Skal man på billøp, så kjører man bil. Vi kjørte Lexus

Selv de som ikke er spesielt bilinteressert, nikker gjenkjennende når de hører om Le Mans. Sammen med Indy 500 og Monaco Grand Prix sannsynligvis det mest kjente og legendariske billøpet gjennom historien.

Det er et sted og et løp du føler at du «må» ha vært på, en eller annen gang i ditt bilinteresserte liv. Det er så mange historier, så mange kjente førere og merker. Så mye drama, tragedie og suksess som følger 24 Heures du Mans. Hvis jeg noensinne skal gjøre en pilegrimsreise, må det være hit.

Anledningen byr seg i forbindelse med 2014-utgaven av løpet. Skal man på billøp, så kjører man bil. Siden fabrikksbilene i den raskeste klassen LMP1 nå bruker avansert hybridteknikk, er det naturlig å ta turen i en hybridmodell.

For meg blir det en Lexus GS 300h. Med til sammen 223 hk, er hybridteknikken på plass i et slikt monn at Autobahn-etappene kan avvikles i anstendig tempo. Og GT-egenskapene gode nok til at jeg kan holdes duggfrisk som en god årgangschampagne på mitt soloraid til motorsportens hellige gral.

Veien til og fra Le Mans er ikke komplett uten omveier. Da Le Mans-løpet ble arrangert for første gang i 1923, var det i epoken for de klassiske landeveisløpene. I motsetning til Grand Prix-løpene med mer spesialutviklede racingbiler, var Le Mans 24-timers et sted der også pålitelighet og drivstofforbruk spilte en stor rolle. «Race on Sunday, sell on Monday» var et stort insentiv for mange produsenter til å gjøre det bra på Le Mans.

Selv om Le Mans har vært gjennom mange av de samme endringene som andre billøp, er det fortsatt en av de svært få klassikerne der deler av løpet går på det som ellers i året er offentlig vei.

Til Le Mans har jeg blinket meg ut en tur innom Rouen, til det som da den åpnet i 1950, ble regnet som en av de fineste racingbanene i Europa. Og på vei tilbake skal jeg innom Reims, også den med en rik historie. Med en enorm forskjell: Hvordan denne tradisjonen er blitt forvaltet.

Rouen: Den glemte perlen

Autoroute A29 tar meg vestover, gjennom det vakre, bølgende Normandie-landskapet. Jeg kjører av litt øst for Rouen, følger veien langs Seinen til landsbyen Orival, og følger D938 en drøy kilometer nordover. Og plutselig står jeg der. I den skarpe hårnålen «Virage du noveau monde».

Ikke vanskelig å kjenne igjen fra de gamle filmklippene jeg har sett på nettet. Jeg stopper, går ut og lukker øynene. Forsøker å mane frem bildene av de sigarformede F1-bilene som kommer jagende ned bakken med de ekstremt raske S-svingene.

Etter å ha arrangert fem Grand Prix-løp, ble 1968-utgaven siste F1-løp på Rouen Les Essarts. Honda hadde tatt fram en helt spesiell bil, med luftkjølt motor og magnesiumkarosseri. Hondas faste fører, den kjente John Surtees, nektet å kjøre denne, siden han syntes den var for farlig. Dermed ble franske Jo Schlesser leid inn for det franske Grand Prix. Resultatet var tragedie: Allerede på tredje runde, spant Hondaen av banen nettopp i det lynraske nedoverpartiet. Bilen veltet, tok fyr og en voldsom magnesiumbrann gjorde det umulig å redde Schlesser. Honda trakk seg fra F1 på slutten av sesongen, og Rouen Les Essarts hadde arrangert sitt siste Grand Prix-løp.

Jeg setter meg inn i Lexusen igjen. Akselererer opp bakkene, gjennom svingene der Steward, Ickx og Surtees kjempet om podiumplassene i 1968. På start/målstrekket svinger jeg inn på bussholdeplassen, «Circuit Auto». Omtrent det eneste som minner om gammel storhetstid. I 1994 ble Rouen Les Essarts stengt og i 1999 rykket bulldoserne inn og fjernet alt som kunne minne om storhetstiden.

Le Mans: Legende full av liv

Kontrasten kunne ikke vært så mye større. Fra det forlatte Rouen-les-Essarts, til folkehavet og den intense stemningen lørdag formiddag på Circuit de la Sarthe, det offisielle navnet på banen der 24 Heures du Mans kjøres. Totalt dukker det opp over 263 000 tilskuere på banen denne junihelgen, et av de høyeste tilskuertallene i moderne tid.

Det er flere årsaker til den enorme populariteten. Det er klart fabrikkteamene til Audi, Porsche og Toyota i den prestisjefylte LMP1-H-klassen drar oppmerksomhet. Flere racingeksperter hyller utviklingen i langdistanseracing, både fordi bilene er teknisk avansert og 2014-sesongen har produsert tette, spennende løp.

