De er de siste i sitt slag

Som alle våre beste kjøreturer, startet også denne med en trafikkork. For når skjebnen gir deg tre V12 superbiler, en jakthytte i Highlands og et løfte om rimelig bra vær i tre dager, må den også gi deg et monster av en stillestående bilsamling på en spesielt lite billedskjønn seksjon av motorveien gjennom Midlands.

Og denne var spesielt bra: To timer i krabbefart i ytterste fil etter at en melkebil hadde veltet og sølt tusenvis av liter med melk over veien. Og mens Highways Agency satte sammen et kriseteam av kattunger med ulykkesvester til å slikke ren veibanen, ga dette oss rikelig med tid til å beregne nøyaktig hvor mye krefter og hurtighet som var satt ut av spill grunnet noe melk.

Ferrari F12 Berlinetta, Lamborghini Aventador Roadster og Aston Martin Vanquish: 36 sylindre og 20 liter slagvolum. Ikke en eneste turbolader i noen av dem, og en samlet verdi i England på godt over åtte millioner kroner. De siste tre naturlig pustende V12-superbilene på planeten. Nesten 2000 hester i boks, og ingen steder å bruke dem. Alanis Morrissette ville kalt det ironisk.

Vi skal være skikkelige

Den beste Lamborghinien

Hils på Gallardo sin arvtaker.

Men endelig var kattungene mette, og vi kunne kjøre. Trafikken løser seg opp gjennom Lake District. Blå himmel, sola går ned og en og annen bil som tuter og vinker når de ser de tre superbilene på vei nordover i formasjon.

Vi presser oss ikke over fartsgrensen. For skal vi være skikkelige. I disse bilene går vi neppe under radaren til trafikkpolitiet. Så vi bare triller av sted langs den vakreste og stilleste motorveien i hele Storbritannia på en vårlig ettermiddag, med tre dusin sylindere med atmosfærisk godhet. Kunne ikke vært bedre. Men det kunne det naturligvis.

Faktisk en halvtime senere. Glasgow passeres, opp Loch Lomond, og så tar vi av til venstre inn i Highlands. Snødekte fjelltopper, daler med mørk lyng, og Guds egne bilveier. Jeg satt i F12-eren, og begynte å bli stiv i maska. Du vet kanskje hvordan du strammer nakken og kjevemusklene for å hindre at hodet ditt slås mot nakkestøtten under kraftig akselerasjon?

Føles som F1

Selv i de kjappeste bilene - som Zondaer og Ageraer - er det minst et lite øyeblikk med glippe i akselerasjonen, mens girboksen kobler ned og kreftene kommer - et øyeblikk hvor musklene kan hente seg inn igjen.

Men i F12 med sin enorme, selvpustende V12-er og nanosekund-kasse med dobbelkløtsj, får du den kraftigste dosen med rå, lineær akselerasjon jeg noen gang har opplevd. Det er som det kontinuerlige trykket fra et jetfly som tar av. Du begynner å kjempe som om du sitter i en monstrøs rollercoaster.

Hver eneste sene i overkroppen kjemper mot volden som blir kastet mot deg. Det føles som, tja, av gode grunner har jeg aldri fått lov til å kjøre en, men dette føles som en F1-motor fra 1990-tallet må føles når den raser oppover turtallene med svimlende vill fart mot den røde streken.

Han er faktisk hertugen

Vi skal innom Inveraray Castle, som er et stort grågrønt fort ved bredden av Loch Fyne, for å hente nøklene til ei jakthytte som fra Scottish Tourist Board og hertugen av Argyll har vært så elskverdige å låne oss. Hoveddøra på slottet åpnes av en mann som sier: "Hallo, jeg er hertugen." Han er faktisk hertugen, viser det seg, og i tillegg en irriterende hyggelig til å være en fyr som eier en ganske så vesentlig bit av vestre Skottland, bor i eget slott, og to ganger er kåret til verdensmester i elefantpolo. (Helt sant, elefantpolo. Spilles en del i Nepal, Sri Lanka India og Thailand. Men ikke spør meg hvorfor de gjør det.)

Endelig!

Vi har prøvekjørt Sesto Elemento

Hertugen anbefaler en hyggelig pub og en lokal taxitjeneste. Skikkelig hyggelig fyr. Og skikkelig fin jakthytte også, også den rett ved bredden av Loch Fyne med utsikt vestover mot storslåtte bølgende åser og en psykedelisk lilla solnedgang. Vi satt i vannkanten til innsjøen med en øl, og så kveldssola speile seg i de tre superbilene, og tenkte: "Bedre enn dette kan det vel ikke bli, eller hva?"

