Nye takter fra Toyota

Det blir alltid rabalder rundt et navnebytte, og det var ikke noe annerledes da Toyota Avensis dukket opp første gang på høstparten i 1997. Den skulle overta for Carina som den japanske bilprodusentens hovedmodell i mellomklassen.

I dag er det knapt noen bilkjøpere som bryr seg om mellomklassen lenger, men på slutten av 1990-tallet var det et svært viktig segment for de store bilfabrikkene: Som typiske familie- og firma­biler med stort utvalg av karosseri- og motorversjoner, var de økonomiske melkekuer om det ble suksess. 

Helt ny bil

Oppstusset rundt navnebyttet var på ingen måte ubegrunnet. Carina-navnet hadde vært med helt fra tidlig 70-tall, og var nesten like inngrodd som Corolla. I løpet av 1970- og 80-tallet hadde de japanske bilfabrikkene
– med Toyota som ledestjerne – bygget opp en status som solide, driftssikre biler. På ingen måte spesielt spennende, velkjørende eller attraktive, men i motsetning til mange samtidige europeiske folkebiler, kunne du stole på at din Toyota Carina eller Corolla ville gi deg mange år med problemfritt bilhold. Det trumfet «morsomt» for veldig mange. 

– Vi ønsket å markere at Avensis er en helt ny bil, ikke bare en Carina vi har pyntet litt på, sa utviklingssjefen for Avensis, Tsuyoshi Adachi til Vi Menn under lanseringen av den nye modellen.

Avensis var et oppkonstruert navn, der noen kløktige markedsfolk hadde tatt utgangspunkt i det franske «avancer» – fritt oversatt til avansere, eller bevege seg fremover. Her skulle det markeres at man virkelig hadde gjort noe nytt for Toyotas trauste familiemodell. 

Tøff vintertest

Slikt er ikke alltid så lett å få med seg på et hektisk lanseringsarrangement med noen mil på utenlandske veier. Men da den nye Avensis dukket opp her i Norge rett etter nyttår i 1998, hadde Vi Menns bilredaksjon selvsagt velkomstkomiteen klar. Vi stilte med tre av folkets og våre egne favoritter for å få en god bredde i motstanden: Bestselgeren VW Passat, den sportslige Nissan Primera og Peugeot 406, familiebilen med en til da uslåelig kombinasjon av komfort og kjøreglede. 

Slik vi hadde for vane for vintertester på slutten av 90-tallet, hadde sammenligningstesten base på Geilo. Ved siden av gode muligheter for dynamiske testøvelser på Dagali flyplass, var riksvei 7 over Hardangervidda til Eidfjord og tilbake perfekt for å kjenne på alt fra varmeapparat til kjørekomfort og støydemping på ruglete snø- og isunderlag. Legg til variert transportetappe tur-retur Oslo gjennom Numedal, og det trengtes ikke noe mer for å finne ut av en bils egenskaper for norske forhold. 

Og Toyotas løfte om avansement i egenskapene forbløffet selv et garvet testlag, flasket opp på stødige, men ikke spesielt inspirerende folkemodeller fra merket.

Silkemyk

Tittelen «Hakeslepp» som innledet avsnittet om Toyota Avensis sier vel det meste om førsteinntrykket: «Det er en kombinasjon av å være komfortabel på vanlig landeveiskjøring samtidig som den er utrolig kjørbar på vanskelig føre som imponerer mest», står det å lese i Vi Menn-testen fra vinteren 1998.

«Avensis har nemlig en silkemyk gange på tørr asfalt, men viser du den en kronglete smal og svingete vei, bytter den bort de nesten amerikanske kjøreegenskapene med egenskaper som til forveksling ligner sportslige.»

I tillegg var vi godt fornøyd med et lavt støynivå, mens det var et litt småtrist interiørdesign som tiltrakk seg mest negative kommentarer. 

Bensinmotorens epoke

Motormessig var slutten av 1990-tallet en epoke der bensinmotorer med doble overliggende kamaksler med fire ventiler per sylinder dominerte. Det var
raffinerte lekkerbiskener i forhold mer traurige saker med enkel
teknikk som hadde vært standarden i denne bilklassen i flere årtier.

Vi var fortsatt et stykke unna at bensinmotorer med turbo ble standardvare, for ikke å snakke om dieselinvasjonen som var i vente. I 1998 utgjorde dieselbiler beskjedne 6,8 prosent av totalsalget i Norge, mens det kuriøst nok ble solgt 31 små elbiler fra Peugeot og Citroën samme år.

Annonsørinnhold

Stor oversikt: Disse ville Black Week-kuppene gjør du nå

Motorene var i hovedsak det eneste og det beste som ble med over fra Carina, med korrekt antall kamaksler og ventiler. Utvalget besto av 1,6- (100 hk), 1,8- (110 hk) og 2,0-liter (128 hk). Den mellomste var volummodell og den vi hadde med på test.

Med 3000 km på telleren kjentes den litt «trang». I henhold til testteamet måtte slike motorer gjerne gå 5–10 000 km før de «løsnet». En følelse vi fikk bekreftet da samme testbil ble lånt inn på et senere tidspunkt. Manuell, femtrinns girkasse var den teknologiske standarden for 25 år siden, og måtte brukes flittig. 1,8-literen hadde beskjedne 155 Nm dreiemoment ved 2800 o/m og du måtte opp i 5600 o/m for å hilse på de 110 hestene. 

Kort karriere

Bilfabrikkene var travle rundt tusenårsskiftet, og særlig japanerne kjørte knallharde sykluser med facelift annethvert år og modellskifte hvert fjerde år. Selvsagt kunne ikke suksessmodellen Avensis hvile på laurbærene, og i 2000 var det tid for en ganske omfattende oppgradering der teknikken under panseret fikk mest oppmerksomhet.

Bensinmotorene ble oppgradert med variable ventiltider, og 2,0-literen fikk sågar direkte bensin­innsprøytning. Det ga pen effektøkning: 1,6/110 hk, 1,8/129 hk og 2,0/150 hk.

Enda viktigere var oppgraderingen på dieselsiden. Den gamle, småslappe 2,0-literen på 90 hk ble byttet ut med den første moderne dieselmotoren fra Japan: D-4D-motoren fikk common rail innsprøytning, fire ventiler per sylinder, doble kamaksler og respektabel effekt på 110 hk og dreiemoment på 250 Nm. 

Tidlig i 2003 kom andre generasjon Avensis på markedet, og en relativt kort, men viktig bilkarriere tok slutt for første generasjon Avensis. Den hadde demonstrerte for både eksperter og vanlige bilkjøpere at Toyota kunne mer enn å lage solide, pålitelige bruksbiler. Avensis tok et langt og nødvendig steg på veiegenskaper, motorteknikk og komfort. Dermed kunne merket for første gang utfordre de beste europeiske familiebilene på alle viktige områder. 

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 48 2022