Men også fordi du her kan se mer «normale» drømmebiler (LMGTE-klassen) konkurrere. Med en egen amatøravdeling er deltagelse i Le Mans 24-timers en mulighet man kan ha en viss forhåpning om. I alle fall om lommeboken er stor nok, noe som har gjort Le Mans til et sted der mer eller mindre talentfulle kjendiser dukker opp bak rattet og krydrer tilskueropplevelsen. I 2014 eksempelvis Patrick Dempsey (Grey’s Anatomy) og Fabien Barthez (tidligere fotballkeeper). Begge for øvrig i kategorien talentfulle.

Porsche 911 RSR, Aston Martin V8 Vantage, Chevrolet Corvette C7, Ferrari 458 Italia GT2. Alle fyller luften med sine helt særegne motorbrøl. Etter et par timer på tribunen, behøver du ikke lenger se hvilken bil som kommer oppover langsiden. Det er bare å lukke øynene og høre…

Lexus: Gentleman med skjulte talenter

Det er blitt mandag morgen, Le Mans ligger allerede mange mil i bakspeilet og siktet – eller rettere sagt GPS-en – er satt på den lille landsbyen Gueux en mil vest for Reims i Champagne-distriktet. Her var det også en legendarisk landeveisbane, som ved siden av sportsbilløp og motorsykkelrace, også var stedet der 11 franske Grand Prix-løp i Formel 1-VM gikk av stabelen mellom 1950 og 1966.

Som GPS-er flest, vil den i Lexus GS 300h gjerne holde oss på en gjespende kjedelig Autoroute i nordøstlig retning og attpåtil sneie innom den køplagete Périphérique rundt Paris. Not.

Dermed går vi over i GPS-stuntmodus: Som i korte trekk består av å beholde retning mot målet, men manuelt velge ut mindre veier med tilsynelatende utfordrende kjøreprofil.

Omveien syd for Paris viser seg å være bortimot fulltreff. Små, kuperte veier svinger seg mellom landsbyer og bondeland. De fleste kanskje vel smale for 4,85 meter og 1,8 tonn Lexus, men her varter hybridløsningen og F Sport-pakken opp med noen forbløffende egenskaper. Brede, lave 19-tommere sørger for godt feste, mens den relativt lette motoren foran og batteripakken bak gir en glimrende vektfordeling. 

På de ujevne veiene, setter vi pris på at understellet ikke er knallhard og jobber følsomt for å holde kontakten med bakken. Etter å ha blitt bedre kjent med en litt syntetisk styrefølelse, er det imponerende hvor fort og effektivt vi beveger oss gjennom den varme forsommerdagen.

Reims: Restaurert høyfartsfest

Etter snaue 40 mil dukker start-mål-langsiden på D27 vest for Reims opp. For et helt annet syn enn i Rouen! Enkelt fortalt er banen en høyfartsaffære, to lange rettstrekninger og noen slake svinger, knyttet sammen med et par hårnåler.

Hastighetene i 1966, det siste året Formel 1 konkurrerte på Reims-Gueux, er selv med dagens målestokk imponerende: I kvalifiseringen tok Lorenzo Bandini sin Ferrari 312 rundt den 8,35 km lange banen på 2.07,8 – en snitthastighet på snaut 234 km/t.

I det åpne landskapet synes de imponerende historiske tribunene og depotanlegget godt på avstand. Jeg ruller inn i depotet, og undrer meg nesten over at det ikke kommer noen karer i overall og vil skifte dekk, tennplugger og etterfylle drivstoff. 

Det første billøpet ble arrangert her allerede i 1926 og anlegget holdt koken frem til 1972, da banen stengte grunnet økonomiske problemer. Men i stedet for ruin og ødeleggelse som i Reims, ble mye av anleggene i Reims-Gueux spart.

En venneforening har satt i gang et omfattende restaurerings- og vedlikeholdsarbeid og holder tradisjonene i live med klassiske bilarrangement. I januar 2015 var eksempelvis det historiske Rally Monte Carlo på besøk her.

De gamle bildene jeg har funnet, kunne nesten vært tatt i går. Bygningene er de samme, reklamebannerne likeså. Vinden suser historisk gjennom depotet. Her har de stått øverst på pallen; Nuvolari, Ascari, Fangio, Moss, Brabham, McLaren, Steward og nesten hele motorsportens adelskalender.

Selv om forskjellen er enorm mellom den gang da og nå, er likevel noe likt: Når startskuddet går, er det fortsatt opp til føreren bak rattet å utgjøre forskjellen mellom seier og tap, triumf og katastrofe. Ikke rart de klassiske løpene fascinerer, uavhengig av epoken vi lever i.