Porsche til Polarsirkelen

Kaoset etter gårsdagens snøvær har lagt seg. Oslo-trafikken flyter trått, men jevnt da vi triller ut på E6 nordover. Tidsskjemaet er allerede i ferd med å sprekke. GPS-en antyder at vi vil være ved målet klokka 23.32. Det eneste jeg vet om målet er at det ligger langt nord, nærmere bestemt på 66 grader nord.

Det er godt nok for meg. Beskjeden fra redaktøren var enkel nok: finn veier som henter ut det beste i Porschen.

Jeg gikk på nettet. Til www.geomidpoint.com/random, la inn en passende radius og klikket "get random point". På det tredje klikket dukket 66°32'41" N opp. Akkurat passe langt nord - tenkte jeg, uten å sjekke nøyaktig hvor det var.

Trege brøytebiler

GPS-en har kalkulert ruta, og et raskt gløtt på kartet over første del avslører at det kommer til å bli korrigeringer underveis. Nærmere bestemt allerede ved Kløfta. Aldri har jeg kjørt så sakte til Kløfta. Det handler ikke bare om at jeg ser fram til å få strukket ut litt og brukt en liten porsjon av 4S-ens krefter. Nei, vi har havnet i godt selskap bak tre brøytebiler, og gjennomsnittsfarten er beskjedne 44 km/t idet vi svinger av og inn på Rv. 2 mot Skarnes.

Ikke at det å kjøre sakte er noe problem. Jeg sitter godt, og PDK-girkassen (dobbeltclutch) sørger for at køkjøringen går uanstrengt. Å kjøre en 911 er ikke noen utfordring sånn sett, den er så snill og medgjørlig og helt utmerket i storbyens til-jobben-kjøring. Det er en stund siden jeg sist satte baken i en 911, men kjenner meg igjen. Det tar bare litt tid å venne seg til at tenningslåsen sitter til venstre for rattet.

Instrumentkonsollen domineres av den store og sentrale turtelleren, speedometeret er plassert ut til venstre og er et av i alt fem mindre viserinstrumenter. I tillegg kommer digitalt speedometer, digital klokke, kjørecomputer med forbruksmåler, temperaturmåler med mer. Det er nok å la seg bli distrahert av.

Baktung

GPS-en protesterer allerede på veivalget, men jeg er sta på dette området. E6 nordover er ikke noe for en 4S. Etter Skarnes går det nordover. Trafikken er glissen, og føret stødig, men enkelte steder er det mye snø i veien. Jeg er fortsatt litt usikker på hvordan de brede dekkene vil takle løssnøen. 235/35R19 og 295/30R19 bak er langt fra optimalt for dette føret.

911-en er baktung. Fotograf Nordlien bidrar i større grad enn meg til å skyve vekten forover, men med 63 prosent av vekten på bakhjulene som utgangspunkt er 4S-en fortsatt lett foran. På asfalt er det bare et spørsmål om vane, på løs snø er det snakk om finfølelse.

Styringen lever slik den alltid har gjort i 911. Det drar i rattet med hjulenes bevegelser opp og ned i ujevnhetene. Sånn sett er følelsen med forhjulene mer direkte enn i de fleste biler.

Les også:

Test: Porsche Cayman - Norges-Porschen

Blåtur i Shelby-Mustang

Sladdevillig hekk

Idet vi passerer Odal sentrum våkner kjørecomputerens varselsymbol til liv. Lavt oljenivå. En telefon til Autozentrum, og beskjeden er klar. Mobil1 er oljen, på Elverum hiver vi på en liter (209 kroner) og lar elektronikken ta en oljenivåsjekk. Med oljenivået i orden og full tank legger vi kursen nordover på riksvei 3.

Turen om Skarnes og Odal er ikke bra for tidsskjemaet vårt. Ruta ble drøyt 22 km lengre, og da vi svinger av til Koppang og tar av østover ved Åkrestrømmen, får GPS-en det veldig travelt.

