Storselgeren møter kjørefavoritten

Vi kjører langs en av våre favoritt-biltestveier, Riksveg 40 oppover Numedal. Grunnen til at vi liker denne lange veistubben så godt, er ikke at det går an å kjøre så fryktelig fort der.

Men det er ofte skikkelig snøføre der. Veien har flotte svinger og bratte stigninger, omgivelsene er vakre, og det er ikke så mye trafikk der på dagtid midt i uka.

Vi valgte tydeligvis riktig dag å gjøre denne testen på. For sørover, i hovedstaden og omegn, og egentlig over resten av Østlandet også, er det kaos. Det har kommet en tjue-tredve centimeter snø, og mer kommer. Men Riksveg 40 er nybrøytet, kritthvit og jomfruelig. Brøytekantene er høye, og det virker som om alle andre har parkert for dagen.

Det passer oss veldig godt.

Slik tester Klikk biler

Ufortjent

Avensisen vi har med på tur er nær jomfruelig, den også. Helt fersk fra fabrikken, og på hittil uprøvde veier og uprøvd føre - selv om verdens-presselanseringen undertegnede var med på foregikk på snø og slaps og guff i Italia.

Men Avensis som modell er alt annet enn en jomfru; til og med i fjor, altså da Toyota bare skulle få ryddet unna restene av den gamle Avensis mens den nye sto og banket på døra, var det 3519 mennesker som hentet nøklene til en ny slik. Dette gjorde den til landets fjerde mest solgte bil i fjor.

Accord har helt andre salgstall å vise til. Segmentet der disse bilene hører hjemme - som spenner fra Chrysler PT Cruiser, via Saab 9-3 og til VW Passat - er stort. Til sammen sto de for 27,2 prosent av det totale nybilsalget i fjor. Bare 467 mennesker som kjøpte en slik, mens det var 110.617 solgte nye nybiler totalt.

Nå skal det sies at den nye Accord ikke på langt nær fikk et helt salgsår på seg, men om vi sammenlikner med gamle-Avensis, burde også gamle-Accord klart å selge litt. For den var en ordentlig fin bil.

Les også:

Vi har kjørt nye Avensis

Dyrt og livsfarlig å kjøre med vinterdekk

Plassknipere

Den er fin, den nye også. Kjøreglad. Tøff å se på. Riktignok en god del mindre innvendig; særlig det lange, trange og lave bagasjerommet har fått lide av at bilen ikke har en så gigantisk containerhekk som før - med et litt nettere utseende som bivirkning.

Den innvendige lengden og bredden foran er fin, men takluka stjeler viktig høyde og gjør at undertegnede må ha en mer rånete sittestilling bak rattet enn det som behagelig er.

Dropp den om du ikke absolutt må kjenne solstrålene oppå hodet. Baksetet rommer fint tre voksne, selv om beinplassen ikke er spesielt imponerende - men hvor ofte har du egentlig noen langbeinte bak? Enorme, bakovervendte barneseter er en annen sak.

- Jeg liker det forseggjorte interiøret i Accord, sier testkollega Andreas.

- Kvalitetsfølelsen er god, selv om det er en del plast her også. Men den er trang; for oss småbarnsforeldre imponerer den ikke.

Og for undertegnede, som er kronisk frysepinn og har kald garasje, er Hondas ettermonterte parkeringsvarmer med tidsprogrammering og fjernkontroll helt fantastisk. Alle bør unne seg dette, uansett bil. Det koster en del, men er verdt hver krone.

Selv om Avensis også har fått litt friskere og penere form, er ingen i tvil om hvilken bil dette er. Verken utenpå eller inni. Plassmessig har den det som trengs for en familiebil, og bagasjerommet - som heller ikke her er enormt - er lett å utnytte.

Glasstaket stjeler viktig hodeplass for dem i baksetet, og bør droppes om du skal ha noen med litt lengre rygg der bak. Selv om det bidrar til å gjøre bilen lys og trivelig, med en rommelig følelse. Men ellers er det lett å trives.

Se video av årets feteste bil

Nummen komfort

Skjønt, trives og trives - interiøret i Avensis er mer "greit" enn "wow!".

Ikke prangende, ikke tøft, ikke merkbart påkostet, ikke sporty og heller ikke overveldende komfortabelt. Selv om vår testbil er særdeles velutstyrt, med flere anbefalelsesverdige og relativt prisgunstige utstyrspakker.

Men så er det heller ingenting man kan sette fingeren på her i negativ retning: Alt er helt greit. Finere enn i noen Toyota noen gang, med høyere kvalitetsfølelse enn noen gang. Nesten litt Lexus - eller kanskje det er omvendt? Lexus har jo fortsatt et stykke igjen før de er på nivå med de tyske statusmerkene hva myke materialer og opplevd kvalitet angår.

Men det er lett å leve i Avensis. For det meste er som forventet, og knappene er få, lette å bli kjent med og lette å finne fram til under kjøring. Noen ting er imidlertid fortsatt ikke bra.