Men det ble det. Neste dag regnet det. Vel, "regn" er egentlig ikke dekkende for de atmosfæriske forholdene som er spesielle for vestlige Skottland, hvor det pakkes mer vann inn i hver regndråpe enn det man klarer noe annet sted i verden. Når forholdene er slik, er det bare høflig å ta nøklene til Aventadoren, siden den har 4WD. Altså noe mindre risiko for å havne i en loch.

Som en superbil skal være

Selv om begge er toppversjoner av V12-ere fra stolte italienske bedrifter, er F12 og Aventador like forskjellige som en slank kårde og et vikingsverd. Bare se på Aventadoren. Den er som meislet ut av boka; "Hvordan tegne en superbil". På turen nordover var få interessert i Ferrarien, mens andre gjerne krysset to kjørebaner for å få en nærmere titt på Aventadoren.

Man setter seg inn i Ferrarien slik man, tja, setter seg inn i en bil. Men å komme inn i Aventadoren - i hvert fall med takpanelene på, slik de må være når det er 80 prosent vann i lufta utenfor - innbefatter et lite hallingkast i langsom kino. Du løfter opp sakesdørene før du ruller deg over den 30 cm brede karbonkanalen og ned i et sete som virker som om det ligger flere centimeter under veibanen.

Er dette verdens mest skremmende bil?

Lager verdens mest uhyggelige biler.

Som et kraftverk i en stresskoffert

Du oppdager også, etter tre meters kjøring med bilen, at Aventadoren har en mye hardere kjørestil enn Ferrarien. Den er så utrolig røff over humper at du lurer på om fjæringsteamet hos Lamborghini ganske enkelt droppet hele ideen med fjærer og dempere, og byttet dem ut med noen solide bjelker og 10 cm bolter så Aventadoren skal hoppe og sprette over hver eneste sprekk, hump eller dump i asfalten. Lamboen krever all den konsentrasjon du kan hente fram for å holde den på rett kurs. Jeg finner lite rom til å nyte den vanvittige lyden fra den 6,5-liters 12-eren, der ild og svovel og testosteron møtes i en nøye sammensatt blanding av klinisk teknologi. Jeg er ikke sikker på om det er en vakker lyd. Men den føles ikke ut som noe annet på Jordens overflate - et enormt, kullfyrt kraftverk dyttet inn i en stresskoffert.

Sikten er antaklig bedre i en burka

Vi har aldri vært inne i en burka, men sikten er antakelig bedre enn i Aventador. Girkasse i automodus vil iblant gjøre nøyaktig det motsatte av det du ønsker i en sving, bare for å holde deg på tå hev. Bruker man Aventador kun til å trille rundt i byen, ville noe disse særegenhetene gjøre deg langsomt sprø. Men gjennom Glencoe - den absolutt fineste veien i Storbritannia, om ikke i Europa - blir det åpenbart at det under Lamborghiniens oppsiktsvekkende eksteriør og like oppsiktsvekkende lyd, finnes en avsindig kjapp bil som elsker landeveien.

Jo mer du lærer om Aventadoren, desto bedre føles den. Den har massivt veigrep, og eminent balanse. Og om den ikke helt har den samme rå akselerasjonen som Ferrarien, har den en rå forsyning av fart. Den angriper alle sansene dine, og er en bil som etter en tøff kjøretur, krever at du slapper helt av i et stille rom med dempet lys.

Midtsidepiker og Helen Mirren

Slik er Norges dyreste bil

For litt over åtte millioner får du den mest komplette superbilen noensinne.

Eller i Aston Vanquish, som viste seg å være den mest avslappende av trioen. Vi hadde ærlig talt ikke store forventinger til Vanquish: Den hardeste og raskeste versjonen av DB9 - en bil som tross Astons protester ikke virker særlig ungdommelig i dag. Men Vanquish føles ikke eldgammel. Den føles som en skikkelig herlig britisk GT. Den gamle Vanquishen var en hårete V12-maskin, men den nye er en stor og komfortabel cruiser - en glidende sak som sender deg til en dyr kaffekopp eller kveldscocktail i Monaco. Den kjører mykt og pent, men forrædersk fort, og har et av de beste stereoanleggene jeg har hørt. Aston har også kastet ut det gamle, primitive displayet og satt inn noen skikkelig moderne infotainment-greier. Trenger du mer enn det?