Det gjør jeg også. Jeg forsøker å kjøre rene svinger, men boxersekseren forlanger en ultrafølsom gassfot hvis hekken ikke skal gå ut. Jeg er fortsatt ikke i nærheten av å tenke på å slå av støttehjulene, og elektronikken henter effektivt inn alle sladdetendenser. Men den drar samtidig farten kraftig ned.

De siste hårnålene sitter. En nøye tilmålt dose boxerkraft, en sladd helt på kanten til at elektronikken griper inn, og vi danser opp og inn på øde veier.

Elektronisk harmoni

Jeg lar PDK-kassen jobbe i automatmodus. Det fungerer utrolig bra. Girsystemet svarer kontant på gassfotbevegelser, og styringsprogrammet har en fantastisk evne til å lese kjøremønsteret mitt. Det holder på lave gir, sjalter opp og ned akkurat på riktig sted. Bilen føles som en forlengelse av tanken.

Sportsmodus har jeg ikke bruk for. Her handler det om å være myk, både når det gjelder kraftdosering og mot veien. Det er sjelden turtellernåla passerer 3500-merket. Da yter motoren rundt 180 hk og 320 Nm, mer enn nok til å flytte knapt 1500 kg Porsche lett og uanstrengt.

Sportsfjæring har vi ikke bruk for. Fjæringskomforten er dårlig nok som den er. På kjettingslitt snø/is rumler det kraftig fra de feite 19-tommerne. Bare en liten tur innom sportsfjæringen avslører at det ikke er noe å vinne på det. Ikke ennå i alle fall.

Lyset er fascinerende. Naturen spiller på svart/hvitt-nyanser, og ved Isterfossen står skiltene midt i krysset som lysende fargeklatter. Jeg brekker til venstre. Ved Tufsingdal begynner lyset å svinne, og da vi parkerer foran Vertshuset Røros er det allerede skumt. Rørosbratwursten går ned på høykant før turen fortsetter nordover.

GPS-en går igjen amok. Denne gangen er det rutevalget via Brekken og Tydal den protesterer mot. Men jeg er steinhard her, Trondheim er en fin by, men E6-en frister ikke.

Les også:

Lei en heftig sportsbil

Norges beste skibakker

Massiv akselerasjon

Veien over Tydal gjør godt for sjela, og etter å ha kjørt på så godt som øde veier mesteparten av turen, er veien over Langsvola en god oppfølger. Fem biler har vi møtt da vi triller inn i Tydal sentrum.

Vi har for lengst gitt opp å nå fram i dag. GPS-en er ikke på vårt parti, og tidskalkylen dens sprekker stadig. Bensinfyllinger, spisepauser og omveier har sørget for det. Og jeg har ennå ikke sett hvor vi skal ende, men Nordlien liker det trygge fremfor det usikre. Rask hoderegning tilsier at vi bør ha et sted å bo når vi kommer til Mo i Rana. Så jeg fikser det.

Da vi kommer inn på E6 ved Værnes, er det bar og tørr asfalt. Nord for Stjørdal er veien tom - nesten. Nå biter Nokian-dekkene skikkelig, og styrefølelsen er som en forventer i en 911. Jeg kliner til. Må bare kjenne hvordan 420 Nm og 385 hk sparker. Aksen kommer som et sjokk. 4S-en sparker godt unna på vinterføre, men frasparket på bar vei er overveldende.

En halvliter mindre på mila

Dette er fartsboksenes land, og det er ingen grunn til å utfordre skjebnen. En lokal fortkjører henger seg på, men slipper etter brua før Åsen. Ved Løsberga sør for Steinkjer er E6 stengt på grunn av et uventet smell tidligere på dagen. En usedvanlig dårlig skiltet og lite egnet omkjøringsvei tar oss forbi det som må bli den dyreste og minst nødvendige firefelts motorvei i landet.