- Jeg sitter ikke godt her, forteller Andreas. - Setene har for lite støtte, og siden rattet står så langt unna, må jeg sitte med veldig rett rygg. Det er rart de ikke gjorde rattstammen litt lengre når de likevel ga rattet teleskopfunksjon, legger han til.

- Bilen er imidlertid ryddig og komfortabel, særlig på store humper. Dessuten er Avensis stillegående, og motoren er sterk i arbeidsregisteret. Men den er for nummen etter min smak.

Vi ville hatt setet fem centimeter ned og rattet ti centimeter ut, noe som antageligvis ville fått undertegnedes kne litt lenger unna den harde, nedre delen av rattstammen, men i all hovedsak er Avensis et komfortabelt sted å være. Og på glatta er den svært lettkjørt og forutsigbar, godt hjulpet av et ordentlig samarbeidsvillig og trivelig ESP-system. Selv under kritiske forhold er den ryddig og til å stole på, og da blir det litt lettere å akseptere at den er så tilbakeholden i tilbakemeldingene.

Les også:

Nye GPS-er stryker i test

Diesel mot bensin - hva er best?

Hvor grisete er bilen din?

Nesten BMW

Komfortabel, det er Accord også, men på en helt annen måte. For her er ergonomien nærmest perfekt, setene og sittestillingen deilig og riktig, omgivelsene er tøffe og med mange friske detaljer, og det hele gir et sporty inntrykk.

Knappeveldet krever imidlertid tilvenning, og da vi plutselig der oppe på det ellers så fullstendig stille fjellet fikk en stram "døren-er-åpen!"-beskjed fra en kvinnestemme om bord i bilen - altså en kunstig stemme, innebygd i bilen, og ikke fra noe tilfeldig kvinnemenneske som satt på, kjære Gro Helene!

Ikke noe ikke-tilfeldig kvinnemenneske heller, for den saks skyld! - hoppet i hvert fall undertegnede høyt. Accord kan utstyres med mye avanserte greier, men alt er ikke like nyttig.

Bilen er også sporty å kjøre. Herlig balansert, noe vi har stor glede av på det glatte underlaget. Alt er herlig vektet - styringen, pedalene, girspaken - så vi får en følelse av å kjøre bilen, ikke bare sitte der og trykke på knapper og brytere. Men den er også mindre komfortabel enn Avensis.

- Accorden er kjempefin å kjøre, smiler Andreas etter en glatt etappe. - Den er på mange måter en slags japansk BMW, jeg har så god kontakt med bilen. Den er lett å kjøre på glatta, og den er fin å kjøre langtur med. Dessuten er den oversiktlig.

Å nevne BMW når det gjelder kjøreegenskaper, er positivt her i gården. Om du lurte.

Hverdagslig lommebokvenn

Om Accords hang til å la hekken svinse ut en mikrometer for å hjelpe bilen gjennom svingen, oppleves som naturlig, trygt og underholdende, eller som direkte skremmende, får bli opp til deg.

Men til og med undertegnede, som ikke liker å sladde, synes det er positivt med en bil som oppfører seg slik. ESP-systemet er dessuten lagd for å virkelig knipe igjen når det trengs, og det gir seg ikke med å bremse og korrigere bilen før absolutt alt er i skjønneste orden.

Sånn cirka tre sekunder etter at alt faktisk er helt i orden, og du gjerne skulle hatt muligheten til å kjøre selv igjen. Trygt, men samtidig litt plagsomt.

Avensis er tryggheten selv, og finner ikke på noen sprell. Den understyrer når den presses, men er imponerende lett å få i rett spor igjen. ESP-systemet er et av de mest effektive vi har vært borti på svært lenge, spesielt når underlaget var ordentlig glatt. Men den blir aldri morsom å kjøre, ikke engang når du prøver.

- Å gå fra Accord tilbake til Avensis, blir som å komme tilbake til hverdagen igjen, konkluderer Andreas.

Motormessig skal vi ikke si så veldig mye, siden vi blander epler og kameler her. Den 150 hk sterke diesel-2,2-literen i Accord er flott, råsterk i arbeidsregisteret, men den høres.

Bilen plages også av skyhøy utveksling - noe som fikk girskiftindikatoren til stadig å klage i normale og høyere landeveishastigheter. Utvekslingen fordrer dermed hyppige girskift, for helt i bunnen er det ingenting å hente.

Toliteren i Avensis, med 126 hk, er også en trivelig maskin. Det merkes at den ikke er verdens sprekeste, men den er likevel frisk, den har et jevnt skyv, lavt forbruk og er behagelig i bruk. Du får Avensis med 2,2-litersdieseler på 150 eller 177 hk også, og da blir prisen plutselig høyere enn for Accord. Men du trenger ikke mer enn 126-hesteren vi har i testbilen. Da skiller det hele 60 000 kroner mellom disse i Toyotas favør.

Det er ikke Accord verdt.