. Da bestemte jeg meg for å kjøpe en Lamborghini. Jeg måtte kjøpe en Lamborghini.
Etter 16 år og en del arrestasjoner, kjøpte han sin første Lambo - en Diablo.
Inspirert av Darth Vader
- I starten var jeg veldig fornøyd. Den brølte som en Countach, og var rask og vakker. Men så begynte jeg å gå på møtene i en eierklubb. Og der følte jeg at jeg ikke stakk meg ut. Jeg liker å skille meg ut. Jeg trenger å skille meg ut. Så jeg begynte å tenke på hvordan bilen kunne bli ulik de andre. Da jeg planla ombyggingene, hentet jeg inspirasjon fra bõsõzoku-sykler. Og Darth Vader. Begge er futuristiske og mektige, og inspirerte meg til å tenke annerledes om biltrimming.
Han måtte dra til fem ulike verksteder før han fant noen som var villig til å gjøre modifikasjonene. Mange bare nektet. De var redde for å endre på bilen.
- Jeg spurte hvorfor, men dette var en dyr superbil, og de ville ikke ha noe med meg å gjøre. Men til slutt fant jeg et lite verksted i Tokyo som var villige til å gjøre det jeg ønsket. Større eksos med mer lyd, sprakende deksler, LED, diamanter: Morohoshi-stilen.
- Ingen likte den
- Da jeg kom til den offisielle japanske Lamborghini-klubben etter at jeg hadde endret den første Diabloen, var den ingen som likte den. Ikke en eneste én. Det ble for mye for dem. De var ikke vant til stilen, og de forsto den ikke. De var vanlige forretningsfolk og hadde ikke hatt samme fortid som meg. Men jeg sto på mitt. Etter hvert forsto de hvem jeg var og hvor jeg kom fra. Folk begynte å stille spørsmål, og da de hørte at jeg hadde kjøpt en bil til, ville de vite hva jeg skulle gjøre med den. Nå har jeg to Murciélago-er, som begge har skapt stor interesse. Det har også Aventadoren som jeg bygger om. Det er noe unikt med hver og en av dem, men også fellestrekk. De er unike, men likevel, som meg. Det er dette jeg er kjent for.
Gudfaren-melodi som kompressorhorn
Men Morohoshis filosofi skaper splittelse. Modifikasjonene hans har skapt en avstand til de mer tradisjonelle Lambo-entusiastene, og noen modifikasjoner - spesielt kompressorhornet hans, som spiller filmmusikken fra Gudfaren - har vakt litt oppsikt når han har tatt med bilen utenlands.
Han var med på det fabrikk-sponsede rallyet i anledning Lamborghinis 50-årsjubileum i fjor. Der fikk han kjeft.
- Jeg brukte kompressorhornet og flashet med alle lysene den ene dagen. Noen må ha sett det, for neste morgen ble jeg bedt om å oppføre meg bedre. Men det gikk greit, og på slutten av løpet signerte til og med Lamborghini-direktør Stephan Winkelmann bilen min.
- Jeg synes det er pussig at jeg blir sett skjevt på her. I utlandet elsker andre Lamborghini-eiere meg. De synes det jeg har gjort er kult. Selv publikum blir fascinert. I Italia var det folk som applauderte bilen og ba meg bruke hornet, selv i tradisjonelle småbyer. Men jeg kan forstå at mange synes modifikasjonene mine er¿ tja, unødvendige, sier han. - Men jeg gir blaffen.
Mange tradisjonelle Lambo-eiere vil ikke bli assosiert med Morohoshi.
- Jeg har startet min egen gruppe - Akuma Shukai. Det betyr "Diablo-møte" på japansk, og vi tok imot alle. Uansett hvor de var fra eller hvordan de modifiserte bilen sin. Det tok slutt for fem år siden grunnet rivalisering og misunnelse - biler som denne appellerer til en viss mennesketype, som ikke liker å dele på oppmerksomheten. Men alle bilene i gruppen vår stakk seg ut, og var unike. Vi startet noe. Vi startet bõsõ Lamborghinier.
Slett ikke dustete
Morohoshi setter seg i Diabloen og starter motoren. Vi drar over Regnbuebrua, som binder sammen Shibaura-piren og Minato-byen over Tokyobukta, og det ser ut som et nivå i et Mario-spill. Lampene på wirene som holder brua er i tre farger og maler farger på veibanen. Det er som å kjøre gjennom en stjerneport i science fiction-film.
Og som bestilt smetter en tungt modifisert Nissan Silvia forbi, med turbohvin og eksosspjeld. "EXCITING TEAM RISK!" står det på døra.