På Steinkjer er det tid for tanking. 58 liter bensin på 540 km er ikke akkurat CO2-vennlig, men ellers er det nok ingen som tar skade av det som kommer ut bak Porschen. PDK-kassen sørger for å dra ned forbruket med ca. halvliteren pr. mil i forhold til den manuelle girkassen. Direkteinnsprøytingen bidrar også til å holde forbruket i sjakk, samtidig som effekten tilgodeses og tillater hele 12,5:1 i kompresjon.

Fartsopplevelse

Klokka passerer ni idet vi stikker ut på det som blir turens mest øde strekning. Veien er bar, men isete svinger sørger for at tempoet holdes på et kontrollert nivå. De svingbare xenonlysene kommer nå til sin rett, men kjørestilen blir straks litt mer stakkato når sikten uansett blir dårligere.

Nå bruker jeg PDK-kassen manuelt. Bryterne på rattet skiller seg litt fra alt annet jeg har prøvd. Kanskje ikke riktig for racing, men en 911 Carrera 4S er ingen racerbil. Du sjalter med en gjennomgående knapp på ratteikene. Trykker du forover, sjalter du opp, trykker du bakover, sjalter du ned. Det tar ikke lang tid å venne seg til denne funksjonen.

Jeg nyter den direkte følelsen den manuelle sjaltingen gir på de svingete og bare veiene. Nå er det også mulig å teste ut Sport- og Sport Plus- funksjonene. Sport Plus gir ikke bare et fastere understell, gassresponsen blir også mer direkte. Med isete partier innimellom går jeg ganske raskt tilbake til Sport. Det er perfekt for kontant kjøring på landeveien hvis du ikke legger komfortkravet for høyt.

Les også:

Her finner du det magiske nordlyset

US 1 til Key West

20 km/t føles som 120

Med mange timer bak rattet allerede, tar det ikke lang tid før jeg legger over til normalmodus igjen. Innimellom er veistandarden førsteklasses, men enkelte strekninger har lurvete dekke som både gir mye risting og mye støy. Stereoanlegget har vi til nå ikke hatt bruk for.

Carrera 4S er utviklet for rask transport, og med 295 km/t som toppfart er det lett å forledes til å tro at norsk hastighetsnivå blir kjedelig. Det kan nok bli det. Men på de veiene vi har kjørt i dag, har fartsopplevelsen vært førsteklasses.

Ved Namsskogan får vi vinden inn fra siden, og i en slak høyresving er plutselig alt bare hvitt og kaos. Jeg gir full brems, samtidig som jeg sikter langs den gule midtstripen. 10 meter, 20 meter, 30 meter, fortsatt er alt bare hvitt. En gløtt på det digitale speedometeret avslører at vi holder så vidt over 20 km/t, men det føles som 120. Så er alt klart igjen. Like brått som vi traff snøkavet, er vi ute av det.

Unikt samspill

00.23 kommer vi til Mo i Rana. Hotellet er fullbooket, utenfor står et oppbud av biler du sjelden ser. Arctic Challenge Tour 2009 er i Mo i Rana akkurat denne natta. Med tungt dekorerte biler. Alt fra Toyota Prius til brautende Audi Q7 V12, de fleste fra Nederland. 6 dager og 7000 km er deres mål.

Da vi pakker Porschen dagen etter, har den siste bilen i Arctic Challenge Tour akkurat kjørt ut av parkeringsplassen. Jeg har lurkikket på kartet. 66°32¿41¿N - 14°19¿03¿E er på Svartisen. Dit går det ingen vei, så vi velger oss Polarsirkelsenteret i stedet. Vi har bare 8 mil igjen. Vi er i den blå timen da vi svinger inn bak brøytebilen som står i krysset ved Polarsirkelsenteret. Vinden uler, det er ni kalde på temperaturmåleren, og snøen kommer vannrett. Vi er ved målet.

Jeg har knekt koden, Carrera 4S sitter i ryggmargen. Den nye 3,8-literen med direkteinnsprøyting, PDK-girkasse og firehjulsdrift er en drøm. Her har du ikke bare estetisk nytelse, men en kombinasjon av sportslighet og praktiske egenskaper i et unikt samspill.

Les også:

Alle våre biltester