Prøvekjørt: Ford Mustang GT, 2012-modell
Uten raffinement, og dermed umulig å ikke like
Rå, lunefull og uten raffinement. Kan det egentlig bli bedre?
Sammenlignet med den nye Mustangen, virker forgjengeren temmelig gammeldags. Der den nye omtales som en moderne sportsbil i europeisk målestokk, virker den forrige nær sagt som en dinosaur. En bil som kun kan kjøre rett fram.
Den nye Mustangen har fancy individuell multilink-oppheng, større innsugsventiler, større eksosventiler, endret innsugskamaksel, endret eksoskamaksel og stivere ventilfjærer som sikrer at ventilene stenger helt ved høyt turtall. For å nevne noe.
Alt dette stiller forgjengeren i et grelt lys. Den har stiv bakaksel, og clutchpedalen er så hard at jeg merker at jeg blir sliten i foten. Girskiftene på den sekstrinns manuelle girkassa er alt annet enn smidige.
Born to be wild
Nei, den forrige ’Stangen har verken uavhengig fjæring, lettvektskarosseri, et moderne førermiljø med myk plast, lekre brytere eller diger touchscreen.
Men akkurat her og nå, på State Route 58 i California, på vei ut mot kysten og Highway 1, er den verdens beste bil. Rå og rustikk. Femliters V8-er, 420 hk og 530 Nm. Den kler det øde landskapet som hånd i hanske. Etter det vesle tettstedet McKittrick, kommer en strekning med svingete vei.
Les prøvekjøring av nye Ford Mustang her
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Det finnes helt sikkert biler som mestrer svingene bedre enn Mustangen, men jeg kunne ikke bry meg mindre. Jeg sitter som støpt i Recaro-setene og smilet som har preget det ildrøde ansiktet mitt de siste timene er snart som støpt fast det også.
Bare lyden av V8-eren er verdt hele opplevelsen alene. En berusende lyd. Det samme med akselerasjonen. Ikkeno’ launch control her nei. Bakhjulene spinner, og bilen kaster på seg før den skyter fart. Born to be wild.
«We need a Mustang»
Jeg har ikke kjørt mange Mustanger i mitt liv. Første gang var i 2005 i forbindelse med en ferietur på østkysten av USA. Ford Mustang ble lansert samme år med retrodesignen vi nå har lært å kjenne. Og siden den var – og er – en billig bil i USA, bestilte jeg en Mustang av leiebilfirmaet. Skuffelsen lot seg derfor ikke skjule da leiebilselskapet tilbød meg en Toyota Camry i stedet. Damen bak skranken skjønte ikke helt hvorfor jeg ville dumpe Camry-en til fordel for en Mustang, men plukket opp telefonen og uttalte de befriende ordene; «we need a Mustang». Jeg husker ennå gleden da Mustangen trillet opp foran oss. Kun en V6-er riktignok, men bilen ga hele USA-oppholdet en ekstra dimensjon. Det hadde ikke Camry greid.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Mangel på raffinement
Men denne gangen er det en langt kraftigere maskin som gjelder, og endelig en ekte V8-er. Interiøret i 2005-Mustangen var simpelt. Det er ikke sofistikert i 2012 GT heller. 4,2-tommers LCD-skjerm som minner om en kalkulator, gråsvart interiør med knapper i samme farge. Helt uten kontraster. Hard og billig plast.
Men det er så uvesentlig. Hjemme i Norge hadde jeg muligens gått lei av det bilens mangel på raffinement, særlig med tanke på at dette ikke er en rimelig bilen verken å kjøpe eller holde i furet værbitt. Men i USA koster denne bilen 40 000 dollar. Det inkluderer litt ekstrautstyr som en GT Track-pakke til 2500 dollar og Recaro-skinnseter til 1600 dollar.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
The american dream
På en kort roadtrip, med kun en sekk som bagasje, fra Los Angeles, via Las Vegas til Big Sur, er den perfekt.
Ok, den manuelle girkassa gjør den litt krevende i rushtrafikken på vei til LAX-flyplassen i Los Angeles. Men pytt-pytt. I noen skarve dager har den solgt meg alt vi forbinder – og like – med USA, slik dette gigantiske landet er formidlet i populærkulturen: On the road med en enkel muskelbil. Og skal jeg til USA igjen, er jeg ikke i tvil:
«We need a Mustang».