Når du får satt alt dette inn i en sammenheng - noe Japan og japanere klarer med fynd og klem - ser Diabloen, på tross av sin LED-lys, strober og farger fra oppgulpede sukkertøy, ikke dustete ut. Den er formet av denne byen; den hører til her. I en by som ikke er utenomjordisk som sådan, men full av ting som utenomjordiske vesener ville gjøre, spise og kjøre hvis de fikk en by, tok et kurs i Hvordan Være Menneske, og ble beordret til å snike seg ned på Jorden.
Måtte klare 320 km/t
Vi drar ut på den kronglete wangan; kystruten ut fra Shuto Expressway som kobler sammen distriktene Chiba og Kanagawa. Morohoshi forteller at dette er den gamle racingstrekningen til Midnattsklubben.
For bilfolk er veien like gammel og kjent som templene som ligger tett Tokyo. Midnattsklubben ble dannet i 1987, og du måtte ha en bil som klarte 260 km/t for å bli med. For å hevde seg måtte den klare 320 km/t. Gruppen ble nedlagt i 1999 etter en stygg ulykke hvor to motorsyklister ble drept og åtte bilførere skadet. Seks av dem var utenforstående trafikanter.
- Treig bil!
- Men dette er ingen gateracer, sier Morohoshi og lukker igjen saksedørene. Han tråkker inn kløtsjen og ruser et hallo til flokken av tunere langs bilparkeringen: Flere R32, Honda S2000 og EK Civic ruser tilbake. Og før jeg rekke å trekke pusten og starte leiebilen min, detonerer han ut på wangan med 536 hester som glefser mot horisonten. Ironien er åpenbar. Når vi tar ham igjen, ler Morohoshi og vennen hans Shinya Egawa av vår teite Toyota Vitz(!) som heter Yaris hos oss.
- Treig bil! roper Egawa. Jada, hei til deg også.
Skjære i superbiler
Morohoshi er Egawas hourensou - en slags mentor og veileder. Egawa har en Gallardo, og under Morohoshis grundige instruksjoner har han kledd den med hologramfolie, og planlegger et lignende lysshow til bilen.
- Det er mange mennesker som ønsker å ha stilen min, sier Morohoshi.
- Jeg oppmuntrer dem alle sammen. Jeg selger ikke biler, eier ikke trimmeverksted, men jeg er den beste produsenten av modifiserte Lamborghinier. Jeg ser på meg selv som en konsulent. Jeg hjalp Egawa-san med planleggingen. Det finnes fem andre som ham som vil ha biler jeg har designet. Jeg kjenner verksteder som er modige nok til å skjære i superbiler - de er vriene å finne. Folk trenger en Morohoshi senpai, mener han.
- Han er som en storebror jeg kan spørre om råd, skyter Egawa inn.
Big in Japan
Altså "Big in Japan", men utenlandske bestillinger eksisterer ikke. Ikke at en gaijin - en vestlig - ville klart å finne ham heller. - Jeg holder en meget lav profil i forretninger, sier han. - Noen ganger må man være vanskelig å finne. Ikke fordi jeg er en yakuza, for det er jeg ikke. Men ingen ekte yakuza ville fortalt deg det om de var det¿
MINI-HISTORIE: BOSOZOKU
HVOR: Tokyo, Japan
NÅR: 1950-årene til nå
HVORFOR: Inspirert av Marlon Brando i The Wild One og britiske rockere. Stammen tok hele rebellgreia til hjertet, modifiserte sykler og lagde bråk på Tokyos motorveier
Men nå kan det være slutt på anonymiteten. Ved neste Tokyo Auto Salon - Japans årlige show for modifiserte biler -p vil Morohoshi stille ut. Ikke bare armadaen av modifiserte Lamboer, men også et Murciélago-konsept. Under laget av asiatiske ornamenter ligger det angivelig et Sesto Elemento-karosseri, med litt ekstra galskap. Han lover at den kan bygges.
Den rosa Dødsstjernen
Vil slike Lamborghini-er fungere utenfor Japan?
Nei. Og definitivt ikke i klassiske Europa. Men denne rosa Dødsstjernen av en ting, glitrende som julaften, er 100 prosent Morohoshi. Som om den ved et merkelig lykketreff er formet av selve Kabukicho-distriktet. Denne Diabloen forteller deg alt du trenger å vite om Morohoshi. Og om hvor lite han bryr seg om hva du mener.
Les også:
Sjekk om bilen din er omfattet av de nye dekkreglene
De beste bruktbilene i kompaktklassen
Test deg selv: Hva kan du om biler?
Denne saken ble første gang publisert 29/05 2014, og sist oppdatert 03/05 2017.