Den ble i hvert fall godt mottatt i Skottland. Selv om Aventadoren fikk mest oppmerksomhet, var det Aston som fikk de varmeste blikkene - slike som ikke sa: "Du trenger ikke å være en drittsekk for å eie en, men det hjelper", altså slikt mange tenker om superbiler. De bråkete italienerne ble mottatt med både kjærlighet og sure blikk i rikelig monn, mens Aston ble møtt med dyp kjærlighet. "Dette er skikkelig klasse," sa en fyr på en bensinstasjon (det ble mange stopp på sånne). Han pekte på Ferrarien og Lamboen. "De er litt, midtsidepiker. Men i Astonen kunne du ta med, hva heter hun? Jo, Helen Mirren."

Inngir tillit på sleipt underlag

En kvinne med så raffinert smak som Ms Mirren ville nok også ha godkjent kjøreegenskapene dens. De siste raske Aston-bilene har beveget seg helt på grensen av det akseptable, men Vanquish inngir tillit selv på klissvåt og sølete vei. Samt - i den grad man kan si sånt om bakhjulsdrevne biler med 573 hester - lettkjørt. Det e overraskende nok også F12. Jeg hadde noen søvnløse netter over tanken på å skulle kuske 740 Ferrari-hester på bakhjulene - særlig etter at Jeremy Clarkson beskrev dette som "litt vilt". Men F12 er så presis og avmålt i reaksjonen at du straks merker hvor grensen går. Eller kanskje det var den svært avanserte veigrepskontrollen som gjorde sakene sine bedre enn jeg innså. Uansett, turen tilbake til basen, i regnet, ble den mest minneverdige turen jeg noen gang har hatt.

Bilen pusher grensene til det ytterste av hva som er fysisk mulig

Ser du hvilken bil det er?

Den kvelden satt vi ved sjøkanten med en kald øl og så på regnet som danset på de tre superbilene. Vi tenkte: "V el, bedre enn dette kommer det nok ikke til å bli. Eller hva?"

Men det ble naturligvis det. Neste dag tittet sola fram, og ga oss sjansen til å ta av taket på Lamborghinien - en operasjon som tok fem velutdannede og leseføre mennesker bare 45 minutter og syv såre fingrer. Aventadoren blir øyeblikkelig minst tusen prosent mer fornuftig uten taket. Mer drama, mer støy, mer pur galskap. Men mest av alt får du mer plass til hodet.

En hamburger til frokost

På sedvanlige glamorøst Top Gear-vis besto frokosten av en hamburger fra en rullende burgersjappe på toppen av passet Rest and Be Thankful - utvilsomt verdens mest pittoreske stedet for en burgersjappe.

"Skal dere kjøre der?" spurte herren i burgersjappa, og pekte på et vakkert veistykke som slynget seg oppover midt i dalen.

"Gjerne det, men er ikke den stengt?" svarte vi. Ved endene på veien var det noen solide og åpenbart låste porter med skilt som levnet liten tvill: ADGANG FORBUDT, PRIVAT og STIKK AV.

- Får alt annet til å virke gammeldags

Du kan kjøre den som en elbil.

"Ikke noe problem. Jeg kjenner eieren".

En privat dalside

Fem minutter senere kom eieren - en svært vennlig dame ved navn Diane. Hun er kanskje det mest bilgale kvinnfolket jeg noensinne har møtt, og hun forklarte at de avstengte veiene faktisk var Skottlands mest ærverdige bakkeløpsbane, og stedet der Jackie Stewart trente seg opp. Og så sa hun at vi bare skulle kjøre på, men passe oss for kua i bånn. Og så åpnet hun portene, og vi hadde noen lykkelige timer mens vi raste opp og ned Glen Croe-banen for å finne ut hvilken av superbilene som best taklet bremsesoner med store kuruker. (Aventador). Om det finnes en bedre måte å bruke en dag på enn å dundre oppover din egen private dalside i tre helt herlige V12-ere i skotsk solskinn, så aner ikke jeg hva det skulle være.

Vanquish-en på sidelinjen

Det var aldri meningen at dette skulle være en trippel-test hvor vi kårer en endelig vinner. Til det har bilene for ulike egenskaper. Men dersom du brukte dine hardt oppsparte penger på en av disse bilene, hvilke aspekter ved bilene ville du være mindre fornøyd med?

Vanquishen? Jeg mistenker at du ikke ville vært helt fornøyd med interiørtrekket i testbilen vår. Det er ikke særlig bedre enn det du vil finne blant det billigste sortimentet av joggesko. Det litt kantete rattet er heller ikke ideelt. Det føles alltid som om det er opp ned. Men du kan heldigvis få bilen uten dette utstyret: Vær litt tilbakeholden, så har bilen like mye klasse som noen annen.

