Porsche 911
Magnus (48) har en Porsche-samling utenom det vanlige
Det startet med et par alligatorbukser i PVC.
Hårprakten er holdt i sjakk av en stor lue, og skjegget er en blanding av sølvhvitt og blondt. Magnus Walker ser ikke ut som noen typisk Porsche-entusiast. Plasserer du ham på Karl Johan, vil han sikkert kunne skramle sammen noen småpenger.
Men denne selverklærte Urban Outlaw har blitt berømt som en av verdens mest aktive Porsche-samlere, og litt av en undergrunnshelt for uortodoks trimming av eldre Porsche-produkter. Men nøyaktig hvordan endte en fyr fra Sheffield opp i Los Angeles som en entusiast av Stuttgarts fineste biler?
Martini-rød Porsche
Historien starter i 1977. England var et spennende sted å være som ung. Sex Pistols satte i gang punkrock-bevegelsen, og en liten film ved navn Star Wars skulle produsere en hel generasjon av nerder. Men for Magnus, som da var 10 år, innebar 1977 en helt annen form for besettelse.
– Faren min tok meg med på et motorshow i Earl’s Court. Der fikk jeg øye på en 911 som var lakkert i Martini-farger med røde og blå striper. På motoren sto det «turbo», og spoileren var like høy som hodet mitt. Da visste jeg at Porsche 911 var drømmebilen min.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Magnus var hekta. Han rablet ned tegninger av 911 på alt papir han kom over, og skrev et brev til Porsches hovedkontor og spurte om å få jobb – bra ambisjoner for en 10 år gammel gutt. Overraskende nok svarte de ham, takket for interessen, og foreslo at han tok kontakt igjen om noen år.
Droppet ut av skolen
Men dessverre for Walker var ikke Sheffield på 1980-tallet akkurat et sted der alle drømmer ble virkelighet. I 1982 droppet han ut av skolen med elendige karakterer og minimal utdannelse. Omtrent på denne tiden oppdaget han også alkohol og heavy metal-musikk – to hobbyer som ikke akkurat er kjent for å skape strålende karrieremuligheter.
Han hadde en naturlig sans for USA-kulturen. Den amerikanske drømmen fascinerte Magnus, og klassisk amerikansk samtids-tv som Starsky and Hutch fikk USA til å se ut som et paradis med raske biler, raske jenter og mye ansiktshår. I Sheffield var det langt fra sånn. Så siden han ikke hadde utdannelse, ingen jobb og ingen grunn til å bli; hvorfor ikke prøve lykken i Statene?
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Leir utenfor Motown
– Jeg meldte meg på noe som het Camp America, hvor unge sendes til Statene mot å jobbe på sommerleir. Mirakuløst nok ble jeg tatt opp (det er verdt å nevne at Magnus også var en brukbar terrengløper, og ikke bare en tørst metallfantast).
– Så, i 1986, pakket jeg sakene mine og hoppet på et fly til New York, med en påfølgende 100 mils busstur til Detroit.
Etter 12 måneder med leirarbeid noen mil utenfor Motown, hoppet han på bussen igjen, og reiste 320 mil til Los Angeles. Han dro straks til Hollywood for å se etter arbeid etter å ha overnattet på en benk med politiet som vekkerklokke.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Alligatorbukser
Etter tre dager fikk den langhårede briten en åpenbaring.
– Det er en artig historie. Jeg kjøpte et par alligatorbukser i PVC for ti dollar. De var trange, så jeg tok nål og tråd fatt. Så dro jeg til en punkrock-butikk, hvor eieren ble interessert i buksene. Han spurte hvor jeg hadde fått dem fra. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg svarte «England», og spurte om han ville kjøpe dem! «Absolutt», sa han. «Hvor mye?» Jeg så muligheten for raske penger, og sa 25 dollar. Og uten å nøle bestilte han åtte par. Jeg løp så fort jeg kunne til markedet som solgte buksene, og gjorde mer penger på den ene transaksjonen enn på én uke i Sheffield. Dette stedet begynte å virke interessant.
Madonna og Alice Cooper
I løpet av de neste årene gjorde Magnus butikk på å kjøpe billige, sjelløse klær, gjøre dem personlige og selge dem videre i Venice Beach. Han kom inn i motebransjen uten engang å prøve på det, og plutselig hadde han cash til sex, drugs ad rock’ roll. Tidlig på 1990-tallet hadde boden hans utviklet seg til et brand med kallenavnet Serious Clothing, og han solgte engros til hundrevis av butikker. Klærne ble også brukt av stjerner som Madonna og Alice Cooper.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Egen bygning
– Vi omsatte masse varer, og leide et hus, samt et verksted for å holde ting i gang. En dag gikk det opp for meg at vi betalte altfor mye i leie. Hvorfor skaffet vi oss ikke vår egen bygning? Så i 2000 fant kona mi et stort lager som vi nå kaller hjemmet vårt. Det var et lite attraktivt sted, veldig slitt, og folk syntes vi var gale. Men vi hadde en magefølelse som sa at det ville gå greit, så vi slo til.
