Prøvekjørt: Aston Martin Zagato
Hvordan reise raskt med stil
Furka-passet. Udødeliggjort i Goldfinger under biljakt-scenene der 007 kjører sin spesiallagde DB5. Her er enda en spesiell Aston. Og nå er det Zagato, og ikke Q, som har mekket.
"Jeg har en sterk følelse av at biler som dette snart er historie. Jeg har denne fæle, grusomme følelsen som sier at det jeg kjører her er slutten"
Slik omtale Jeremy Clarkson Aston Martin V12 Vantage i 2009.
Sjefens ord surrer rundt i hodet, mens V12-motoren til Zagatoen drar meg til toppen av Furka-passet. Vi er 2400 meter over Europa, og Astonens imponerende V12-er trommer mot klippene, varm morgensol blinker over akvamarinlakken, og jeg er lykkelig: JC tok feil. Tre år etter at han leverte gravskriften til den fineste moderne Astonen, er vi på toppen av Sveits i en bil som viser at V12 Vantage langt fra er død. Den vakre GT-en med den store motoren er høyst levende, og har fått en ny, italiensk dress.
Så velkommen til det nyeste - og absolutt ikke det siste - kapittelet i boka: Hvordan reise raskt med stil.
Top Gear jublet
Det hele startet i 1961, da Aston-sjefene ble inspirert av bilbyggeren Ugo Zagatos pionerarbeid innen vektbesparing, aerodynamikk og aluminium, og spurte italieneren om han kunne lage et nytt karosseri til deres DB4. Resultatet var den uforglemmelige DB4 GT Zagato; et mesterverk i aluminium ansett som en av de vakreste bilene som noensinne er sett på vei og bane. Bare 20 ble bygd.
Tross suksessen til DB4 GT, brukte Aston og Zagato de neste 50 årene på å ha en svært skiftende romanse. Lange perioder med separasjoner ble etterfulgt av gjenforeninger og klemmer. Etter en 35 år lang pause kom Zagatos V8 Vantage i 1986 (52 kupeer og 37 kabrioleter ble lagd), etterfulgt av DB7 i 2002, som også ga opphav til en DB AR1 kabrio bare for USA.
Alt dette inntil mai i fjor, under 50-årsjubileet til DB4 GT.
Da avslørte Aston V12 Zagato-konseptet under den italienske utstillingen Villa d'Este, hvor den tok i land prisen for Beste Showbil (jeg tror de kaller det noe som høres enda mer storslått ut). En måned senere konkurrerte et par V12 Zagatoer på 24-timersløpet på Nürburgring - og fullførte.
Det meste lå deretter til rette for enda 10 års pause i samarbeidet mellom Gaydon og Milano - inntil Aston stille annonserte produksjonen av 150 gateversjoner av V12 Zagato. Og Top Gear jublet.
Flytende klær
Noe som bringer oss til siste kapittelet, og til Furkapasset på toppen av Sveits, med verdens aller første V12 Zagato gatebil.
Og den ser helt topp ut. Den er ikke pen i tradisjonell forstand, og avviker fra de mer jevne, svungne linjene til resten av Aston-serien. Her er estetikken kraftigere og buttere. Zagatoen flørter med det uelegante: Fra visse vinkler minner den butte hekken med kanonlysene om en oppblåst slange.
Men gamle Zagato var aldri tilhenger av anorektiske profiler, og designen ble snarere til ut fra funksjon i stedet for moten.
V12-eren er brutalt vakker, og har alle de mest berømte elementene til Zagato: De to bulene i taket, (opprinnelig der for å gi plass til to racinghjelmer), og en gapende grill med haitenner.
Alt dette rundt en Vantage-ramme. I motsetning til tidligere Aston Zagatoer, er ikke den nye V12-eren bygd i Italia, men lagd av britiske CPP til en Aston-design godkjent av Zagato-studioet.
Drakten til Zagatoen virker å være flytende som kvikksølv. Den stråler. Og det bør den også. For dette er ingen vanlig lakkeringsjobb. Bilene blir lakkert ved siden av One-77 i det fineste hjørnet av Aston-fabrikken, og prosessen tar over 100 timer for hver bil.
Totalt krever hver Zagato 2000 arbeidstimer; noe som enten viser at den er håndlagd, eller at det jobber noen uvanlig trege fyrer på produksjonslinjene.
