Så dårlig kjører du med promille

Julebordsesongen er her, tiden på året da flest nordmenn kjører i alkoholpåvirket tilstand.

Vi har alle sett saker som «Promillekjørte – drepte to» og «Tatt i feil kjøreretning på E6 med 2,1 i promille» i landets aviser og nettaviser.

Problemet er omfattende. I en undersøkelse gjort av NAF og NRK, kom det fram at 22 prosent har kjørt i fylla eller kjørt med alkohol i blodet uten å vite om promillen er for høy. I samme undersøkelse kom det fram at én av tjue har fyllekjørt med barn i bilen.

I en undersøkelse gjort i 2013 av bilprodusenten Ford, svarte hele 56 prosent av 18 til 24 år gamle europeiske sjåfører at de har kjørt selv eller sett venner kjøre etter å ha drukket alkohol.

1,5 i promille

Under et opplegg i regi av NAF og Ford, fikk vi mulighet til å kjøre bil i "påvirket tilstand". Med en såkalt promillesimuleringsdrakt på kroppen, skulle vi ta oss gjennom en løype med hindre som slalåm, rundkjøring og lukeparkering med en helt normal personbil.

Det var ikke lett. Se video i toppen av artikkelen.

Drakta begrenser bevegelsesfriheten og er laget for å gjenskape virkningen av å ha drukket alkohol. Hørselvern svekker også hørselen, samtidig som brillene skal simulere promille på 1,5.

Min personlige oppfatning er at 1,5 er i høyeste laget. Det opplevdes hvertfall langt mer krevende da vi under en promillemålertest kartla våre evner til å kjøre bilspill med ratt og pedaler med ekte promille på cirka 1,5. 

Ekstremt dårlig presisjon

Første runde i løypa gikk smertefritt. Uten "promille" rullet jeg trygt i mål på 32 sekunder og rev ikke en eneste kjegle.

Tilbake bak rattet med drakta på, føler jeg meg ør i hodet og helt ute av kurs. Brillene har stjålet dybdesynet mitt, og jeg aner ikke om det er én eller fem meter fram til kjegla som markerer startpunktet for løypa.

Jeg føler meg full!

Igangkjøringen går overraskende bra. Klutsj ut, gass inn. Jeg ser første kjegle nærme seg og svinger pent unna. Tror jeg. «Du tok usedvanlig god høyde i svingen», får jeg høre i ettertid.

Jeg runder to-tre kjegler med god margin før jeg skal inn i rundkjøringen. Jeg merker at farten er lav og velger å gå ned i førstegir der jeg kjørte i andregir i edru tilstand. Det nykker i bilen i det jeg slipper kløtsjen ut – farten var på langt nær så lav som jeg trodde.

Jeg klarer rundkjøringen uten riv og styrer fint ut til neste hinder – lukeparkering, der det skal rygges inn.

Det er cirka ti meter å rygge for å komme helt inn i luka, som er markert med fire oransje kjegler. Jeg sonderer terrenget, bruker sidespeilene, sladrespeilet og ryggekameraet. Snur til og med på hodet og tar en kikk bakover, noe som gjør med enda mer svimmel.

I enden av luka står en Mercedes. Den sto der på forrige runde også, men jeg enset den ikke. Nå er den et problem. Jeg rygger og rygger, føler at jeg er svært nære Mercedesen. Det er nesten så jeg hører lyden av metall mot metall. Du vet, den dyre lyden.

Men så dukker plutselig kjegla i framkant av luka opp ved sidevinduet mitt. Kjegla jeg skal være bak med fronten når bilen står riktig parkert. Med andre ord, kan jeg fint rygge to meter til uten å bulke.

En liten slalåmsekvens er alt som gjenstår. Jeg begynner å bli vant varm i trøya og tør å gå tettere innpå kjeglene. Tror jeg. Også her får jeg høre at jeg har god margin.

Betydelig tregere

Vel i mål overraskes jeg stort over at jeg ikke har revet en eneste kjegle. Ren flaks. Men hva ble tiden? Foruten lukeparkeringen gikk det da ganske greit, tenker jeg.

50 sekunder – 18 sekunder mer enn runden uten promille. Det høres kanskje ikke mye ut, men den prosentvise økningen på 56 prosent gir et klart svar på hvor redusert man faktisk er med 1,5 i promille.