Åpent i minus 15
Iskald fornøyelse
Oslo-Bergen-Voss-Hemsedal-Oslo i en Smart Crossblade er ikke smart i femten kalde. Men vi fikk bekreftet at vårt eget rike har masse eksotiske opplevelser å by på.
Ikke har den tak, ikke har den dører og slettes intet varmeapparat. Bare en liten vindskjerm hjelper oss ørlite, der vi kjører fra Oslo i retning Bergen, i landets eneste Smart Crossblade. Gradestokken viser femten blå.
Uten snøscooter-utstyret, inklusive ansiktsmasker og hjelm, ville vi ha vært isskulpturer før vi nådde Holmestrand. Men nå går det. Så vidt. For kulda kryper etter hvert innunder det ene plagget etter det andre, til selv ullundertøyet må gi opp. Det er k-k-k-k-kaldt!
Så hvorfor gjør vi dette? Fordi det er jobben vår å underholde, selvsagt. Informere. Det gjør vi ved å lage en reisereportasje med unik vri. Dessuten liker vi å dælje konkurrenter som skryter av å ha kjørt over Hardangervidda i åpen kabriolet. Ha! Vår Crossblade får en vanlig kabriolet til å se ut som en mobil peis. Og vi har ingen muligheter til å jukse.
Første stans er Langedrag Naturpark. Daglig leder Tuva Thorson møter oss; mange av dere kjenner henne fra TV-serien "Livet på Langedrag". En høyreist og flott kvinne, vakkert sminket av sin læremester - naturen.
Hun rasker med seg vaflene vi ikke rakk å skylle ned med kaffe, for deretter å kalle på - en ulv. Nede fra lia kommer hannulven Tro byksende, og med halen underdanig mellom bena glefser vargen i seg et par vaffelhjerter.
Så hører vi ulingen fra to andre ulver, et stykke lenger borte. De kaller på flokklederen. Tuva Thorson.
- Ask og Embla hører at jeg roper på Tro, og da er det naturlig for dem å kalle på meg, forklarer Langedrag-sjefen, før hun går dit og gir oss en unik oppvisning i gråtassers kroppsspråk. Hun låser seg inn til de røslige vargene, og ved hjelp av lyder og mimikk glir hun inn i deres verden.
Etterpå lar Tuva meg være med inn til de syv gaupene som holder til på Langedrag. De tar i mot meg med vennlig likegyldighet. Mat skal dem ha, men hovedstadsjournalister har antakeligvis alt for høy glykemisk indeks til å stå på menyen til de spenstige kattedyrene.
Vi farer videre, mil etter mil, fra Langedrag mot Geilo. Og Hallingstuene, drevet av den velkjente Frode Aga og kona Berit Kongsvik. Den gode stemningen henger i tømmerveggene på dette bonderomantiske brasseriet. Sleivkjeften og humoristen Frode Aga er ute i Nordsjøen denne dagen, og hans ikke like eksponeringsglade frue og ungdommelige fembarnsmor svinser frem og tilbake med munnfuller det er verdt å fryse litt for.
Vinkjelleren til Hallingstuene er et syn for vinelskere; såpass at de er funnet verdige oppmerksomhet fra det toneangivende amerikanske vinmagasinet "Wine Spectator". Lagringsplassen ble for få år siden utvidet ved at de boret seg inn i kjelleren til nabohuset. En etter alt å dømme skjødesløs prøveboring fra motsatt hold endte to centimeter fra en flaske Vega Sicilia Unico 1990. Den koster noen "høvdinger".
Ettermiddagen siger på; det er tid for Hardangervidda, om den da er åpen. Continental WinterContact-dekkene klamrer seg tappert til speilglatta på vei til fotoopptak på Haugastøl, mens folk vrir nakken rundt etter det mest spektakulære og malplasserte kjøretøyet regionen har sett i snøføyka en februarsdag.
Over vidda blåser det temmelig friskt, og sikten er til tider begrenset til de nærmeste veistikkene. Sola er på vei til å ta kvelden, og det er mørkt og stille da vi et par timer senere stopper opp på fergeleiet i Brimnes. Over på den andre siden venter en frustrert siderprodusent.
Nils J. Lekve er mannen bak "Hardanger Saft- og Siderfabrikk" i Ulvik. En blid rødtopp, som for den kommende sesongs tørste struper produserer 30.000 liter eplesaft og 5000 liter sider.
Slikt gjør man ikke uten videre i et land hvor gravalvorlig byråkrati og streng alkoholpolitikk ikke akkurat gjør det enkelt å drive med promilleproduksjon, om den er aldri så mye forankret i lokal tradisjon.
- Det kostet meg 12.000 kroner å søke om løyve til å produsere sider, og så måtte jeg stille med en bankgaranti på 200.000 kroner, forteller Lekve. Han drømmer om tillatelse til å selge noen dråper direkte til busslastene med utlendinger som stikker innom, men "herregud er du gal mann - da måtte vi jo legge ned hele vinmonopolet, og bryggeriene ville gå berserk.".