Med boligareal oppe og verksted under var ikke stedet ideelt, men det fungerte. Og i 2011, etter en artikkel i LA Times, fikk Magnus en telefon fra et firma som ville leie stedet for å lage en musikkvideo. Han så på kona Karen, og spurte: «Hva er det verste som kan skje?». 22 timer senere startet han et firma for utleie av opptakssteder for filmer.
– Det var omtrent som med pvc-buksene 15 år tidligere – en tilfeldig sjanse som vi gjorde om til en forretning.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Virkeliggjøring av guttedrømmen
Men hvordan henger dette sammen med Porsche-samlingen?
I 1992 realiserte Magnus sin gamle drøm, og kjøpte sin første Porsche; en 911 fra 1974. Det resulterte raskt i hauger av fartsbøter, og til og med en væpnet pågripelse. Det var en uholdbar situasjon som måtte endres.
Vi spoler fram til 2002, hvor begge bedriftene gikk greit, og den skjeggete fartsgale fyren ble med i Porsche Owners Club og fikk sin første dag på bane. Han fikk raskt grepet på banekjøringen, fikk lisens og begynte deretter å instruere andre eiere.
– Jeg hadde nesten 50 banedager i året, og kostnadene var helt ville, forteller han.
– Jo mer alvorlig jeg tok dette, desto mindre morsomt ble det. Så rundt 2005 solgte jeg alle bilene jeg eide som ikke var Porscher, og fokuserte på å skaffe meg en superb samling av tidligere 911-biler for å virkeliggjøre guttedrømmen.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Barndomshelten Evel Knievel
Mens samlingen vokste, fikk bilene medias søkelys fordi de var litt annerledes. Siden han hadde brukt hele sitt voksne liv på å lage spesielle klær, var ikke Magnus en fyr som ville holde seg til alle de uskrevne reglene om restaurering av Porscher.
Og 911-bilene i hans stadig voksende samling fikk en viss undergrunns-status. De var ikke bare litt modifiserte, og lettere ombygd til et formål, men snarere «hot rod racer-gatebiler».
De hadde integrerte blinklys, luftspjeld i panseret, fete felger og lavprofil, og så ut som en 911 i formen. Men alle sammen hadde kjennetegnene til Magnus Walker. De røde, hvite og blå fargene på bil 277 er en tributt til barndomshelten Evel Knievel.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
En annen Porsche-fyr
Det var aldri meningen at denne stylingen skulle gjøre ham berømt. Bortsett fra en liten blogg i forumet Pelican Parts, vernet Magnus om samlingen sin i verkstedet, og ville nyte den alene.
Men i 2012 ble han kontaktet av filmregissøren Tamir Moscovici, som var lei av å produsere reklamefilmer og fast bestemt på å gjøre noe helt nytt. I likhet med Magnus var han en Porsche-fyr, og de to fant hverandre umiddelbart. Tamir foreslo at de skulle lage en kort YouTube-film. Og den evige optimisten Magnus svarte: «Hva er det verste som kan skje?»
Fire filmdager senere hadde de lagd den 32 minutter lange dokumentaren Urban Outlaw. Den ble senere vist på filmfestivalen Sundance, og fikk glimrende kritikker.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Brev fra Porsche
– Etter dette tok ting virkelig av, sier Magnus.
– Jeg åpnet opp samlingen min for hele verden. Etter to uker fikk jeg en telefon fra Jay Leno, som spurte om jeg ville være med i hans bilbaserte show Garage. E-poster haglet inn, telefonene ringte i ett, og et nytt kapittel i livet mitt startet.
En måned etter filmlanseringen fikk Magnus et brev. Det hadde Porsche-logo. Det viste seg at Porsche også hadde sett filmen, og de likte både den og Magnus så godt at de spanderte en flytur til Stuttgart for en omvisning på fabrikken.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
– Det å åpne brevet gjorde meg enda mer glad i Porsche, forteller Magnus.
– Å være en Porsche-fyr dreier seg om lojalitet og selve reisen. At Porsche sender et slik brev 35 år etter det første, forsterker statusen til merket. Jeg har vært så heldig at jeg kan jobbe med merket som jeg kjempet så hardt for å bli en del av. Jeg aner ikke hva framtiden vil bringe, men jeg er ganske sikker på at reisen vil fortsette.