James Bond was here
Furka-passet er ikke det grønne, bølgende Sveits med klingene kubjeller og Julie Andrews. Dette er Alpene på sitt mest brutale: Skarpe klipper, breer, vann og steinete daler. I bakgrunnen troner beryktede Eiger.
I tre timer etter soloppgang har vi Furka for oss selv i øde perfeksjon, stupende ned til sølvblå elver, langs buktende, myke fjellveier.
Furka har sin helt egen Aston-historie. Tre år etter at Zagato hadde hamret ut sin første DB4, duellerte Sean Connery som James Bond i en annen modifisert versjon av Aston med Tilly Mastersons Mustang kabriolet på denne veien i Goldfinger fra 1964.
Connerys Aston var ingen DB4, men en DB5 (med maskingeværer, roterende skilter og katapultsete) - modifisert av MI6, og ikke Milano. Men Furka er likevel et viktig kapittel i Astons vei til toppen av alt som er Cool Britannia.
Pang i solar plexus
V12-eren i Zagatoen er muligens gammel nok til å få honnørbillett på toget, og kanskje like teknologisk avansert som en suppeøse, men det er en mektig maskin: Ingen partikkelakselerator, man snarere en samling av de mest støyende innslagene fra den industrielle revolusjonen under et håndsmidd panser.
Den 6-liters klumpen yter 517 hester; det samme som en standard V12 Vantage. Jeg lurer på om Aston bommet litt her da de ikke skrudde opp kraften til Zagatoen lite grann (Zagato DB4 har omkring 75 hester mer enn donorbilen), og gi potensielle kunder muligheten til å skryte av at de ikke bare eier en eksklusiv, moderne Aston Martin, men også den kraftigste Vantagen.
Likevel: Over et halvt tusen hester er ikke noe å kimse av i en bil som er 20 cm kortere - og litt smalere - enn en Mercedes SL. Selv på tørt og varmt sommerføre vil V12-eren slite de feite 295 bakhjulene løs fra asfalten i alle gir opp til fjerde. Å bånne gassen er som å bli slått i solar plexus av en liten, men intenst kraftig neve - en enorm mengde energi konsentrert ned i en bitte liten pakke.
Som en muskelbil fra 60-tallet
Å kjøre Zagatoen hardt på disse høye fjellveiene er en dødelig og veldig enkel øvelse: Kjør så raskt som motet ditt gir deg lov til - krasj og dø så snart du overskrider grensene.
I motsetning til mange moderne biler, føles ikke Zagatoen som en idiotsikker bil. Den har den brutale holdningen til en muskelbil fra 1960-tallet: En bil omkring en stor motor, og med liten forståelse for førerens velvære.
Den er ikke vrien å kjøre; bare kompromissløs. Styringen er blytung. Rattet er av den typen som du holder hardt i, med stramme overarmer. Her holder det ikke med et par fingre.
Aston insisterer på at Zagatoen ikke er gjort om mekanisk, så kanskje dette bare er et psykologisk triks der du er pakket inn i mykt lær og fine paneler.
Men Zagatoen føles mer kostbart utformet enn den standard V12-versjonen.
Jeg er svært glad for å kunne melde at Aston har kastet ut "Terminator"-girspaken fra V12 Vantage og DBS, og erstattet den med en kort, liten Alcantara-greie. En herlig sak som M-avdelingen til BMW kunne lagd dersom de hadde ressursene til det - og som får Zagatoen til å føles mer kontrollert enn V12 Vantage.
Et tips: Skulle du befinne deg på en øde del av Furkapasset med en V12 Zagato, trykk umiddelbart inn Sportknappen.
Til dels fordi dette skjerper gassresponsen, men hovedsakelig fordi spjeldene åpnes ved rundt 3500 o/min, noe som fyller dalstrøkene med en lyd som får alle kuene i kantonen til å raute i kor.
Hulemonstre fra Ringenes Herre
Ettermiddagen er herlig og øredøvende der vi raser opp og ned Furka og Grimsel, som er nabofjellet. Bare det tyske språket klarer å få to av Europas vakreste fjell til å høres ut som hulemonstre fra Ringenes Herre.
Vi skaffer oss tallrike superbil-skalper som kan henges på kontorveggen til Top Gear.