Tenk på det, neste gang du betaler for et par liter edle dråper på en vingård i Tyskland eller Frankrike - de har det atskillig enklere med slikt der nede, mens norsk alkoholpolitikk har sine mørke, eh - sider.
Vi tar farvel med Ulvik og Hardangerfjorden. Riksvei 7 mot Bergen tar oss opp i høyden, gjennom fantastiske, svingete vinterveier, med høye snøkanter og frosne isskulpturer. Her trives Crossbladen godt, og kjappe rattkorrigeringer og elektronisk stabilitetskontroll hjelper til når bakhjulsdriften prøver å sende oss ut i feite overstyringer.
Det tar oss to en halv time å hutre oss til Bergen. Gudskjelov er det noe så ualminnelig som blå himmel over byen med de syv fjell. Vi maler som katter, for øvrig i kapp med blide og nysgjerrige bergensere, der vi varmer oss på Bryggen, med varm kaffe og ferske rosinboller fra Baker Brun! Voss venter!
- Smalahove; jau, det ska me ordna. Berre kjøyr 8 kilometer forbi Voss, og så e de inn te hoyre ved fysste lysstolpen itte Saue Camping.
Den noe vage veibeskrivelsen fra smalahove-produsenten Ivar Løne til tross - Vosseregionen er ikke akkurat Manhattan, og etter halvannen times lett frossen fremfart fra Bergen, finner vi fort frem til turens mest visuelle måltid. Mat glor sjelden tilbake når du setter gaffelen i den, men med smalahove på menyen er det bare å senke blikket og la det stå til.
Når vi dukker opp, og parkerer vår futuristiske mobile minimalisme utenfor et 1700-talls stabbur på gården, stikker Løne til oss ei ølhøne - eller ei "ølkjengje" som det heter på disse kanter. Vi super i oss en skvett hjemmelaget øl, og Løne frykter ingenting. Han har lov. Skjenkebevilling.
Til maten får vi derfor også servert et glass "Smalahove Akevitt", som ble produsert til Smalahove-sleppet på Voss i oktober 1998. Den selges kun på vinmonopolet på Voss. Det vil si - den selges også på andre pol, men da under navnet "Smaladram".
Smalahovet vi får servert er svidd på gården, i en maskin som antakeligvis er verdens eneste smalahove-svimaskin, konstruert av Voss' egen Reodor Felgen - kunstneren Leif Gjerme. Han har også laget en hodekløyvemaskin, som klarer å dele et lammehode på langs hvert tyvende sekund.
Det smaker nydelig. Vi pirker kjøttet løs fra den kløyvede hodeskallen, mens Løne selv holder høylytt snurrepiperi-show med alskens remedier fra 1700-tallet. "Gjitt ka ditta e?".
Interessant er det også å høre at våre nye landsmenn tar stadig mer av de 50.000 hodene gården svir av i løpet av året, bare at muslimer ønsker hele hoder med hjerne, og gjerne fire ben på kjøpet.
Ettermiddag. Videre, mot Hemsedalsfjell og perler i skieldoradoet Hemsedal. På veien dit farer vi gjennom verdens lengste tunnell. 24 kilometer lang er den underjordiske forbindelsen mellom Aurland og Lærdal, og som motvekt til klaustrofobi er det laget tre utvidede passasjer med himmelsk belysning underveis.
Tyske ADAC har klassifisert tunnellen som farlig, blant annet fordi den ikke er kameraovervåket. Men det er den jo. Vi telte minst tre fotobokser der inne!
Bensintanken begynner å bli like tom som tankene til to frøsne bladfyker, der vi begynner oppstigningen mot Hemsdedalsfjell. Vel sent oppdager vi at måleren nærmer seg nullpunktet etter hvert som vi nærmer oss toppen, og stillheten er øredøvende der vi vekselvis renner og kjører nedover mot bensinstasjonen på Hemsedal. Dumt å gå tom for suppe på et mørkt og vindfullt fjell. Særlig i en Crossblade!
Med to liter igjen fyller vi opp, og kjører litt tilbake, og så innover mot Grøndalen. Etter noen kilometer svinger vi av, og oppover mot Hemsedals kanskje råeste overnattingssted - Harahorn.
Der får vi normal kroppstemperatur tilbake, og etter at sola har begynt å virke, setter vi kursen direkte tilbake til Oslo. Igjen har vi fått bevist at eksotiske opplevelser står i kø, også i vårt eget rike.
Gitt at du bruker en bil med tak og varmeapparat, anbefales turen på det varmeste!
Steder vi besøkte:
Hardanger Saft- og Siderfabrikk
Finn andre steder på:
Les også:
Denne saken ble første gang publisert 27/02 2009, og sist oppdatert 05/05 2017.