Du er kanskje enig med meg i at karbondetaljene gjør at Vanquish ikke er fullt så elegant som en vanlig DB9. Men mest av alt vil du nok merke at den stiveste og raskeste bilen Aston lager, ikke føles spesielt stiv og rask - særlig ikke når den sammenlignes med de to italienske villmannsbilene. Men ikke glem at Vanquishen er over 500 000 kroner (i England) billigere enn F12 og Aventador. Med alt ekstrautstyret er bilen over en million kroner rimeligere enn Ferrarien.

Mye vil irritere deg

Og Aventadoren? Mye her vil irritere deg - pedalene, girkassa, de mange turene til bensinstasjonen. Men slik er det bare med en slik bil.

Den store Lamboen er en superbil på helt tradisjonell måte: En kranglevoren dramaqueen, men med vanvittige ytelser og kjøreegenskaper bak alt spetakkelet

- Det mest vanvittige innslaget i kategorien bilporno

Ikke for passasjerer som er bekymret for sveisen

En herlig blanding

Og F12? Vrien, den her. Du blir kanskje ikke fryktelig imponert over de billige vriknottene som kontrollerer infoskjermene, og heller ikke over den enda billigere nøkkelen. Og hvis du skulle være av den slankere typen, ville du kanskje ønsket litt mer sidestøtte i setene.

Men om du har penger nok til å kjøpe en F12 og tid til å kjøre den, tror jeg at du raskt vil bli planetens lykkeligste menneske. Den er en teknisk bragd, men faller muligens mellom to stoler: Ikke vill og fargerik nok for superbilmarkedet, men likevel for skarp i kantene for de som vil ha en GT å cruise rundt i. Men innimellom synes jeg den er verdens fineste bil.

Nettopp en herlig blanding av GT og superbil. Og så har vi tolveren. Glem turbo med variabel turbingeometri, glem hybridmoduler. Den enorme selvpustende motoren er den mest eminente kraftpakken som finnes.

Livet på sitt morsomste

Som du vet er Top Gear stolte av å kunne gi fornuftige forbrukerråd. Derfor har jeg vridd hjernen for å komme fram til en brukbar konklusjon. Den blir noe slikt: Etter å ha rast omkring i Skottland med en trio av vanvittig dyre og historisk raske V12 superbiler, innser jeg at de ikke kan reversere det faktum at håret vårt blir tynnere. De kurerer ikke våre personlige feil, og de får ikke vakre jenter til køys (i hvert fall ikke når de finner ut at du faktisk ikke eier bilene). De vil ikke lindre tankene om at livet er meningsløst. Men de representerer livet på sitt morsomste, og at selv om vi er flinke til å rote til ting, hender det en gang iblant at menneskeheten kommer opp med fantastiske ting.

Et siste sukk fra en fantastisk rase

Men hvor lenge? Kall meg en pessimist, men jeg frykter at disse bilene utgjør et siste sukk av en fantastisk rase. Det vil alltid finnes raske biler, og det vil alltid finnes dyre biler. Men lovgivning om utslipp er i ferd med å utrydde de store, selvpustende V12-erne. Selv Ferrari har begynt med både hybridkraft og turboladning. Aston går nå til sengs med Mercedes' AMG-avdeling, som allerede har gått over til pustehjelp. Og Lamborghini? De holder koken, men jeg setter gjerne penger på at Aventador blir deres siste turbofrie V12-eren.

Kun tre personer får bygge motoren til Mercedes-en

Den mørke siden av Mercedes

Men uansett hva som skjer med store tolverne, vil Skottland alltid finnes - om det da ikke går helt skeis på Krim og i Ukraina. Skottland, med sine fantastiske veier, storslått naturen og haggis-burgere. For det ble altså slik som det gjerne blir - det beste skjedde til slutt: Med sola på vei ned over Western Isles, med en voldsom rosalilla himmel over tre flotte og tørste superbiler som feier støyende gjennom dalene og opp åssidene. Verdens beste veier helt for oss selv. Hvis dette er slutten for V12 sugemotor; det siste blaffet fra en supernova, så var det et privilegium å få oppleve det.

Les også:

Skal ikke være tvil om hvilken bil som kommer bak deg

Nå er dette verdens råeste familiebil

Vurderer du en brukt Golf? Sjekk dette

Er dette den viktigste bilen i 2014?

BMW i8 er ikke en framtidsbil. Det bare virker sånn.