Dette er nemlig ikke bare et mekka for MC-kjørere, men også et for biler. På noen timer smetter vi forbi en Mercedes SLS, et halvt dusin gamle Ford Mustanger (hei igjen, frøken Masterson), en rød og hvit Weismann, to DBS-er, en Lamborghini Murciélago, og selv en Ferrari grå metallic 599 GTO.
Så jeg holder meg til Zag-en, ha det bra. Den får deg til å leve. Man kunne kanskje hakke på at Aston ikke har forbedret den litt foreldede midtkonsollen og displayene.
Den blankpolerte overflaten ser fin ut på bilder, men den gir ekstremt plagsomme reflekser i sollys. Det samme gjelder de skiveformede diskanthøyttalerne fra Bang & Olufsen på hver side av dashbordet. De har herlig lyd, men blinker lyspulser i øynene dine når du kjører under lysstolper.
Og de kan absolutt gjøre noe med prisen. Denne bilen koster omkring 3,8 millioner kroner i England, og da tør vi ikke engang tenke på norske priser. En "vanlig" V12 Vantage koster til sammenligning ca 1,25 millioner i England. Men når det er sagt: Dersom du legger sparepengene i en Zagato, og konserverer og lagrer den, kan jeg ikke forestille meg at du taper penger på den. Det begrensede opplaget og den enorme visuelle effekten vil kunne sikre profitt på investeringen.
Oppstæsjet
Men dette stikker dypere enn sjeldenhet og utseende. For Zagato føles som mer enn en oppstæsjet Vantage. Den føles spesiell, et ekte spesialbygg, et resultat av design- og ingeniøravdelinger i fri dressur, fra de Z-merkede spennene som sikrer rommet bak setene til de neseboraktige luftinntakene i panseret til hekkvingen i karbon.
For ikke å glemme de bølgende sømmene som går langs setene og taket. Mønsteret fortsetter gjennom varmetrådene i bakvinduet, og slynger seg fram og tilbake på veien nedover vinduet.
En standard V12 har ikke bølgende vindustråder. Så noen hos Aston har tenkt at det så kult ut, og hadde ressursene til å gjennomføre endringen. Sånt liker jeg.
Ikke som Goldfinger. Heldigvis
Før jeg kjørte ut av Sveits, ønsket jeg - utelukkende i forskningens navn - å se den remasterede DVD-versjonen av Goldfinger. Den var både briljant og elendig på én gang: 60-tallskul og full av klumpete spesialeffekter, teatralsk skuespill og gapende hull i historien.
Jeg fryktet at V12 Zagato ville være likedan. Selv om de har vært herlige å se på og høre på, og på sett og vis også å kjøre, har en del av Aston-bilene i de siste par årene begynt å føles litt foreldede.
De har virket litt for avhengige av gamle bildeler, og vært produktet av en bedrift som har havnet på etterskudd sammenlignet med standarden satt av Ferrari og tyskerne.
Men Zagatoen føles mer personlig og mer håndlagd enn noe Italia eller Tyskland kan tilby. Og i kombinasjon med fantastiske Furka, blir dette nesten så bra som bilkjøring kan bli.
Nesten.
Ikke siste kapittel
Sent på dagen, på vei ned fra Furka, kommer vi inn i Passo della Novena. Novena er 50 meter høyere enn Furka, og ligger mot den italienske grensen. Og det beste er at den har en rekke flotte, brede og feiende hårnålssvinger, jevn og herlig asfalt. I tillegg finnes det ikke motorsykler her.
Hvis du noen gang er i det sydlige Sveits - pokker, dersom du er i Sør-Europa i det hele tatt - må du kjøre innom. Hvis det siste pengetrikset vårt funker (et pyramide-opplegg som har fått navnet "Toblerone"), vil du se Top Gear komme motsatt vei i en V12 Zagato med brølende motor og hvinende hjul mens kveldssola legger et rosa skinn over fjellene og isbreene.
Dersom dette var slutten på store, vakre, og skamløst kraftige superbiler, ville det vært en verdig avskjed. Men det er det ikke. V12 Zagato er en herlig, røff klump av støy og håndlagd luksus. Den er ikke en gravskrift, men et bevis på at den storslåtte og glitrende GT-en er høyst levende. Aston Martin V12 Zagato kommer i historiebøkene.
Men ikke som siste kapittel.
Les også
Stor test: Her er spylervæskene som duger i kulda
Her er de beste og verste bilene
Quiz: Kjenner du igjen bilene?
